Wikipedia

Storbrylloppet

roman av Olav Duun

Storbrylloppet (opprinnelig Storbrylloppe) er en roman av Olav Duun, utgitt i 1920.[2][3] Romanen er det tredje bindet i seksbindsverket Juvikfolket (1918–1923).

Storbrylloppe
Den danske utgaven av Juvikfolke fra 1936 samlet bøkene i 3 bind. I dette bindet finnes "Det store bryllup" og "I eventyrland"
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1920[1]
ForlagOlaf Norlis Forlag
Sider237

Handlingen i dette bindet dreier seg rundt søstrene Åsel og Gjartru. De er døtre av Anders Håberg («Blind-Anders») som var hovedperson i det forrige bindet, I blinda. Søstrene har ulikt syn på den nye tida og nye skikker, og dette topper seg i dobbeltbryllupet de holder for barna sine. Boka beskrives som «Duun på sitt mest burleske».[4]

når den eldste av de gjenlevende barna [til Åsel], Peder, nå skal gifte seg med dyrlegedatteren, Andrea, og siden Åsels niese Mina skal gifte seg med dyrlegens sønn, Arthur, planlegges det et storbryllup for de to parene. Det går imidlertid på ingen måte knirkefritt for seg, blant annet fordi bygda er et rent minefelt av sjalusidramaer og erotiske forviklinger. I tillegg blottstiller bryllupsforberedelsene ulike måter å møte den nye tiden på.

Ingri Løkholm Ramberg[5]

Innhold rediger

 
Oversikt over hovedpersonene i bokserien og deres slektskap. Romanserien «følger slekten fra Juvika fra en mytisk og ubestemmelig fortid, og frem til det som var samtiden da verket kom ut.»[6]

Handlingen i romanen foregår i slutten av 1870-åra, tjue år etter at I blinda ble avsluttet i 1850-åra.[7], konsentrert til høsten 1879 og vårhalvåret 1880.[8] «No har vi snart åre 1880, og her ligg bygda og søv seg i hel.», sier det i romanen. Romanen har ingen egentlig hovedperson, men Åsel er den mest sentrale av de mange personene.[8]

Romanen tematiserer overganger og endringer i bygdesamfunnet fram til en pengehusholdning;[9][10] «møtet mellom gammelt og nytt, mellom innflytelse fra byen og det gamle bondesamfunns sed og skikk.»[11] Av de fire søsknene etter Anders utvandrer Jens til Amerika, mens Ola er en kunstnernatur som blir klokker. Gjartru blir gift med handelsmannen Arnesen i Segelsund, mens Åsel blir gift med Kristen Folden. Åsel bor på slektsgården Håberg, og er opptatt av å føre slektsarven videre. «Hun føler at hun bærer slekten i seg.»[12]

Kontraster rediger

Gjartru, som har blitt «handelskarsmadam»,[13] er representanten for den nye tida. Forfatterens utlevende satire går i hovedsak ut over Gjartru og hennes familie, som forfatteren ifølge Arnuld Øverland plasserer i «de komiske rollefag.»[12] Komikken går så langt at det blir en overtydelig og u-duunsk tendens av det.[14] Også språket blir brukt som et karakteriserende element i boka. Gjartrus datter Mina er preget av den nye tid, og «fører et språk som helst kan karakteriseres som knot.»[14] Rivaliseringen mellom de to søstrene handler ikke bare om skikk og bruk, og om hvordan et bryllup best kan arrangeres; det er også en duell om å være den toneangivende krafta i bygdesamfunnet.[7]

Kontrasten mellom de to tenkemåtene blir synlig i kapitlet hvor søstrene drar til byen for å handle til bryllupet. Gjartru vil reise med dampbåten, mens Åsel foretrekker tradisjonell reisemåte som passasjer på en notbåt som skal samme vei. Mens de er i byen, blir Åsel revet med av Gjartrus kjøpetrang, og handler mer enn hun hadde tenkt. Når båten på hjemveien blir stående på et skjær, oppfatter Åsel det som en straffedom over dårskapet, og begynner å kaste varene på sjøen som en botshandling.[7] «'Æg bynni med det her!' sa Åsel, ho tok ein pakke og hiva på sjøen; det var kysa. 'Her er meir!' ho kasta ei stor pappøskje i veg, det var stas og fjas alt i hop. 'Du skuld ikkj forherde dæg du heller, Gjartru – å, vi hi synd både fer oss sjøl og fer heile slekta! Vi som meir skuld vetta.'»[15]

Bryllupet rediger

Gjennomføringen av bryllupet blir en kollisjon mellom to kulturer. «Åsel ønsker seg en nøktern, tradisjonstro og nedstrippet feiring, mens søsteren tar til orde for en stor fest spekket med alt de siste årenes utvikling har å by på, ment å demonstrere at håbergingene ikke står tilbake for den «finere» dyrlegefamilien som barna deres skal giftes inn i.»[5] Gjartu vil arrangere bryllupet på handelsgården, og bare ha utvalgte gjester med skriftelig invitasjon. Hun har også bestilt seks musikere fra byen til å spille under bryllupet, i kontrast til den gamle spillemannskulturen. Åsel ville helst hatt bryllupet på Håberg, men føyer seg. Hun har invitert etter gammel skikk, med muntlig invitasjon til hele grenda: «Frå Håberg kom det bedarmann, som gammalskikken var, og det var ikkje mange dørene han glømte.»

 Dei rausa frå bordet heile skreia, enda Gjartru ropte at enno var der mange ting att. Åsel såg tynt og hardt på henne. Gjartru rettar seg berre opp og går tett framom henne, bort til kjømeisteren: Det er så mykje du veit det, Jens, at her bli inga stordrikking. Men straks etter er Åsel der, og ho er spritande raud: Bryllopp er bryllopp det, Jens, ikkje sant? Slik var det heile tida på Håberg, og når ein først har sett seg på den sleden, så får ein tåle farten. 

fra kapitlet «Brylloppet»

 Før folk fekk sansa seg, var ungdommen på veg til Håberg og skulle danse. Dei fór, det var ikkje ansles med det. Gjartru heldt imot, det ho var godfor, ho sette folk til å rydde eine stua og bad spellmennene blåse opp litt fort, – dei hadde leigd seg ikkje mindre enn seks massingblåsarar frå eksisen, det hadde Arnesen stått for, men ungdommen hadde komme på sige, og no strauk dei både skokkvis og par om par. – Håberg dreg, mumla Anders, – dei har dansa for ofte der. – Ja, stua vår er ikkje for fin, sa Åsel. – Nei, det veit eg, sa Gjartru, men sei meg: kom her ingen frå Juvika til brylloppet? Åsel smilte, at det gjorde ikkje det, nei. Og leit var no det, for oss båe to. – Ja, du Mina rikkar deg ikkje herifrå! Gjartru ropte som ho var i kvernhuset. – Ser du ikkje han Peder dreg av med meg, da? Og Peder drog henne verkeleg utgjennom døra, før ho fekk kneppe att kåpa, og no snudde han seg og ropte til musikken, at dei fekk ta og komma dei òg; – vi skal ha dansa ned Håberghusa i natt, lo han, vi sett kjellaren på taket! 

fra kapitlet «Brylloppet»

Dobbeltbryllupet, hvor de to verdisettene kolliderer, blir både en burlesk komedie, og «et slags gravøl over den gamle tid.»[11] Romanen ender med at Gjartru og Arnesen reiser til Amerika, og Åsel tilbyr husmennene på gården å få kjøpe plassene sine, uten at de slår til.

Åsel ser at hennes verdier går tapt. «Her fanns ikkje ein meir som ville ta ei bør på seg, – som ville ta bygda på nakken og gå med henne, korles skulle det bli til slut?», sier hun i sluttkapittelet i romanen. Men både hun og broren Ola venter på en oppreisning for slekta,[16] og håper at den kan komme med Odin: «Arven, ban, den hi du, den ber du med dæg, og 'n Odin slikt slag. Håberg kan der byggast kor helst du vil i lande, hus-på det! Men han ska byggast. Juvikfolkje tok i handa på den som trong det».[17]

Referanser rediger

  1. ^ https://nbl.snl.no/Olav_Duun; Norsk biografisk leksikon.
  2. ^ Duun, Olav (1920). Storbrylloppe. Kristiania: Norli. 
  3. ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 9 og 29. 
  4. ^ Storbrylloppet; solumbokvennen.no
  5. ^ a b Ingri Løkholm Ramberg. «Etterord : en families forfall». I: Olav Duun. Storbrylloppet. Solum Bokvennen forlag, 2020. ISBN 9788279904731
  6. ^ Juvikingar; solumbokvennen.no
  7. ^ a b c Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 193-204. 
  8. ^ a b Leiv Fetveit (1996). «Etterord». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 5: Juvikingar ; I blinda ; Storbrylloppet. Oslo: Aschehoug. s. 497-506. ISBN 8203174892. 
  9. ^ Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 528. ISBN 8202154790. 
  10. ^ Rigmor Aas (1950). «Stil og komposisjon i 'Juvikfolke'». Seks unge om Olav Duun. Oslo: Norli. s. 233-259. 
  11. ^ a b A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 539. 
  12. ^ a b Øverland, Arnulf (1955). Olav Duun. Oslo: Aschehoug. s. 54. 
  13. ^ Rolv Thesen (1976). «Olav Duun : eit oversyn». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 34. ISBN 8252201369. 
  14. ^ a b Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 291–294
  15. ^ fra kapitlet «Det stundar til helg»
  16. ^ Beyer, Harald (1978). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug. s. 300. ISBN 8203091059. 
  17. ^ Åsel til Astri i kapitlet «Åsel» i romanen I ungdommen

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Storbrylloppet&oldid=22171161»