Urgrav
Urgraver er en førkristen samisk gravskikk. Gravene ble plassert i terrenget, gjerne i storsteinet ur der liket ble plassert innunder steinblokkene. De kan også ligge under bergoverheng. Liket kan ligge i enkle bordkister eller det kan være svøpt i never. Enkelte ganger kan den døde ligge i pulk.[1]
Urgravene går tilbake til rundt 900 år før Kristus, og skikken holdt seg enkelte steder til opp på 1700-tallet.[1] Det største kjente konsentrasjonen av urgraver finnes ved Mortensnes i Varanger.
Beskrivelse rediger
I 1830-årene oppstår interessen for de såkalte urgravene, en type samiske graver i steinur, under berg og store steiner. Disse var i lang tid den viktigste kilden til kunnskap om samenes fortid. Disse gravene oppstod i jern- og middelalder innenfor en stor del av området med samisk tilstedeværelse.[2]
Arkeolog Audhild Schanche (1951–) har undersøkt urgravene som består av oppmurte stein uten jord eller andre løsmasser. Likene er svøpt i never og ligger i et luftig rom. Et spesielt trekk er at bein fra fugl og fisk gjerne ble lagt med. En finner disse gravene i Nord-Norge, Trøndelag og Norrland. Det finnes sannsynligvis mange også i Lappland i Finland, men disse har ikke blitt kartlagt. Gravskikken ser ut til å ha vært i bruk opp til 1700-tallet. Felles for alle slike graver er at de er anlagt i steinete landskap der ingen bodde. På slike steder er også offerplasser og bjørnegraver etablert. De første gravene av denne typen er funnet i Varanger, og i vikingtid og tidlig middelalder sprer skikken seg over et stort område.[2][3]
Samtidig som de samiske offerplassene blir viktige, skjer det en endring av gravritualene utover i vikingtiden. Det ser ut til å være strengere praksis for hva og hvor mye som kan legges i gravene. Schanche forklarer endringene som tegn på både sosiale og religiøse endringer av samfunnet. I eldre jernalder var døds- og jaktkult manifestert på en kjønnsnøytral måte i gravskikkene. Derimot blir jaktkult forbeholdt menn i vikingtiden, samtidig som symbolene for jakt, som jernpiler, ikke blir lagt i gravene. Derimot ble det i denne perioden lagt importerte smykker i kvinnegravene. Schanche tolker dette som at jakten blir viktigere og styrker mennenes rolle i samfunnet, mens kvinnene heller mottar magiske gjenstander. Imidlertid ble kvinnenes status i samfunnet kanskje ikke lavere, men kanskje tvert om styrket. Et argument for en styrket posisjon er at kvinnegravene ble rikere utstyrt.[2]
Hos sørsamene ser det ut til at skikken med urgraver ble tatt opp i senmiddelalderen. Da var skikken i ferd med å avsluttes langs kysten i nord, der samene da gikk over til kristne gravskikker. Schanche forklarer dette med at samene langs kysten var de som tidligst ble påvirket av misjonering og overgang til kristendom.[2]
Referanser rediger
- ^ a b Stylegar, Frans-Arne: (no) «Urgraver» i Store norske leksikon (2020)
- ^ a b c d Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk. s. 116–131. ISBN 978-82-02-19672-1.
- ^ Hætta, Odd Mathis (1980). Eldste skriftkilder om samer. Skoledirektøren/ Høgskolen i Finnmark. s. 35–36. ISBN 8290342020.
Litteratur rediger
- Schanche, Audhild (2000). Graver i ur og berg – Samisk gravskikk og religion fra forhistorisk til nyere tid. Karasjok: Davvi Girji OS. ISBN 82-7374-455-8.