Symfoni nr. 41 (Mozart)

Wolfgang Amadeus Mozart skrev sin symfoni nr. 41 i C-dur K. 551, sammen med den umiddelbart forutgående symfonien, nr. 40 i G-moll (K. 550), i løpet av noen få uker i 1788. Den går gjerne under betegnelsen «Jupiter-symfonien». Det er ikke kjent at dette verket ble spilt i Mozarts levetid. Symfoniens satser er i typisk klassisk symfonisk form:

  1. Allegro vivace
  2. Andante cantabile
  3. Menuetto: Allegretto – Trio
  4. Molto allegro
«Jupiter-symfonien»
KV 551
Symfoni av Wolfgang Amadeus Mozart
Symfoni nr. 41 i C-dur
PeriodeWienerklassisismen
Komponert10. august 1788
Typisk lengde32:31
Satser/akter4

Symfonien har blitt kalt for Symfonien med finalefugen[1] og Jupiter-symfonien. Opphavet til sistnevnte er uklart. Det dukker opp første gang på et programblad til en konsert i London den 26. mars 1821, med andre ord først 30 år etter Mozarts død.[2]

Et bemerkelsesverdig kjennetegn ved denne symfonien er den femstemte fugatoen (som representerer de fem viktigste temaene) mot slutten av fjerde sats. Det finnes også fugeseksjoner gjennom hele første sats, spesielt under mellomspillet av treblåserne der ett av de fem temaene blir introdusert og temaet i G-dur som innleder andre halvdel av eksposisjonen. Finalen representerer etter manges mening ett av de ypperste eksemplene på oppbygning av et musikkverk.[trenger referanse] Hovedtemaet består av fire noter som utvikles med en forbløffende kompleksitet utover hele satsen.

Fire nye temaer kan høres i symfoniens finale, som er på formen sonate. Alle fire motivene kombineres utmerket i den fugale codaen. Det er også interessant å anføre at de fire notene som utgjør hovedtemaet i finalesatsen sammenfaller eksakt med nøklene i Johannes Brahms' fire symfonier (C-moll, D-dur, F-dur, E-moll) – kanskje en subtil indikasjon på denne komponistens beundring for Mozarts musikk.

Symfoni nr. 41 i populærkulturen rediger

I Woody Allens film fra 1979, Manhattan, opplever Allens figur andresatsen i denne symfonien som én av de viktigste grunnene til at livet tross alt er verdt å leve.

I Woody Allens Jeg og Annie - en nervøs romanse spilles tredjesatsen fra symfonien i bakgrunnen når Allen og hans kvinnelige medskuespiller kjører på motorveien.

Referanser rediger

  1. ^ Einstein, Alfred (1937): Chronologisch-thematisches Verzeichnis sämtlicher Tonwerke Wolfgang Amade Mozarts. Nebst Angabe der verlorengegangenen, angefangenen, übertragenen zweifelhaften und unterschobenen Kompositionen von Dr. Ludwig Ritter von Köchel. Dritte Auflage. Leipzig: Breitkopf & Härtel
  2. ^ Pahlen, Kurt (1978): Sinfonie der Welt. Zürich: Schweizer Verlagshaus AG (Vorwort von 1966)

Eksterne lenker rediger