Keiser Xuanzong av Tang
- Det var også andre keisere med navnet Xuanzong
Keiser Xuanzong av Tang (kinesisk: 玄宗, født som Li Longji den 8. september 685 i Luoyang i Kina, død 3. mai 762) var keiser under Tang-dynastiet i Kina, fra 712 til 755.
| Keiser Xuanzong av Tang | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. sep. 685 Chang'an | ||
| Død | 3. mai 762 (76 år) Chang'an | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | 8 oppføringer
Liu
Zhao Yang, Empress Yuanxian[1] Consort Wu Huangfu Deyi Yang Guifei (745–)[1] Empress Wang Consort Mei[1] | ||
| Partner(e) | Guoguo Yang, Lady of Han state | ||
| Far | Keiser Ruizong av Tang[1] | ||
| Mor | Consort Dou | ||
| Søsken | 16 oppføringer
Princess Jingshan
Princess Xueguo Princess Xiguo Princess Jinxian Princess Huoguo Princess Daiguo Princess Liangguo Princess Huaiyang 玉真公主 Princess Anxing Zhaohuai Princess Shouchang Li Chengqi Li Chengyi Li Ye Li Fan Li Longti | ||
| Barn | 54 oppføringer
Li Cong[1]
Li Ying[1] Keiser Suzong av Tang[1] Li Tan[1] Li Yao Li Wan Li Ju Li Yi Li Sui Li Jiao Li Min Li Lin Li Mao[1] Li Bin Li Qi Li Huan Li Huang Li Ci Li Gui Li Gong Li Zhen Li Xuan Li Jing Princess Yongmu Princess Changfen Princess Xiaochang Princess Tangchang Princess Lingchang Princess Changshan Princess Wan'an Princess Shangxian Princess Huaisi Princess Jin Princess Xinchang Princess Linjin Princess Wei Princess Zhenyang[1] Princess Xincheng Princess Shouchun Princess Changle Princess Yongning Princess Song Princess Ningqin Princess Xianyi[1] Princess Yichun Princess Guangning Princess Wanchun Princess Taihua Princess Shouguang Princess Lecheng Princess Xinping Princess Shou'an Princess Gaoyang Princess Pukang | ||
| Nasjonalitet | Tang-dynastiet[1] | ||
| Signatur | |||
.jpg) | |||
Qingming ble gjort til fest (Qingmingfesten) under keiser Xuanzong i 732. Det sies at utgangspunktet var at de rike hadde utviklet det som keiseren mente var et alt for høyt antall kostbare og intrikate seremonier knyttet til forfedrekulten, og han anså at det var på en plass med en forenkling.[trenger referanse] Han forordnet at de formelle andaktsøvelser knyttet til slektens avdøde forfedre ved de avdødes graver kun skulle finne sted ved Qingming.
Hans keisertid er inndelt i tre herskeræraer: Xiantianæraen (712–713), Kaiyuanæraen (713–741) og Tianbaoæraen (742–756).
Liv og virke
redigerHan ble født som sønn av Ruizong som Lǐ Lōngjī. Faren var bare en politisk kasteball i maktspillet til keiserinne Wu Zetian, hans egen mot.[trenger referanse] Etter at hun ble fratatt makten i 705 ble Ruizongs eldre bror Zhongzong formelt keiser, men i virkeligheten var det hans egen kone, keiserinne Wei, som styrte på hans vegne.[trenger referanse] I 710 forgiftet hun Zhongzong på grunn av et sidesprang,[trenger referanse] og innsatte sin egen sønn som keiser.
Ruizong ville kanskje ha tålt dette, men ikke hans sønn Li Longji (alias Xuanzong).[trenger referanse] Han ville ikke se en ny Wu Zetian, trengte seg inn i palasset og lot henrette keiserinne Wei og hele hennes familie.[trenger referanse] Så innsatte han sin far som keiser, men overtok etter konflikter med sin tante 712/13 skrittvis regjeringsmakten selv.[trenger referanse]
Under keiser Xuanzong opplevde Tang-Kina til å begynne med en gullalder med fred, kulturell blomstring og stor lærdom.[trenger referanse] For dikterkunstens høydepunkt er f.eks. Li Bai et eksempel.[trenger referanse] I 742 bodde han også en kortere tid ved hoffet. For innenrikspolitiske reformer stod f.eks. minister Zhang Jiuling, til han i 736 ble styrtet av Li Linfu (død 752). Utenrikspolitisk ble trass i enkelte tilbakeslag grensene videre utvidet. Først i slaget ved Talas i 751 ble den kinesiske fremmarsj endelig stoppet av araberne.
Keiseren forfalt personlig til treghet ved fornøyelser og studier av taoismen, og ble til et viljeløst redskap i hendene på to favoritter og en sidehustru, Yang Guifei.[trenger referanse] Førsteminister Li Linfu ledet i over tyve år regjeringssakene og kunne i 737 til og med bevirke at tre av Xuanzongs sønner ble henrettet, deriblant kronprinsen.[trenger referanse] Etter hans død fikk Yang Guifeis fetter Yang Guozhong posten som førsteminister. Men han ble fastlåst i en maktkamp med general An Lushan, som var blitt en slags stattholder for de nordlige provinser og som selv meget gjerne ville ha blitt førsteminister.[trenger referanse] Keiseren gjorde intet for å skille de to rivaler fra hverandre, eller innskrenke deres makt.[trenger referanse]
I mellomtiden tvang stadige kriger langs silkeveien militærutgiftene i været, og med dem måtte skattene økes.[trenger referanse] I regjeringen var det strid mellom adelen og de embedsmenn som var kommet til sine stillinger gjennom embedsmannseksamenene. Men keiseren hadde trukket seg helt tilbake til privatlivet og satt inn evnukker som for eksempel Gao Lishi som mellommenn. I hæren hadde yrkessoldatene kunnet tilta seg stor makt, generalene hadde fått for vide fullmakter: Li Linfu hadde nemlig blitt mistroisk til sivilforvaltningen i provinsene og ønsket å benytte militæret som motvekt.[trenger referanse]
Kort sagt gikk statsskikket av sporet, og keiser Xuanzong enten merket det ikke, eller hadde ingen mulighet til å finne noen løsning på det.[trenger referanse]
Da An Lushan fryktet for sine embeder og for sitt liv, anstiftet han i 755 til opprør, som spredte seg raskt også på grunn av tørke og oversvømmelser som gjorde store deler av befolkningen i det sentrale Kina misfornøyde med tingenes tilstand.[trenger referanse] An Lushan erobret 755/56 Luoyang og Chang'an, begge byene ble plyndret og lagt øde. Hans fremgang i kampene mot Tang-styrkene tvang keiseren til å søke tilflukt i Chengdu i Sichuan. På veien dit henrettet hans egne men nå opprørske vaktene Yang Guozhong og tvang den hjelpeløse keiseren til også å la henrette Yang Guifei, fordi de betraktet dem begge for medansvarlige for An Lushans oppstand.[trenger referanse] Tapet av Yang Guifei utløste en sorg hos Xuanzong som varte til hans død.[trenger referanse]
Kronprins Suzong flyktet til Gansu og tok der, uten å ta hensyn til sin far, keisertittelen, og derpå abdiserte Xuangzong også formelt (august/ september 756).
Keiser Xuanzong døde den 3. mai 762 om lag ett år etter at opprøret var over, et opprør som hadde kostet storparten av folket livet og styrtet samfunnet ut i kaos.[trenger referanse]
Referanser
redigerLitteratur
rediger- Jacques Gernet (1996): A History of Chinese Civilization. Cambridge University Press.