Sytingsrein

Sytingsrein, også kalt aktarein eller alrein, (nordsamisk: geahččoboazu) er rein som er eid av fastboende og merket med deres reinmerke, og som blir passet sammen med reindriftssamenes egne reinflokker. Systemet med sytingsrein var mest vanlig i Nordland og Troms, men det fantes i hele området i Norge der det ble drevet reindrift.

Tidligere var sytingsrein eid av både samer og ikke-samer. De fastboende tok ut slakt av egen rein og betalte med sytingslønn, som kunne være penger, småvarer eller tjenester som reindriftssamene trengte. På den måten hadde både de fastboende og reindriftssamene nytte av sytingsreinen.

Fra 1897 begrenset nye reindriftslover retten til å eie sytingsrein, utenom i Finnmark. Reindriftsloven av 1897 forbød ikke-samer å eie sytingsrein, men samiske gårdeiere kunne likevel søke om unntak fra forbudet. I mange år ble imidlertid ikke forbudet overholdt. Etter Reindriftsloven av 1933 fikk bare reindriftssamer lov til å eie tamrein, og fastboende samer fikk dermed ikke lov til å ha sytingsrein hos reindriftssamene. Men også etter at denne loven ble innført, tok det tid før forbudet ble overholdt. Reindriftsloven av 1978 opphevet i praksis ordningen med sytingsrein (også i Finnmark), i og med at tillatelsen til å ha sytingsrein ble begrenset til kun nære slektninger - til og med foreldrenes søsken. Denne endringen ble begrunnet med at reintallet måtte reduseres av hensyn til beitegrunnlaget. Begrensningen ble imidlertid kritisert for å være et brudd på samisk kultur og tradisjon.