Åpne hovedmenyen

Et tonemerke er et tegn som brukes i et skriftspråk, for å indikere hvilken tone et gitt ord skal uttales med. Vanligvis er et tonemerke et diakritisk tegn, selv om det også er mulig å indikere det med en egen bokstav, som i zhuang-språket.

Latinsk skriftRediger

Det er usikkert hvorvidt latin ble skrevet med tonemerker, og det er få indoeuropeiske språk som bruker toner, og det er sjeldent at latinsk skrift skrives med tonemerker. Norsk har to tonelag, men disse markeres ikke i skriftspråket. Selv for afrikanske språk, som skrives med det latinske alfabetet, og er tonespråk med flere toner enn det som brukes på norsk, bruker heller ikke mange tonemerker i sine skriftspråk, selv om det gjøres til en viss grad, i noen slike språk.

PinyinRediger

Pinyin-systemet for å transkribere kinesisk til latinsk skrift. Ofte utelates tonemerkene i pinyin, for å gjøre det letter for ikke-kinesisk talende å lese, selv om dette gjør det vanskeligere å skille mellom forskjellige ord. Pinyin benytter følgende tonemerket:

  • Makron (ˉ) markerer den første tonen (høy tone)
  • Akutt aksent (´) markerer den andre tonen (stigende tone)
  • Hake (ˇ) markerer den fjerde tonen (fallende så stigende tone)
  • Grav aksent (`) markerer den fjerde tonen (fallende tone)

VietnamesiskRediger

Vietnamesisk skrift benytter seg av fem tonemerker for å indikere hvilken tone et ord skal ha:

  • Uten tonemerke: markerer høy jevn tone
  • Akutt aksent (´) markerer høy stigende tone
  • Grav aksent (`) markerer lav, synkende tone
  • Prikk under (̣) markerer brytende, lav tone
  • krok ( ̉) markerer lutende-stigende tone
  • Tilde (~) markerer brytende, stigende tone


TonebokstaverRediger

 
Skjematisk oppstening for mandarin

Andre måter å markere toner på er ved help av nummer og såkalte tonebokstaver. De fleste toner er «konturtoner», det vil si at de begynner i et toneleie, og så skifter til et annet (og muligens til et tredje etter det). På bildet til høyre ser vi at nummer 1 representerer en lav tone, mens nummer 5 representerer en høy tone, nummer 3 er en middels tone, mens 2 og 4 ligger henholdsvis mellom 1 og 3 og 3 og 5 i toneleie. I pinyin kunne tonene markeres på denne måten: 55, 35, 214 og 51, siden disse markerer disse tonenes kontur. Man kan også velge å markere tonene som 1-4, men da vil ikke tallet beskrive tonen, den indikerer bare hvilken tone som skal brukes, og det er da tilfeldig og et definisjonsspørsmål hvilken tone som får hvilket tall.

Tonebokstaver fungerer på samme måte. Vi tar utgangspunkt i bildet til venstre, men her skal vi ikke bruke tall som kan være tilfeldig, og forskjellig fra språk til språk, det er ingen grunn til at 5 skal være den høyeste tonen, den kan like godt være den laveste, og det er ikke mulig at et språk gjør forskjell på 5 toneleier, men kanskje bare 3, og derfor ikke har behov for tallene 1-5. I stedet forestiller vi oss at tonene plasseres på et sett notelinjer. På notelinjer er det alltid den øverste notelinjen som holder den høyeste tonen, mens den laveste holder den laveste. En tonebokstav ser ut som en loddrett strek (|) som plasseres etter den stavelsen den indikerer tonen for, og et lite merke på venstre side indikerer hvilket toneleie tonebokstaven indikerer, f.eks. indikerer ˧ tredje toneleie, mens ˦ indikerer det fjerde. Ved å sette sammen opptil tre tonebokstaver, kan man vise tonens kontur. Den tredje tonen i kinesisk, som markert på bildet, vil skrives som ˨‌˩‌˦. Vi ser hvordan punktene indikerer at tonen begynner på det andre toneleiet, synker ned til det første, før det går opp til det fjerde.

ZhuangRediger

Zhuang bruker egne tonebokstaver, for å indikere hvilken tone et ord skal uttales med. Disse tonebokstavene angir ikke hvordan tonen er formet, men er definert til å representere en gitt tone. Disse tonebokstavene plasseres etter den stavelsen de angir tonen for, dvs. at dersom stavelsen slutter med en konsonant, plasseres de etter denne og ikke etter den vokalen som skal uttales slik tonebokstaven indikerer. I 1957, fikk zhuang sin egen, latinske rettskriving, med egne bokstaver for å markere toner. I 1986, endret man disse til andre bokstaver, som til da var uten verdi, for at zhuang lettere skulle la seg skrive på datamaskiner.

Tone 1957 1986
1 (Stigende) Ingen markering
2 (Lavt synkende) Ƨ ƨ Z z
3 (Høyt nivå) З з J j
4 (Synkende) Ч ч X x
5 (Høyt stigende) Ƽ ƽ Q q
6 (Midtnivå) Ƅ ƅ H h

Hmong og iu mienRediger

Tilsvarende bruker også hmong og iu mien bruker også vanlige bokstaver plassert på slutten av stavelsen for å markere tone. Hmong bruker bokstavene b, m, d, j, v, s, g for å markere tone; siden alle stavelser slutter med vokallyd, er dette uproblematisk, ettersom den konsonanten som følger en vokal alltid markerer tone. For iu mien, er det litt vanskeligere ettersom det er mulig for en stavelse å slutte med konsonantlyd. Iu mien bruker bokstavene v, c, h, x, z til å markere tone – disse bokstavene brukes ikke til å markere et eget fonem.

Gresk skriftRediger

I gammelgresk var det mulig, men ikke alltid vanlig å indikere toner. Moderne gresk har ikke toner, og de greske tonemerkene er falt ut av bruk.

  • Akutt aksent (´) markerer stigende tone
  • Grav aksent (`) markerer synkende tone
  • Cirkumfleks (^) (noen ganger også tilde (~) eller opp-ned breve) markerer stigende så synkende tone

Thai og laotiskRediger

Thai og laotisk skrift er nært beslektet og bruker nesten identiske tonemerker. (Tonemerkene fra thai er: ่, ้, ๊ og ๋.) Det er flere regler for thai og laotisk skrift om hvordan man bestemmer en stavelses tone, disse tar først utgangspunkt i stavelsens første konsonant, og hvordan denne klassifiseres, og så basert på vokallengde og den siste konsonantens lyd (nasal eller plosiv). De aller fleste ord får tonen sin bestemt ut ifra disse reglene, kun dersom et ord har en slik uttale, at det ikke går an å skrive det slik at den rette tonen kommer frem ifølge disse reglene vil man ta i bruk tonemerker. I motsetning til andre skiftspråk sine tonemerker er det ingen bestemt tone som er assosiert med hvert tonemerke. Her òg er det regler, som bestemmer hvilken tone hvert tonemerke gir, disse er beskrevet i detalj her, for både thai og laotisk.