Never
Never eller bjørkenever er betegnelsen på den ytterste del av barken på bjørketrær. Never består av døde celler, såkalte korkceller, noe som gjør at den er vanntett og dermed motstandsdyktig overfor råte. Never har blitt mye brukt til taktekking som underlag for torvtak, men også som materiale for kurvfletting og andre nyttegjenstander.
Bjørkenever til taktekking
rediger
Torven er den mest synlige delen av torvtaket, og bjørkenever var i eldre tid den viktigste delen av torvtaket. Never var det aktive, vanntette laget i tekkingen.
Never er varig, vanntett, motstandsdyktig og tilgjengelig overalt i Norge – et svært velegnet material på tak. Det krever imidlertid noe som kan holde det på rett plass. Etter at det er flekket av bjørkestammen, vil et neverflak snart krølle seg. Det vil ikke tåle å bli spikret fast til underlaget. Både trevirke og stein har vært brukt for å tynge ned neveren, men torv er særlig godt egnet. Torv finnes overalt, krever ingen pengeutlegg og isolerer forholdsvis bra mot både kulde og varme. Torvens primære oppgave har imidlertid vært å holde neveren på plass, slik at denne kan oppfylle sin misjon som tetningsmateriale. I de fleste nyere torvtak har knotteplast erstattet neveren.
Det vitner om neverens betydning at ordet «tak» ble brukt om never i mange dialekter i Sør-Norge.[1] I setesdalsdialekten er ordet «toke» brukt om et hustak, og et tak med never og torv kalles «taktoke» eller «rett tak», til forskjell fra andre tekkemåter.[2]
Torvtakshistorie
redigerTak kan ha vært tekket med never og jord i uminnelige tider. Antagelig ble langhusene fra forhistorisk tid vanligvis tekket slik, i hvert fall etter at klimaet ble kaldere i eldre jernalder, omkring 500 f.Kr. Lafteteknikken ble importert østfra i vikingtiden og fortrengte mange steder stavverk som dominerende byggemåte, men de fleste husene ble fortsatt tekket med torv. På landsbygden var torvtak nesten enerådende til langt inn på 1700-tallet, og bare i sentrale flatbygder nær byene fikk tegltak en viss utbredelse. Ennå et stykke inn på 1800-tallet var mange småhus i noen byer tekket med torv eller bare bord.
Neverflekking
redigerBjørk finnes overalt i Norge, og neveren lar seg lett flekke av til riktig årstid. Neverflekking (løyping, fletting) foregikk helst til fjells i setertrakter, fordi den beste neveren var å finne der beitende dyr hadde gnaget av kvister og skudd mens trærne var unge. Arbeidet med å flå never ble kalt«å losta»[1] eller «å lostra»[3].
Tiden før og omkring jonsok ble mange steder ansett for den beste, avhengig av lokalt klima og høyde over havet. Folk i Setesdal mente at neveren løsnet lettest etter en kald vinter. Flekking måtte vente til løvet var utvokst, men deretter hadde man 4-5 uker med gode forhold før sevjen tørket så mye at neveren ble vanskelig å løsne. I mange fjellbygder kan never flekkes helt til midten av august.
Never blir tatt fra trær med diameter fra 8 til 30 cm, mest mulig rettvokste, glatte og fri for kvister og sår. Med en skarp kniv skjæres et loddrett snitt, men ikke så dypt at kniven går gjennom bastlaget innenfor og inn i veden. Eggen settes litt på skrå, og neverflaket vippes forsiktig løs fra basten, slik at man får tak og kan trekke det helt av. Et eget redskap, løypeskeia, har vært brukt til å løsne neveren. Hvis stammen er litt krumvokst, må snittet gjøres på ryggen eller «krylen» (den konvekse siden). Da kan flaket brukes, selv om det får en dobbeltkrum flate. Flaket blir så bredt som snittlengden og så langt som omkretsen på stammen. Til tekking kan alle formater brukes, fra nesten meterlange flak til små lapper på størrelse med en håndflate. Men idealet er jevnstore flak med både bredde og lengde fra 30 til 50 cm.
Partier mellom større grener kan utnyttes hvis avstanden er lang nok til å gi en brukbar bredde på neverflaket. Ellers gjør småkvister og sår liten skade om snittet legges tett inntil. Da vil hullet komme i kanten, hvor det er uten betydning. Men huller eller rifter midt på flaket må unngås. Hvis flaket viser tendens til å sprekke, er det like godt å dele det i to med det samme.
Treet tar ingen skade av inngrepet hvis bastlaget får være i fred. Det hevdes imidlertid at flekking setter veksten tilbake to år. For resten av livet får treet et skjemmende arr, i form av nydannet svart bark som beskytter sårflaten. Etter 7-8 år kan også denne denne nye neveren flekkes av. Den nye neveren er tykkere og stivere enn førstegangsproduktet. I Setesdal bruktes slik kartnever til de mest utsatte delene av taket, bl.a. som bærelag for den utstikkende neverkanten på gavlen.
Bare få timer etter flekkingen vil neverflaket rette seg ut og begynne å krumme seg motsatt av retningen det hadde på trestammen. Snart vil det krølle seg sammen til en tett og uhåndterlig rull med «innsiden» ut. Den er vanskelig å rette ut etterpå, uten hjelp av damp eller av kokende vann. Nyflekket never blir derfor, så snart den har rettet seg ut, lødd i stabel (lad) og lagt til tørk under press. Flakene blir lagt på et plant underlag av bord, hvert lag med fiberretningen på tvers av foregående lag. Skurkantene (på tvers av fiberretningen, altså på langs av trestammen) må trekkes litt inn for å motvirke tendensen til krølling, som er særlig sterk her. Rivekanten (i fiberretningen og på tvers av trestammen) kan legges helt ut til ytterkant av stabelen. I Setesdal hadde en slik takkost vanligvis en flate på 60 cm x 80 cm og en høyde på 25 cm. Denne mengden tilsvarte ei lest eller en vanlig bør. Øverst ble det lagt en lem som ble tynget ned med stein.[4]
Never som handelsvare
redigerTidligere ble bjørkeskog hardere utnyttet ved hogst og beiting. Mange bønder hadde nok bjørk til eget bruk og kunne holde seg med et «nevra-lad» som lå klart til neste tekkedugnad. Andre, særlig ytterst langs kysten, måtte kjøpe never. Det var en vanlig handelsvare som ble eksportert sjøveien fra skogrike fjordbygder. I Bergen og Trondheim ble never solgt på markedene. Fra omkring 1880 kom også russisk russenever på markedet, formidlet gjennom pomorhandelen.
Never ble pakket i baller og solgt i kipper, vetter eller våger. En våg var 18 kg og svarte til to kipper. En våg never kostet omkring ½ speciedaler eller 2 kroner, varierende etter kvalitet og tilbud.[5] En vett var 46 kilo og svarte til seks spann.[6]
Det var ikke uvanlig at gårdsbruk hadde landskyld spesifisert i form av en viss mengde never.[6]
Referanser
rediger- ^ a b Ivar Aasen (2003). Norsk Ordbog (Ny utgåve ved Kristoffer Kruken og Terje Aarset utg.). Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5928-1.
- ^ Uppstad 1990, s. 8
- ^ Nils Georg Brekke, red. (1993). Kulturhistorisk vegbok Hordaland. Bergen: Hordaland Fylkeskommune. s. 412. ISBN 82-7326-026-7.
- ^ Uppstad 1990, s. 3
- ^ Hjelmeland 1993, s. 102.
- ^ a b Hallvard M. Hoftun (1981). Suldal kultursoge. Gamle Suldal. Suldal kommune. s. 427f.
Litteratur
rediger- Britt-Alise Hjelmeland (1993). Husbygging langs kyst og fjord 1850-1950. Oslo: Magistergradsavhandling i etnologi, UiO, s. 100-113.
- Torjus Uppstad (1990). Taktekkjing med never og torv. Valle i Setesdal: Valle Laftebygg.
- Leif Halse (1992). Vangsgutane - Til skogs på never-løyping. Oslo: Fonna forlag, s. 13-15.
Eksterne lenker
rediger- (en) Betula (bark) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
