Sultanatet Buayan var et muslimsk sultanat på øya Mindanao i det som i dag er Filippinene, rundt de midtre og øvre deler av elven Rio Grande de Mindanaos avrenningsområder.

Sultanatet Buayan, ekspansjon, dominans og innflytelse i 1875.
Sultan Uto (Utto Anwaruddin), år 1900.

Historie rediger

Sultanatet eksisterte fra i alle fall ca år 1600 (litt etter dette lå det i en åpen krig mot sultanatet Maguindanao), og hadde sin største blomstringsperiode under sin 18. sultan, Datu Uto (fra 1875).[1] Han hadde sitt sete i innlandet, i Zapakan som nå er en barangay i kommunen Rajah Buayan, og sin sterkeste festning i Bakat ikke langt unna.

Etter at herskerne rundt elven Pulangi tilsluttet seg sultanatet ettersom de ville bedre motstå presset fra den spanske kolonimakt[2] kunne Datu Uto herske over et sultanat som i tillegg til store strekk av Rio Grande de Mindanao kunne regjere over et område som strakk seg fra Talayan og Tumbao[1] i vest til Lake Buluan og Saranganibukten[3] i sørøst.

En av kildene til sultanatets rikdom var slavehandel; de solgte blant annet til sultanatet Sulu.[4] Fra kinesiske handelsmenn i Jolo, hovedstaden i sultanatet Sulu, kjøpte de seg så våpen, som Enfield- og Spencerrifler, som de trengte for å bekjempe de fremtrengende spanske styrker.[5] Selv hadde Datu Uto på det meste 5.000 slaver.[6]

Også hans etterfølgere, Datu Ali, Datu Djimbangan og Datu Piang, utøvde mye kontroll og makt, men tidlig under Morokrigene mot den amerikanske hær tapte de terreng og etter 1902 var ikke Sultanatet Buluan lenger noen egentlig selvstendig størrelse. Amerikanerne ikke bare stanset slaveriet og brøt med all væpnet motstand, men brøt også opp andre strukturer, judisielle som eksekutive, og underla områdene administrativt Moro Province, som de styrte fra Fort Pilar i Zamboanga. Det er imidlertid fortsatt sultaner og pretendenter til sultanatet, så sent som i 2018 ble én slik kronet, i Alah Valley.[7][8][9]

Referanser rediger

  1. ^ a b Williams, Mark. «Retrospect and Prospect of Magindanawn Leadership in Central Mindanao: Four Vantage Points». Kyoto Review of Southeast Asia. Besøkt 8. november 2016. 
  2. ^ Wolters, O. W. (1982). History, Culture, and Region in Southeast Asian Perspectives. Institute of Southeast Asian Studies. Besøkt 8. november 2016. 
  3. ^ Williams, Mark (2011). Business and Peace: The Case of La Frutera Plantation in Datu Paglas, Maguindanao, Philippines. Universal-Publishers. Besøkt 10. november 2016. 
  4. ^ Salman, Michael (2001). The Embarrassment of Slavery: Controversies Over Bondage and Nationalism in the American Colonial Philippines. University of California Press. Besøkt 9. november 2016. 
  5. ^ James Francis Warren (2007). The Sulu zone, 1768–1898: the dynamics of external trade, slavery, and ethnicity in the transformation of a Southeast Asian maritime state (2, illustrated utg.). NUS Press. s. 129, 130, 131. ISBN 978-9971-69-386-2. 
  6. ^ Palafox, Quennie Ann. «SULTAN OF THE RIVER: The Rise and Fall of Datu Uto of Buayan». National Historical Commission of the Philippines. Arkivert fra originalen 8. november 2016. Besøkt 8. november 2016. 
  7. ^ http://opinion.inquirer.net/113070/cotabato-tells-stories
  8. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. oktober 2019. Besøkt 31. oktober 2019. 
  9. ^ http://newsinfo.inquirer.net/665822/moro-queens-crown-fits-3-heirs-after-more-than-century

· ··