Åpne hovedmenyen

3G er en betegnelse for tredje generasjons mobiltelefoni, og omfatter mobile tjenester for sending av data, bilde og tekst i mobilnettverk. Den er også kjent under standarden IMT-2000 satt av Den internasjonale telekommunikasjonsunion. De vanligste teknologiene for 3G-tjenester er europeisk UMTS og amerikansk CDMA.

Med 3G digital, mobil dataoverføring er det mulig å overføre data, bilder og film over mobilnett. Mens datakapasiteten i 2G taletelefoni normalt er 10-50 kbps, er kapasiteten i 3G-tjenester ofte 64-500 kbps. Det gir mulighet for å overføre større mengder data på samme tid, men bildekvaliteten på film blir normalt for lav til å gi godt utbytte over 3G-nett.

For brukerne betyr 3G likevel mange muligheter, siden hastigheten åpner for dataintensive tjenester som videotelefoni og nedlasting av TV og musikk. Film og TV-bilder kan nedlastes eller streames ("en-til-en"), men normalt ikke kringkastes ("en-til-mange") i 3G-nett. Skal man kringkaste til mobil må det sendes i fjernsynsformat for mobil. Dette er per 2008 utbygd bl.a. Tyskland, Italia, Japan, Taiwan og Sør-Korea.

TeknologiRediger

På samme måte som 2G, bygger også 3G dataoverføring over mobil på en av to typer kanalaksess. Dataene (informasjonspakkene) blir enten overført og skilt fra hverandre med koder (CDMA) eller tidsluker (TDMA). Både 2G- og 3G-teknologiene kan basere seg på begge typer kanalaksess. For eksempel er UMTS en direkte videreutvikling av GSM-teknologien og kan kjøres i samme frekvensbånd, likevel er UMTS basert på CDMA mens GSM baseres på TDMA kanalaksess-metode.

De fleste 3G-tjenester har kortere rekkevidde og gir dårligere dekning innendørs enn 2G, og dette er en av grunnene til at teleselskapene i Europa vil "refarme" til UMTS-900, slik at rekkevidden øker også på 3G. UMTS i Norge på frekvens 2100 MHz gir dårligere inntrenging gjennom vegger enn man oppnår med GSM i 900 MHz og NMT i 450 MHz. Jo lavere frekvenser, desto lavere datakapasitet og lengre rekkevidde. Fordelene med høyere frekvenser er at man kan få høyere kapasitet ved at man kan gjenbruke frekvensene tettere uten de samme interferensproblemene, men rekkevidden er kortere.

Hastigheten til UMTS er på opp til 384 kbps i nedlasting, altså langt høyere hastigheter enn tidligere mobiltelefonsystemer. Når du sender ut en fil, er hastigheten inntil 384 kbps, dog litt avhengig av hva den enkelte operatør og mobiltelefon støtter, og avhengig av avstanden til senderen og antall brukere som sender samtidig.

UMTS utviklet fra GSMRediger

 
sammenligning av teknologiene. Her med WIMAX i fokus

Teknologien bak europeiske 3G-tjenester er normalt basert på standarden UMTS (Universal Mobile Telecommunications System) og WCDMA. Dette er en videreutvikling av GSM, og er en av de godkjente 3G-standardene i Europa (de såkalte IMT 2000-teknologiene). Fra GSM er protokoller i kjernenettet beholdt, mens WCDMA er innført som en ny standard for dataoverføring mellom basestasjoner og mobiltelefonene. Datakapasiteten er inntil 384 kbps. Tjenester basert på UMTS tilbys i Norge av Telenor og NetCom i 2100 MHz-båndet, hvor også Network Norway har lisens. Men 3G kan også sendes i en rekke andre frekvensbånd, tilpasset regulatoriske bestemmer i aktuelle land: 400 MHz, 900 MHz, 1800 MHz, 1700 MHz, 1900 MHz, etc. Flere land legger nå om fra GSM til UMTS i 900-båndet (såkalt "refarming") for å kunne øke rekkevidden. Dette innebærer at kapasitet fjernes fra de eksisterende GSM-nettene.

Fra 2006 er 3G utvidet med turbo-3G tjenester gjennom standarden HSPA, enten med nedlinkteknologien HSDPA (High Speed Downlink Packet Access) eller opplinkteknologien HSUPA (High Speed Uplink Packet Access). I Norge startet utrullingen av slike tjenester sommeren 2007.

Andre CDMA-teknologierRediger

I andre deler av verden vil 3G ofte brukes som navn på CDMA2000, eksempelvis i USA, Kina og Latin-Amerika. Tjenester basert på CDMA kan sendes i 400 MHz-båndet med meget stor rekkevidde, opp til 300 km. I Norge sender Ice i dette båndet. 800 MHz, 1700 MHz og 1900 MHz er de vanligste frekvensbåndene for CDMA. CDMA-familien av teknologier bruker helt andre protokoller og standarder i kjernenettet (bl.a. brukes ikke SIM kort) og kjernenettet er kompatibelt med AMPS og D-AMPS (TDMA) som er i bruk i USA.

WiMAX-teknologierRediger

I USA og Canada er WiMAX den teknologien det er gitt konsesjon for som mobil databærer (Mobile WiMAX), men utbyggingen er foreløpig ikke kommet igang (2008). Flere teleselskaper tilbyr derimot tjenester basert på CDMA.

3G i NorgeRediger

UMTS (WCDMA) er en mobilteknologi som ble utbygd med landsdekkende nett fra 2001 i Norge. UMTS-konsesjonene i 2001 hadde dekningskrav som søkerne selv hadde satt opp.

Hos Telenor er 3G datatjenester på mobiltelefonen tilgjengelig via UMTS i de fleste tettsteder i Norge med mer enn 200 innbyggere. Telenor har også 3G-dekning i Longyearbyen på Svalbard.

NetCom tilbyr UMTS siden 15. juni 2005, men med en dekning som foreløpig er mindre omfattende enn den Telenor tilbyr. Selskapet hadde pr. 2007 ikke oppfylt sine selvpålagte dekningsforpliktelser.

Nordisk Mobiltelefon Norge AS tilbyr CDMA2000 fra og med 20. juni 2006 i sitt Ice-nett i 450 MHz båndet. Det er basert på en amerikansk CDMA-teknologi med nettverksutstyr fra kinesiske Huawei. Ice tilbyr bare datatjenester, og ikke taletelefoni.

Fra 2007 startet Telenor og Netcom utbyggingen av såkalt turbo-3G eller mobilt bredbånd ved hjelp av HSDPA teknologi, som er en oppgradert versjon med 3600-7200 kbps maksimal overføringshastighet, og som etterhvert skal økes opp til 14400 kbps.

UtfasingRediger

I 2019 startet utfasingen av 3G fylke for fylke. Utfasingen startet med 900MHz-båndet, mens 2100MHz fases ut i 2020. En hovedårsak til utfasingen er at 4G-nettet i 2019 var fullt utbygd og kunne overta de fleste funksjonene 3G-nettet hadde, samt at frekvensene til 3G etter en utfasing kan brukes til andre funksjoner. Utstyr uten 4G-mulighet virker etter utfasingen via 2G, slik at telefonfunksjonene virker, mens dataoverføring via mobilnettet ikke lenger er mulig. I følge Telia gikk 4G-hastighetene i Hedmark opp da 3G-nettet ble slukket.[1][2][3]

3G i verdenRediger

3G baserte seg på tre teknologier:

  • UMTS med WCDMA (EDGE, UMTS, HSDPA)
    • UMTS med TD-CDMA, tidsluker og koding kombinert.
    • UMTS med TD-SCDMA, kinesisk system med tidssynkroniserte basestasjoner.
  • CDMA (cdmaOne og Cdma2000) i USA, Kina og Latin-Amerika, m.fl.
  • Mobilt WiMAX, som var planlagt i USA og Canada men ble utkonkurrert av LTE (4G). [4]

Markedsandelene for mobiltelefoniteknologier i 2008 var:[5]

  • GSM 81,0% (inkl GPRS, EDGE)
  • CDMA 11,8%
  • WCDMA 5,6% (inkl UMTS, HSDPA, HSUPA, FOMA)
  • iDEN 0,9%
  • PDC 0,5%
  • TDMA 0,2%

I 2008 var mobildekningen for 3G meget ujevn. Organisasjonen GSMA (GSM Association) viste at i 2008 var store områder, som hele Latin-Amerika, hele Afrika unntatt Sør-Afrika, Midtøsten unntatt Bahrain, India, hele Indokina, Russland, Ukraina, Canada, Mexico, Pakistan, Tyrkia, Hviterussland, Iran og mesteparten av Kina uten 3G-dekning.

I 2014 hadde var det 3G-dekning i 75% av verden, mens i 2018 var dekningsgraden på 87%. ca 1 milliard mennesker manglet da mobilnett med 3G. Samtidig eide bare 44% av verdens befolkning en enhet med nettilkobling, så 3,3 milliarder mennesker hadde ingen mulighet til å bruke mobilnettet selv om det var dekning.[6]

Japan faset ut sitt 2G nett og gikk helt over til 3G allerede i 2012. Mange land, som New Zealand, Canada og Singapore fulgte etter slik at alle måtte over på 3G eller 4G. I Norge og Tsjekkia vil 2G leve lenger enn 3G fordi gammelt 2G- og 3G-utstyr kan virke på 2G. [7]

KilderRediger

ReferanserRediger