Unionsmerket
Unionsmerket, med tilnavnet «Sildesalaten», var merket som stod i kantonen eller det øverste hjørnet nærmest stangen i det norske og svenske flagget i unionstiden. Det ble innført i 1844 for å imøtekomme norske krav om likestilling i unionen.[1] Merket utgjorde det kvadratiske øvre, indre felt i Norges handels- og orlogsflagg. I svenske flagg var det tilsvarende feltet langstrakt, og merket fikk proporsjonene 5:4.[1] Med denne formen ble flagget også brukt som gjøs på begge lands marinefartøyer og som felles svensk-norsk unionsflagg for utenriksstasjonene.[1] Økende misnøye i Norge med unionen mot slutten av 1800-årene førte til krav om «Det rene flagg» uten unionsmerke. Etter to stortingsvedtak som fikk kongelig veto, ble tredje gangs vedtak kunngjort som lov i 1898, og unionsmerket ble fjernet fra handelsflagget i 1899. Det forble i orlogsflagget til 1905, siden Grunnloven fastslo at dette skulle være et unionsflagg.[1]
Historie
rediger
Unionsmerket ble innført kort tid etter kong Oscar Is tiltredelse, ved kongelig resolusjon i felles norsk-svensk statsråd 20. juni 1844.
Det tilsvarende svenske unionsmärket ble kalt «sillsalladen», og opphavsmannen til navnet skal ha vært C. O. Brakel, som første gang brukte tilnavnet i nedsettende hensikt på Riddarhuset i Stockholm i 1859. Kallenavnet ble snart velkjent i begge land, og etterhvert ble det oppfattet som humoristisk mer enn negativt. Folk fant det treffende på grunn av den slående likheten med en sildesalat, en populær rett på begge lands frokostbord. Tradisjonelt ble den pyntet med radiære striper og sektorer av småhakket eggeplomme, eggehvite, sylteagurk, rødbeter og andre fargerike grønnsaker.
Merket besto av de kombinerte svenske og norske flaggfarger i diagonaldelt form, de svenske på venstre og høyre side, de norske øverst og nederst. I norske flagg var merket kvadratisk. I svenske orlogsflagg var forholdet mellom lengde og høyde som 3 : 4 og i det svenske handelsflagg var forholdet mellom lengde og høyde som 5 : 4. «Sildesalaten» satt i det norske handelsflagget i perioden 1844–1899 og i orlogsflagget og kongeflagget til 1905. I alle svenske flagg, både i handelsflagget, statsflagget og orlogsflagget, satt unionsmerket i perioden 1844–1905.
Unionsmerket alene, med proporsjonene 5 : 4 som i svenske handelsflagg, ble fra 1844 brukt som felles orlogsgjøs og diplomatisk flagg for Sveriges og Norges utenriksstasjoner og konsulater gjennom resten av unionstiden.
Kong Oscar I innførte unionsmerket som sin «morgengave» til det norske folk for å imøtekomme norske krav om statssymboler som markerte landenes likestilling innenfor unionen. Men det var også hensikten å styrke unionen og båndene mellom landene. Samtidig ble det innført et unionsvåpen for bruk i unionelle sammenhenger og som kongevåpen, slik at det enkelte lands riksvåpen alene skulle brukes internt i hvert land. Unionsmerket ble satt inn i begge lands flagg. Begge lands flaggfarger fylte nøyaktig halvparten av merket, og Norge fikk innfridd ønsket om separate orlogsflagg. Merket ble derfor stort sett godt mottatt i Norge, men både der og i Sverige var det en viss misnøye med at man ikke lenger hadde «rene» handelsflagg.
Flaggstriden
redigerGjennom skandinavismens tid midt på 1800-tallet var unionen relativt populær i Norge, og derfor var også unionsmerket velsett. Men etter stattholderstriden i 1859 økte den norske misnøyen med unionen. Kampen for «det rene flagg» ble en merkesak for unionsmotstanderne, og fra 1879 ble «flaggstriden» eller «flaggsaken» en politisk kampsak. Unionsmotstandere så da «Sildesalaten» som et «lydrikesymbol». Bjørnstjerne Bjørnson var ivrigste talsmann for et flagg uten unionsmerke, mens særlig sjøfolkene var motstandere.[2] Også plasseringen av de norske fargene i forhold til de svenske ble et politisk spørsmål, og det ble i 1879 framsatt forslag om å gi de norske fargene «hedersplassen» til høyre og venstre i merket i de norske unionsflaggene.
Partiet Venstre programfestet kravet om «det rene flagg», og dette ble fremmet som lovforslag i Stortinget i 1893 og vedtatt med knapt flertall. Men kong Oscar II nektet å sanksjonere loven. Det samme gjentok seg da forslaget ble fremmet for det neste Stortinget i 1896. Men da et enstemmig Storting for tredje gang vedtok flaggloven 17. november 1898, hadde kongen brukt opp den vetorett han hadde etter Grunnloven, og loven ble til tross for kongens sanksjonsnektelse vedtatt i norsk statsråd som kongelig resolusjon 10. desember 1898. Den ble gjort gjeldende ett år etter kunngjøringsdatoen og trådte derfor i kraft 15. desember 1899. Den 15. november samme høst ble det rene flagg første gang heist på stortingsbygningens flaggstang.[2]
Flaggloven innførte en ny type flagg, statsflagget, idet den bestemte at flagg uten unionsmerke, men med splitt og tunge som orlogsflagget, skulle brukes på statens sivile bygninger og skip. Men orlogsflagget beholdt unionsmerket til unionsoppløsningen, ettersom det etter Grunnloven skulle være et unionsflagg. «Sildesalaten» ble fjernet fra orlogsflagget ved regjeringsbeslutning umiddelbart etter unionsoppløsningen, og «rene» orlogsflagg ble heist på alle marinefartøyer og festninger 9. juni 1905.
-
Norsk unionsflagg 1844–1899 -
Svensk unionsflagg 1844–1905 -
Norsk orlogsflagg (1844–1905) -
Svensk orlogsflagg (1844–1905) -
Norsk kongeflagg (1844–1905) med kongevåpen i avvikende avbildning
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)