Strange Fruit (sang)

«Strange Fruit» er en amerikansk, antirasistisk sang fra 1930-tallet. I sangteksten blir likene av lynsjede som henger fra trærne i sørstatene i USA, beskrevet som «merkelig frukt». Sangen ble lansert på grammofonplate av jazzsangeren Billie Holiday i 1939, og har siden kommet i en mengde innspillinger.

Sangen Strange Fruit fra 1930-tallet forteller om «merkelig frukt», det vil si lynsjede og brente kropper som henger fra trærne i sørstatene i USA. Dette postkortet viser lynsjingen av den unge Lige Daniels i Texas i 1920. Et tilsvarende fotografi fra 1930 sies å ha vært den direkte inspirasjonen til sangteksten.

Sangforfatter

Strange Fruit var i utgangspunktet et dikt om lynsjing av svarte menn som ble skrevet av Abel Meeropol, en jødisk lærer fra The Bronx, som brukte pseudonymet Lewis Allan (navnet på hans to sønner som døde som barn). Meeropol og hans kone var også adoptivforeldre for barna til de henrettede spionene Ethel og Julius Rosenberg på 1950-tallet. Strange Fruit ble skrevet som et dikt som uttrykte hans sinne over lynsjingene, og ble først publisert i 1937 i The New York Teacher, et fagforeningsblad. Selv om Meeropol/Allan ofte ba andre (spesielt Earl Robinson) om å lage melodi til diktene sine, satte han melodi til Strange Fruit selv og sangen oppnådde en viss suksess som en protestsang i og rundt New York. Før Holiday ble introdusert til sangen, hadde den vært fremført av Meeropol, hans kone og av en svart vokalist som het Laura Duncan, som fremførte den i Madison Square Garden.

Meeropol sa senere at han hadde blitt inspirert av å se Lawrence Beitlers bilde av lynsjingen av Thomas Shipp og Abram Smith. Strange Fruit ble tilfeldigvis hørt av Barney Josefson, grunnleggeren av Cafe Society, New Yorks første, integrerte nattklubb, som introduserte den for Billie Holiday. Holiday fremførte sangen på Cafe Society i 1939, noe som etter eget utsagn gjorde henne redd for hevn fra hvite. Holiday sa senere at handlingen i Strange Fruit minnet henne om hennes fars død, og at dette spilte en rolle for hennes ønske om å fremføre den. Sangen ble et fast innslag ved Holidays opptredener.

Holiday kontaktet plateselskapet sitt, Columbia, for å lage plateinnspilling av sangen, men produsenten hennes John Hammond – mannen som er kreditert for å ha oppdaget henne opprinnelig – støttet ikke valget hennes, og Columbia avslo å gjøre opptak av sangen. Holiday avtalte å gjøre opptak med Commodore, Milt Gablers alternative jazzmerke i 1939. Hun kom til å gjøre opptak med Commodore to ganger, et i 1939 og et i 1944. Strange Fruit var høyt respektert og ble etter en tid Holidays bestselger. Selv om sangen ble et varemerke for konsertene hennes på den tiden, kommenterte senere akkompatøren hennes, Bobby Tucker, at Holiday brøt sammen etter hver fremføring.

I sin selvbiografi, Lady Sings the Blues, sier Billie Holiday at hun satte melodi til diktet sammen med Lewis Allan, akkompagnatøren sin Sonny White og arrangør Danny Mendelsohn, men påstanden er imøtegått av David Martolick og Hilton Als i Strange Fruit: The Biography of a Song som «en fortelling som kan ha rekord i flest feil per spaltecentimeter». Konfrontert med dette erklærte Holiday «jeg har aldri lest den boken». Selvbiografien var ført i pennen av William Dufty.

Sangteksten

Sangteksten består av tre vers, hvert på fire korte linjer. Der omtaler forfatteren kropper som er lynsjet ved henging og brent, som en «merkelig frukt» i trærne i sørstatene i USA. Teksten er krass og direkte og viser kontrasten mellom de idylliske forestillingene om de fruktbare, sørlige delene av USA og den groteske, rasistiske volden der. Sangteksten var så gripende at Holiday senere sa «den første gangen jeg sang den, tenkte jeg det var en feiltakelse. Det var ikke engang et klapp av applaus da jeg avsluttet. Så begynte en enkelt person å klappe nervøst. Så plutselig klappet alle og heiet.»^{[trenger referanse]}

Betydning

• Klubbeieren merket straks at sangen påvirket publikum og insisterte på at Holiday skulle avslutte alle sine show med den. Når sangen skulle begynne, sluttet kelnerne å servere, lysene i klubben ble slått av og et enkelt spotlight skinte på Holiday på scenen. Under den musikalske introduksjonen sto Holiday med øynene lukket, som om hun bad en bønn.

• Sangen ble hymnen til antilynsjebevegelsen. Den mørke stemningen i teksten satte en tone og kan sies å ha plantet første frø til det som senere ble borgerrettsbevegelsen i 1950- og 60-årene.

• Sangen ble en umiddelbar suksess og ble det stykket som mest ble forbundet med Holiday, selv om den har blitt fremført av utallige andre artister som Josh White, Sting, Robert Wyatt, UB40, Tori Amos, Pete Seeger, Siouxsie and the Banshees, Cassandra Wilson, Nina Simone (on Pastel Blues), Jeff Buckley, Cocteau Twins, Sounds of Blackness, This Bike Is a Pipe Bomb, John Martyn, The Twilight Singers, Karate, og Tchéky Karyo (i Ce lien qui nous unit) og remikset av Tricky. I oktober 1939 beskrev Samuel Grafton i The New York Post «Strange Fruit» slik: Hvis de utbyttedes raseri noen gang når høyt nok i sørstatene, har det nå fått sin Marseillaise (If the anger of the exploited ever mounts high enough in the South, it now has its Marseillaise).

• I 2002 var den et av 50 opptak som ble valgt av Library of Congress til å bli lagt til National Recording Registry det året.

• Den er nummer én på Atlanta Journal-Constitutions liste over 100 sanger fra sørstatene. [1] Arkivert 22. juli 2011 hos Wayback Machine.

• Bob Dylan siterer «Strange Fruit» som inspirasjon i 2005-dokumentaren No Direction Home. Filmen har også et kort klipp av Holiday-sang.

Inspirasjon

• Novellen Strange Fruit fra 1944 av forfatteren Lillian Smith sies å ha vært inspirert av Billie Holidays versjon av denne sangen.
• Sangen inspirerte til kortfilmen Strange Fruit, som er skrevet og regissert av Christopher Browne. [2]
• Et litterært tidsskrift i Seattle i USA er kalt The strange fruit etter sangen.
• Oscar Wildes dikt The Ballad of Reading Gaol fra 1898 nevner et gallows tree («galgetre») som har en hengt mann som sin frukt:

For oak and elm have pleasant leaves
That in the spring-time shoot:
But grim to see is the gallows-tree,
With its adder-bitten root,
And, green or dry, a man must die
Before it bears its fruit!

• En episode fraTV-showet Touched by an Angel forteller historien til Billie Holiday som sloss for å synge sin sang. Den første personen som begynte å klappe første gang sangen ble fremført, var showets hovedperson, engelen Monica.

• Hiphop-gruppen Strange Fruit Project har tatt navnet sitt fra sangen.

• Rapperen og musikkprodusenten Danny! har lånt tittelen Strange Fruit til sin egen låt om rasistisk urettferdighet.

• En episode av fjernsynsserien Cold Case, som er laget av det amerikanske CBS Primetime, heter Strange Fruit og handler om en ung svart sjakkspiller som ble lynsjet i 1963. Episoden slutter som de fleste episodene i serien med en montasje med en sang fra tidsperioden. Slutten viser en gruppe hvite menn som blir arrestert for mord mens Nina Simones versjon av Strange Fruit spilles.

• The Cinematic Orchestra brukte et kutt fra Strange Fruit i sangen Durian fra albumet Motion.

Kilder

• PBS
• Strange Fruit
• Spartacus

Litteratur

• Clarke, Donald: Billie Holiday. Wishing on the Moon. München, Piper 1995. ISBN 3-492-03756-9
• Davis, Angela: Blues Legacies and Black Feminism. Diverse Ausgaben, z. B. Vintage Books 1999 ISBN 0-679-77126-3
• Margolick, David and Hilton Als: Strange Fruit. Billie Holiday, Café Society and an Early Cry for Civil Rights. Running Press, 2000. ISBN 0-7624-0677-1
• Margolick, David and Hilton Als: Strange Fruit. The Biography of a Song., Ecco 2001. ISBN 0-06-095956-8
• Holiday, Billie (with William Dufty): Lady Sings the Blues, Autobiography.. Edition Nautilus, 1992. ISBN 3-89401-110-6