Tidligere Qin
Tidligere Qín (hanzi: 前秦; hanyu pinyin: Qiánqín), også kalt Fúqín (苻秦) etter keiserfamilien, var et av sekstenkongerikene i Kinas historie. Riket av grunnlagt av den etnisk di'iske Fú-familien, og i 376 hadde det forent Nord-Kina under sitt styre. Selv om tegnene er like var dynastiet ikke relatert med det tidligere og mye mektigere Qin-dynastiet. I navnet blir "tidligere" brukt for å skille dette riket fra den qiangiske, urelaterte og delvis samtidige staten Senere Qin (384-417).
| Tidligere Qin | |||
|---|---|---|---|
| 前秦 Qiánqín | |||
|
| |||
| Grunnlagt | 350 (Julian) | ||
| Opphørt | 394 | ||
| Hovedstad | Chang'an (351-385) Jinyang (385-386) | ||
| Styreform | Monarki | ||
| Statsoverhode | Keiser | ||
| Offisielle språk | Di-språk, samtidige varianter av gammelkinesisk | ||
| Statskirke | Kinesisk religion og daoisme blant den kinesiske befolkningen. | ||
| Eksisterte | 4. mars 351–394 | ||
_1.jpg)
Tidligere Qíns nederlag i slaget ved Feishui og de følgende opprørene i rikets territorier delte Tidligere Qin i to ikke sammenhengende deler etter keiser Fú Jiāns død i 385; delen i dagens Taiyuan i Shanxi, som fort ble erobret av xianbeiene fra Senere Yan og av dinglingene. Delen som besto av klart forminskede områder rundt grensen til dagens Shǎnxī og Gansu motstod presset til den ble disintegrert etter flere år med invasjoner fra Vestlige Qin og Senere Qin.
I 327 ble Gaochang-kommanderiet opprettet av Tidligere Liang under den hankinesiske Zhang-familien. Dette førte til en omfattende hankinesisk innvandring til området, hvor flertallsbefolkningen etter hvert var kinesere. I 383 overtok Tidligere Qín-generalen Lu Guang kontrollen over området.
Alle herskerne av Tidligere Qín kalte seg selv "keisere" med unntak av Fú Jiān, som brukte tittelen Tiānwáng, "Himmelsk konge," men som posthumt ble regnet som en keiser.
Qiánqíns herskere
rediger| Tempelnavn | Posthumt navn | Familienavn og egennavn | Regjeringstid | Eranavn |
|---|---|---|---|---|
| Kinesisk standard: Bruk familienavn & egennavn. | ||||
| Gaozu (高祖 Gāozǔ) | Jingming (景明 Jǐngmíng) | Fú Jiàn (苻健) | 351-355 | Huangshi (皇始 Huángshǐ) 351-355 |
| Eksisterte ikke | King Li (厲王 Lìwáng)[1] | Fu Sheng (苻生 Fú Shēng) | 355-357 | Shouguang (壽光 Shòuguāng) 355-357 |
| Shizu (世祖 Shìzǔ) | Xuanzhao (宣昭 Xuānzhāo) | Fú Jiān (苻堅) | 357-385 | Yongxing (永興 Yǒngxīng) 357-359 Ganlu (甘露 Gānlù) 359-364 Jianyuan (建元 Jiànyuán) 365-385 |
| Eksisterte ikke | Aiping (哀平 āipíng) | Fu Pi (苻丕 Fú Pī) | 385-386 | Taian (太安 Tàiān) 385-386 |
| Taizong (太宗 Tàizōng) | Gao (高 Gāo) | Fu Deng (苻登 Fú Dēng) | 386-394 | Taichu (太初 Tàichū) 386-394 |
| Eksisterte ikke | Houzhu (後主 Hòuzhǔ) | Fu Chong (苻崇 Fú Chóng) | Flere måneder i 394 | Yanchu (延初 Yán Chū) 394 |
Noter
rediger- ^ Fú Shēng ble posthumt gitt tittelen wáng (omtrent "konge") selv om han hadde hersket som keiser (dì).
Litteratur
rediger- Thomas J. Barfield: The Perilous Frontier: Nomadic Empires and China. Blackwell, Cambridge (MA)/Oxford 1989
- Albert E. Dien: Six Dynasties Civilization. Yale University Press, New Haven/London 2007.
- David A. Graff: Medieval Chinese warfare, 300–900. Routledge, London o. a. 2002