Strupesang
Strupesang, eller overtonesang, er en sangteknikk som utføres ved å dra en lang mørk tone fra langt ned i strupen (gutturalt). Over denne tonnen kommer andre, lysere toner, ved at strupesangeren setter tungen i ulike stillinger i munnen. Strupesang antas å være en av verdens eldste musikkformer.[1] Sangen kan være med eller uten tekst.[2] Utøverne er i stand til å frembringe lyder som er helt ulikt annen sang eller vanlig tale.[3]
Strupesang forekommer i musikktradisjoner spredt rundt i hele verden, men i hovedsak hos tuvinere, mongolene, tibetanske munker, inuitter og basjkirer.[4][5] Strupesang er særlig kjent blant tyrkisk-mongolske stammer i Atlaj-fjellene-Sajanfjellene i det sørlige Sibir og vestlige Mongolia.[6] En type strupesang praktiseres i det sørlige Afrika.[1] Kargyraa-strupesang i Mongolia fremføres i området 70 til 100 Hz.[7] Lokalt i Tuva kalles sangteknikken khöömei eller khoomii som er mongolsk og betyr strupe. I Tuva sies det at strupesang oppsto for lenge siden da man forsøkte å etterligne de naturlige lydene i omgivelsene som i lyden av fosser eller vind. I Tuva er strupesang nært forbundet med animisme, troen på at alt i omgivelsene har sjel.[3] Et viktig ledd i dokumentasjon av strupesang fra Tuva var opptak gjort i 1987-1988 og gitt ut på Smithsonian-Folkways. Strupesang fra Tibet er bedre dokumentert historisk, blant i form av lama Je Tzong Sherab Seng som i år 1433 skal ha drømt om en sjelden dyp stemme som brølet fra et vilt dyr. Tibetanske utøvere fremfører strupesang ned til 75 Hz sammenlignet med 150 Hz som er det laveste tradisjonelle bassangere klarer.[8]
Referanser rediger
- ^ a b «Throat Singing: A unique vocalization from three cultures». folkways.si.edu (engelsk). Besøkt 6. november 2021.
- ^ Riviere, Claude (1996). Filippinene, Japan, Korea, Mongolia. Oslo: Det Beste. ISBN 8270102911.
- ^ a b Levin, Theodore C.; Edgerton, Michael E. (1999). «THE THROAT SINGERS OF TUVA». Scientific American. 3. 281: 80–87. ISSN 0036-8733. Besøkt 6. november 2021.
- ^ Bitustøyl, Kjell (16. januar 2020). «strupesong». Store norske leksikon. Besøkt 6. november 2021.
- ^ Nattiez, Jean-Jacques (1999). «Inuit Throat-Games and Siberian Throat Singing: A Comparative, Historical, and Semiological Approach». Ethnomusicology. 3. 43: 399–418. ISSN 0014-1836. doi:10.2307/852555. Besøkt 6. november 2021.
- ^ «throat-singing | music». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 6. november 2021.
- ^ Lindestad, Per-Åke; Södersten, Maria; Merker, Björn; Granqvist, Svante (1. mars 2001). «Voice Source Characteristics in Mongolian “Throat Singing” Studied with High-Speed Imaging Technique, Acoustic Spectra, and Inverse Filtering». Journal of Voice. 1 (engelsk). 15: 78–85. ISSN 0892-1997. PMID 12269637. doi:10.1016/S0892-1997(01)00008-X. Besøkt 6. november 2021.
- ^ Myskja, Audun (1999). Den musiske medisin: lyd og musikk som terapi. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 8202196159.