Åpne hovedmenyen

Traktat om basisrelasjoner mellom Japan og Republikken Korea

Traktat om basisrelasjoner mellom Japan og Republikken Korea
Hangul한일기본조약
Hanja韓日基本條約
Revidert romaniseringHanil Gibon Joyak
McCune-ReischauerHanil Gipon Choyak

Traktaten om basisrelasjoner mellom Japan og Republikken Korea (japansk: 日韓基本条約 (Nikkan Kihon Jōyaku) ble signert 22. juni 1965 i Tokyo for å normalisere de bilaterale forbindelsene mellom Japan og Sør-Korea (Republikken Korea).

Begge land ratifiserte senere traktaten som trådte i kraft 18. desember 1965. Traktaten var et viktig skritt i retning av å normalisere forholdene mellom de to nasjonene etter den japanske kolonialiseringen av Korea som ble innledet i 1910. De første forberedelsene til traktaten skjedde i 1951 og på ytterligere sju konferanser ble trakten utarbeidet.

Traktaten annullerer ikke bare Den japansk-koreanske annekteringstraktaten, men den sier også at regjeringen i Sør-Korea er den eneste legitime koreanske regjering.

Innhold

NedgraderingRediger

I januar 2005 nedgraderte sørkoreanske myndigheter 1200 sider med tidligere hemmeligholdte dokumenter som vider framgangen i traktatsforhandlingene. Disse viser at Sør-Korea gikk med på å ikke kreve kompensasjon verken til regjeringen eller til enkeltpersoner, etter å ha mottatt 800 millioner USD i garantier og lån som en kompensasjon for kolonialiseringen mellom 1910 til 1945.[1]

Dokumentene viser også at den koreanske regjeringen opprinnelig hadde krevd 364 millioner USD i kompensasjon for de 1,03 millioner koreanere som ble skrevet ut som tvangsarbeidskraft og militærtjeneste i koloniperioden.[2], beregnet til 200 USD per overlevende, 1650 USD per døde og 2000 USD per skadde person.[3] Den sørkoreanske regjeringen benyttet det meste av kompensasjonen til økonomisk utvikling av landet[4], og tilbød ofrene ingen form for kompensasjon, annet enn 300.000 won per døde mellom 1975 og 1977, til etterlatte etter ofre som var døde etter tvangsarbeid.[5] Myndighetene benyttet det meste av pengene i å utvikle en sosial infrastruktur, etablerte POSCO, bygde Gyeongbu-motorveien og Soyang-dammen.[6]

Dokumentene viste også at den sørkoreanske regjeringen hevdet at den selv skulle håndtere individuelle krav om kompensasjon overfor egne innbyggere som led overlast som en følge av den japanske kolonialiseringen av Korea, og avviste et japansk forslag om direkte kompensasjon til enkeltindivider, og mottok dermed hele kompensasjonen i form av garantier på vegne av offrene.[7][8]

Et resultat av offentliggjøringen av dokumentene er et stadig voksende krav om at den sørkoreanske regjeringen betaler ut kompensasjon til ofre. En undersøkelse gjort like etter offentliggjøringen viste at over 70 prosent av de spurte mener at den sørkoreanske regjeringen har et ansvar for å betale ut kompensasjon. Regjeringen har som svar på kravet satt ned et utvalg som skal håndtere søknader om kompensasjon selv om en fra regjeringens side mener at alle krav om kompensasjon under Japans okkupasjon av Korea allerede er håndtert.[9]

Japanske myndigheter så på den sørkoreanske offentliggjøringen av dokumentene med skepsis, fordi en mente at det kunne påvirke samtalene med Nord-Korea om normalisering av bilaterale forhold. Nord-Korea krever mer enn 10 milliarder USD som kompensasjon på vegne av sin del av den koreanske befolkningen.[10] Japans prinsipielle syn var å avvise utbetalinger til individer, med henvisning til traktaten fra 1965.

Traktaten fra 1965 sier også at:

Det bekreftes at alle traktater eller avtaler inngått mellom keiserdømmet Japan og keiserdømmet Korea på eller før 22. august 1910 allerede er ugyldige.

Ifølge Research on the use of reparation from Japan publisert i 2000 av Korean Institute for International Economic Policy (KIEP) brukte Sør-Korea pengene mest effektivt av de fem landene Japan betalte ut kompensasjon til, de fire andre var Myanmar, Filippinene, Indonesia og Vietnam.[6][11]

AvtaletekstenRediger

Relaterte avtalerRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger