Åpne hovedmenyen
Theodorid I malt av Fabrizio Castello (1560-1617).

Teodorik I av vestgoterne (død 20. juni 451 nær Chalons), noen ganger kalt Teoderid og på spansk og italiensk Teodorico, var vestgoternes konge fra 419 til 451. Han var uekte sønn av Alarik. I 419 etterfulgte han kong Wallia.

Som konge fullførte han bosetningen til vestgoterne i Aquitania og ekspanderte sitt rike inn i Hispania. I løpet av hans tid som regent var vestgoterne først fiender og deretter allierte med Romerriket. Den mest kjente hendelsen i hans tid var slaget ved Chalons, hvor Teoderik falt av hesten sin og ble trampet i hjel av tusenvis av sitt eget kavaleri. Teoderiks sønn og senere etterfølger, Torismund, tok over vestgoternes hær i sin fars sted og hjalp til med å redde dagen.

Visigoterne i 418Rediger

 
De romerske provinser i Gallia (Frankrike) og Nord-Spania. Visigoterne ble primært bosatt i området mellom Burdigala (Bordeaux) og Tolosa (Toulouse).

Kong Wallia døde - tilsynelatende av naturlige årsakger - mens visigoterne var i ferd med å bosette seg i det sørlige Gallia. I 418 hadde den vestromerske general Constantius gitt visigoterne beskjed om å avslutte felttoget i Spania mot alaner, sveber og vandaler, og han gav visigoterne land i Aquitania i Sørfrankrike, i Garonne-dalen mellom Burdigala og Tolosa, der de kunne dyrke jorden og brødfø seg selv. Her var de godt av veien i forhold til Italia, og de var samtidig like for hånden til de avfsluttende kamper modtbarbarene i Spania.[1]

Historikeren Wolfram undrer seg over at goterne ikke ble bedt om å gjøre arbeijdet ferdig i Spania - de overlevende vandaler skapte senere livstruende problemer for det vestromerske rike - men han konkluderer at vestromerne må ha følt et større behov for å ha en «politistyrke» i Gallia som kunne bekjempe opprørsbevegelser i Bretagne og blant bagauderne i landområdene. For de lokale romerske adelsmenn betød det naturligvis meget at deres besittelser ble beskyttet, og derfor gikk de med på å få noe av sin jord i Garonnedalen ekspropriert av den romerske stat og overdratt til visigoterne.[2]

Teoderiks regjeringstidRediger

 
Attila i Gallia i 451. Etter å ha erobret Mainz delte hunnerne seg i to grupper og plyndret langs en rute som er rekonstruert her. De ble samlet igjen ved Paris og tørnet sammen med romerne og deres allierte ved Chalons.

Valget av Teoderik skedde tilsynelatende uten dramatikk.[trenger referanse] Hans adkomst til kongetittelen var basert på et slektskpb med kong Alarik, som sannsynligvis hadde vært hans svigerfar.[trenger referanse]

Den nye visigotiske statsdannelse fikk hovedstad i Tolosa (Toulouse) og ses derfor også omtalt som «det tolosanske rike». Teoderik overtok en foedus («forbundsfelle»)-avtale med det vestromerske rike, og den betød at visigoterne skulle stille tropper til romerske felttog. Når tropperne ikke var på felttog, benyttet Teoderik imidlertid alle midler på å utvide den gotiske maktsfære i Gallia. I 422 var visigoterne utkommandert til et felttog mod vandalene i Sør-Spania, men da seieren var umiddelbart forestående, forlot de krigsskueplassen, og felttoget endte i stedet som et forsmedelig romersk nederlag.

Da keiser Honorius døde i 423 holdt visigoterne seg i ro, men i 425 dro de mot den galliske residensby Arles og beleirey den. Sommerfelttogene mot Arles ble tilbakevendende begivenheyer. Byen ble aldri erobret, men utfluktene understreket goternes maktposidjon i Gallia. Romerne i Gallia betraktet ååenbart også de visigotiske maktdemonstrasjoner som litt av et ritual - selv om det var blodsutgydelser på begge sider - for da en romersk general foreslo å innta og ødelegge Tolosa, ble han ettertrykkelig satt på plass av de galliske senatorer. I 425 var visigoterne blitt stanset foran Arles av den romerske general Aëtius og hans hunniske leiestyrker, og med disse soldater kunne generalen i de følgende mange år oppretholde en balande mellom romere og visigoter i Gallia.[3]

Kildematerialet til belysning av Teoderiks regjeringstid er helt overveiende romersk, og dermed preget vf visigoternes relasjoner til Vestromeriket.[trenger referanse] Det opplyses at hans hær i 430 igjen marsjrte mot Arles, og at han i 431 indledte «forræderske» (i romersk optikk) forhandlinger med sveberne. Mens romerne i 436 var opptatt av å nedkjempe burgunderne, benyttet Teoderik sjansen til å innlede en beleiring av den viktige havneby Narbonne. Byen holdt imidlertid stand og i 437 ble den unnsatt av Aëtius' nrstkommanderende, generalen Litorius. Den romerske hærfører fortsatte sitt felttog, og i 439 innledet han en beleiring av goternes hovedstad Tolosa. Litorius ble imidlertid tatt til fange av goterne, og hans hær ble slått, hvorpår det ble forhandlet en fred.

I 446 deltok Teoderiks hær i et romersk felttog mot sveberne, men det forhindret ikke kongen fra å la en av sine døtre bli gift - i Tolosa i 449 - med den svebiske kong Rechiar.[4]

Teoderik fikk et glorverdig endelikt i spissen for den visigotiske hær.[trenger referanse] I 451 forserte Attila Rhinen med den hunniske hær og innledet et plyndringstokt som rammet byene i det nordlige Gallia én etter én. Aëtius samlet alle romerske styrker i Gallia og innkalte også alle sine foederati i form af frankere fra Rhinlandet, bretoner fra Bretagne, sarmatere, germanere, burgundere, alaner fra Orleans og ikke minst den visigotiske hær. Attila oppgav sin beleiring av Orleans og kort etter tørnet de to hærer sammen i slaget ved Chalons.

Teoderik falt i slaget, og midt i kamptumultene kåret visigoterne hans sønn Thorismund til ny konge. Legenden sier at det spyd som drepte Theoderik ble kastet av goteren Andagis, som sammen med mange stammefrender var tvangsutskrevet til å delta i kampen på hunnisk side.[5]

EttermæleRediger

Noen kilder sier at Teoderik var gift med en av kong Alariks døtre. I kildene tales det dessuten om at Alarik hørte til det eldre Balti-dynasti, som imidlertid må oppfattes som en litterær konstruksjon i historikeren Jordanes verk Getica.[6] Teoderik ble derimot stamfar til dynastiet som av Wolfram omtales som det yngre Balti-dynasti. Man kjenner navnene på seks sønner og har dessuten kjennskap til to døtre, i kraft av sine prominente ekteskap.[7]

ReferanserRediger

  1. ^ Heather (2005), side 242-243
  2. ^ Wolfram, side 173-174.
  3. ^ Wolfram, side 174-175.
  4. ^ Wolfram, side 175-177.
  5. ^ Wolfram, side 177-178.
  6. ^ Heather (1996), side 170.
  7. ^ Wolfram, side 373.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger