Åpne hovedmenyen
Sydame med pedaldrevet symaskin på et marked i Dương Đông på øya Phú Quốc i Vietnam 2014

Sydame, sypike, syerske og sømmerske er eldre, norske betegnelser på en kvinne som lever av å sy og tilpasse klær på bestilling. Tradisjonelt er slike håndverkstjenester lavlønnet kvinnearbeid. I Norge var sydamer gjerne ugifte kvinner, og enker og kvinner med forsørgeransvar, som arbeidet selvstendig hjemme, i motsetning til mannlige skreddere og bekledningsarbeidere i tekstilindustrien. Sydamer kunne også arbeide i systuer.

Syerske kalles i vår tid syer. Kjole- og draktsyer er en dameskredder.

Sømtjenester tilbys nå stort sett bare av syatelierer i større byer der syere tilpasser og retter klesplagg, gjerne med egendesignede plagg til salgs utenom.

Innhold

HistorikkRediger

 
Syersker som skjærer til og syr lintøy. Illustrasjon fra en utgave av middelalderhåndboka Tacuinum Sanitatis fra 1400-tallet
 
Italiensk sydame med arbeidsløs mann og sultende barn i New York 1912. Syarbeidet sees i haugen til venstre.
 
Syersker som fabrikkarbeidere ved maskinene hos Algots, klesprodusent i Borås i Sverige, 1955. Bedriften startet 1907 og gikk konkurs 1977 som følge av tekstilkrisa i landet.
 
Sydamer i kinesisk tekstilindustri 2004

I Danmark og SkandinaviaRediger

 
«En datter gjør leksene mens moren og en syerske syr», illustrasjon fra det danske vittighetsbladet Puk 1894

Da tekstilindustrien ble grunnlagt i Skandinavia på 1840-tallet, var arbeidskraften til unge, ufaglærte kvinner billig.[1] Med symaskinen og strikkemaskinen, som kom omkring 1870, ble det flere syersker, og klesindustrien endret seg fra å være et faglært mannefag til et tillært kvinnefag.[1] Fabrikkarbeidet ble delvis hjemmearbeid når maskinene flyttet hjem til kvinnene.[1] Arbeidet var lavtlønnet, og kvinnene måtte arbeide mange timer for å tjene en dagslønn. Samtidig kunne en kombinere arbeidet med barnepass og dermed løse konflikten mellom lønnsarbeid og familieansvar.[1]

I NorgeRediger

 
«Trett», malt av Christian Krohg 1885, viser ei utslitt sydame ved symaskinen. Året etter utga maleren Albertine, en samfunnskritisk roman om ei ung, fattig syerske i Kristiania.

Sydamer var kvinner med godt øyemål og vanligvis håndlag med stoff og former. De færreste hadde annen opplæring enn det som ble gitt i håndarbeidstimer på datidens almueskoler. Noen hadde tjenestegjort i borgerlige hjem, der «piene» hadde å sy som del av arbeidet, gjerne sammen med husets øvrige kvinner. Sydamene hadde en del hjemmearbeid, men gikk ofte rundt til de hjem som hadde behov for tjenestene. Etterhvert som symaskin ble vanlig, klarte mange å kjøpe seg en som de bar med seg der man ikke hadde selv.

I mange hjem var det vanlig at en kjøpte inn stoffer og tråd, samt de siste motebladene når en skulle kle spesielt damene opp til festlige anledninger. For yngre familiemedlemmer var det vanligere at plagg gikk i arv, og måtte tilpasses og syes om.

Sydamens betydning var på et høydepunkt under annen verdenskrig og umiddelbart etter, da omsying og tilpasning var en nødvendighet på grunn av vareknapphet.

Syere i dagRediger

Yrkesfunksjonen er i Norge i dag i stor grad overtatt av designere, og tjenestene er byttet ut med rimelige produkter fra teko-industrien, som etter tekstilkrisa på 1960- og 1970-tallet har lagt ned eller flyttet til lavkostland.

Videregående opplæring i herreskredder- og kjole-og draktsyerfaget inngår i programområdet design og håndverk. Undervisning i sømfag og design tilbys også ved enkelte folkehøy- og fagskoler.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger