Tinglish, mer sjeldent thinglish (thai ทิงลิช) er et teleskopord satt sammen av ordene thai og english, slik som singlish, og brukes som en referanse til pidgin-engelsken som brukes i Thailand mellom thaier og utlendinger. Tinglish kan falle inn under paraplybegrepet engrish, som ofte brukes for å beskrive alle typer engelsk farget av østasiatiske språk, men som spesifikt viser til engelsk påvirket av japansk

Tinglish på et skilt i Thailand

Avhengig av de enkelte brukeres engelskkunnskaper, vil den formen tinglish har forandre seg, så beskrivelsen som gis her må kun anses for å være generelle karakteristikker. Tinglish begrenser seg ikke bare til thaier, også utlendinger vil i sin kommunikasjon med thaier gjerne adoptere flere elementer av tinglish; der utlendingers bruk av tinglish gjerne er mest forskjellig fra thaienes, er uttale, ved at flere konsonantklaser og konsonantlyder i slutten av en stavelse uttales som på engelsk. Setningsstrukturen, ordvalg og grammatikken vil gjerne være nokså lik.

Som andre pidginspråk, har tinglish en forenklet grammatikk, og grammatikken tar etter grammatikken i thai. Dette betyr at verb sjelden bøyes i person og tid. Fortid (både preteritum og preteritum perfektum) indikeres ved at ordet already (allerede) legges til på slutten av setningen: F.eks. «I eat already». Fremtid indikeres enten ved å bruke hjelpeverbet will, eller tidsadverb, som tomorrow (imorgen) og som indikerer akkurat når noe skal gjøres. Substantiver bøyes heller gjerne ikke i flertall, men det er vanlig å bruke den bestemte artikkelen the (den/det), den ubestemte artikkelen i entall, one (en/ei/et) utelates. Det benyttes veldig få preposisjoner, og de droppes gjerne helt. Ellers erstattes gjerne frasen there is/there are med ordet have (å ha). Setningsstrukturen er generelt nokså enkel. Verbet be (å være) uttelates gjerne der etterfølges av et adjektivpredikativet. Adjektiver sammenlignes med more og most, fremfor endelsene -er og -est, f.eks. more big (mer stor) for bigger (større). I tillegg vil man gjerne gjenta ord for å vektlegge det.

Uttalen farges av thai-språket, dette merkes spesielt i konsonantklaser og i sluttlyden i en stavelse. Særlig notabelt er at det ikke skilles mellom lydene [r] og [l] – begge uttales vanligvis [l], gjerne [n] i slutten av en stavelse. Hvis [r] kommer etter en vokal, men har en etterfølgende vokal, utelates den vanligvis, slik som i britisk engelsk. Der [r] eller [l] kommer etter en annen konsonant, slik som [g], [k] og [p], uttales den ikke: Dette gjør at ord som pray (be), play (leke/spille) og pay (betale) alle uttales [pe:]. (Thai har heller ikke diftongen [ej], derfor [e:].) Som andre som har engelsk som andrespråk, har også thaiene gjerne problemer med lydene [ð] og [þ], og bruker derfor [d] og [t] i stedet. I tillegg vil man heller gjerne ikke differensiere mellom lydene [tʃ] og [ʃ], som er allofoner, på thai. Fonemet [v] eksisterer ikke på thai, og vil i de fleste tilfeller uttales [w] i begynnelsen av et ord og [p] i slutten av et ord.

En ting som gjør at tinglish gjerne høres veldig forskjellig ut fra ordinær engelsk, er at thai kun tillater ustemte plosiver eller nasale konsonanter i sluttposisjon i en stavelse. Dette gjør at alle ord som ender på [-g], [-d], og [-b] vil få ustemt sluttlyd. [-f] og [-v] uttales [-p], mens ord som slutter på [-r]/[-l] uttales [-n], mens ord som slutter på [-s]/[-tʃ]/[ʃ] uttales med [-t]. I tillegg vil konsonantklaser brytes opp. I begynnelsen av et ord, skjer dette som regel ved at en kort [a] legges inn mellom de to konsonantene, f.eks. [sa kun] for school (skole) eller [sa li:p] for sleep (sove). Konsonantklaser i slutten av er ord vil som regel reduseres til én enkelt lyd, f.eks. [føt] for first (først).

I tillegg brukes det gjerne en del ord fra thai språket i tinglish, disse kan være ord som farang, partikler, navn på matretter og andre grunnleggende thai-ord som utlendinger kjenner til. De to partiklene «ครับ khrab» (for menn) og «ค่ะ kha» (for kvinner) som viser høflighet og «นะ na» som brukes for formaninger brukes gjerne.