Steigen Sagaspills historie
Denne artikkelen er om Steigen Sagaspills historie. For hovedartikkel, se Steigen Sagaspill.
- Kilde til mesteparten av informasjonen under historikk er Bjørn Stemlands bok om sagaspillet, «Steigen Sagaspill» som han skrev til 20-års jubileet. Boken ikke er gitt ut i noen bokhandel på grunn av sitt begrensede publikum, og kan derfor bare bestilles per e-post direkte fra Bjørn Stemland
Før spillene rediger
Det er selvfølgelig vanskelig å tidsfeste akkurat når ideen til et slikt prosjekt som dette ble født. Britt Johansen i Straumfjord foreslo et par år før 1980 at kulturstyret skulle ta initiativ til markering av historiske begivenheter på Engeløya. Forslaget ble da avskrevet som godt, men tiden var ikke moden ennå.
I 1981–82 hadde Bjørn Stemland studiepermisjon, og var i Bergen for å studere litteratur og musikk. Da dukket igjen tanken opp på å få laget et stort kulturprosjekt i Steigen, med flest mulige grener av kulturlivet engasjert.
Bakgrunnen for stykket rediger
Under en studietur til London, så Stemland en full oppføring av Orestien. Stykket ble framført i National Theatre, som var bygd som et gresk amfiteater. Stykket brukte et slags talekor. Koret i gresk teater er med i handlingen, reagerer på det som skjer og fører handlingen fremover.
Stemland ble grepet av formen på det greske teateret, og tenkte det måtte gå an å få til noe tilsvarende i Steigen.
Etter endte studier i Bergen, skaffet han seg et eksemplar av Danmarks gamle Folkeviser av Svend Grundtvig. Der finnes historien om Hagbard og Signe i 12 forskjellige versjoner. Han hadde tidligere lest den historiske romanen Kveldulv Haraldson til Steig av Eivind Tverbakk, hvor historien om Hagbard og Signe er flettet inn, og artikkelen «Sogna om Signelill til Steig og Hagbard Unge», fra årbok for Steigen 1980 skrevet av Henrik Nordmann.
Rundt Vollmoen amfi er det stedsnavn som Hagbardholmen, Sigardshaugen og Signelillsalen. Dette viser at folkefantasien har trukket handlingen dit.
Nå hadde Stemland en historie, og et lokalmiljø å trekke historien til. Det var villige sangere i Steigen, og likeledes var det et ganske stort orkestermiljø. Med alt dette i hodet kom han hjem til Steigen i 1982.
Deretter skjedde det ingenting med sagaspillet før Henry Tømmerås tok det opp til diskusjon i kulturstyret høsten 1984, hvor han foreslo at det skulle dannes en komite med han selv som formann, og med Stig Olsen, Kristine Schrøder og Bjørn Stemland. Stemland tok da på seg oppgaven å skrive manuskript.
Konkretisering og valg av spillested rediger
Noe av det første komiteen gjorde var å gå på befaring etter en egnet utendørsscene. De begynte ved kirka på Engeløya, og arbeidet seg oppover i retning Vollmoen. Da de kom dit, var det tydelig at dette var et selvfølgelig valg. I tillegg så de øyeblikkelig Tingsteinen og en naturlig tilskuerplass med panoramautsikt til leia og alle holmene, skjærene og så videre – De ble spesielt imponert over den gode akustikken på Vollmoen, som var et naturlig amfiteater på grunn av fjellene rundt.
Nå hadde Stemland noe håndfast å jobbe ut fra, og til juleferien den 9. januar 1985 var første utkast klart. Det ble sendt inn til Hålogaland Amatørteaterselskap for konsulentuttalelse.
Imens hadde Stig Olsen begynt å søke om støtte, hos Norsk kulturråd, Nordland fylke, AOF, Nordnorsk Musikkråd, Rikskonsertene og Steigen kommune. Henry Tømmerås tegnet sagaspill-vignetten, som ble brukt øverst på alle søknadene. Etter en tid fikk de også kontakt med (da) Sparebanken Nordland.
Stig gjorde forøvrig mye for å få tak i kostymer – En del drakter kom fra Stiklestad, en del fra Festspillene i Nord-Norge og en del fra Norsk Amatørteatersenter i Oslo. Alt i alt ble det lånt 60-70 drakter og like mange sko.
Grunneieren på Vollmoen var (og er) Tromsø Museum, og Stig måtte få avklart dette med dem. De viste velvilje til prosjektet, men det betydde likevel mye papirarbeid – og man ble nektet å sette opp permanente hus. Forøvrig måtte ting oppklares med de andre berørte grunneierne også.
Manuskript og musikk til første forestilling rediger
Det kom beskjed fra Hålogoland Amatørteaterselskap via instruktør Tordis Landvik ved Vefsn Folkehøgskole i Mosjøen. Der sto det at manuskriptet var et brukbart grunnlag å arbeide ut fra – så man kunne bare sette i gang. Tordis ble da med en gang engasjert som freelance instruktør.
I midten av februar 1985 var det helt klart at det ble sagaspill i Steigen – det var på tide å finne en komponist for musikken. Stemland var allerede blitt kjent med Helge Alføy gjennom seminarer og musikkstudier, og kontaktet ham. Han var med en gang interessert, og etter å ha lest manus takket han umiddelbart ja.
Musikken skulle skrives for kor, solister og janitsjarorkester, og den skulle være ferdig senest midten av juni. Ganske snart begynte notene å komme, og den 16. juni var alt ferdig, som avtalt.
Finn-Normann Løvdal ble kontaktet om musikalsk ledelse, og han takket også ja. Første øving med koret og orkesteret ble avtalt 26. til 29. juni og premieredatoen ble bestemt til 31. august 1985 kl. 15.00.
1985 rediger
| Instruktør: | Tordis Landvik | Regiasistent: | Henry Tømmerås |
| Produsent: | - | Rekvisita: | - |
| Dirigent: | Finn-Normann Løvdahl | Kostymeansvarlig: | - |
| Hagbart: | Asle Schrøder | Signe: | Tone Pettersen |
| Kong Sigard: | Georg Jacobsen | Dronning Ålov: | Bodil Hanssen |
| Burislav: | Ikke skrevet inn | Ulvhild: | - |
| Beret: | Randi Aa. Stendahl | Trym: | May-Britt Hansen |
| Frode: | Pål A. Simonsen | Unge Ulvhild: | Grete Rindahl |
| Lille Hagbart: | Ikke med | Lille Signe: | Ikke med |
Tidenes første oppsettelse av Steigen Sagaspill, satt opp av instruktøren Tordis Landvik, var en suksess. Premieren spiltes under et strålende vær, som hadde vært dårlig dagene før og ble dårlig igjen dagene etter. Med dette var grunnlaget dannet for et sagaspill i Steigen, ett grunnlag som er blitt bygd videre på i nå 20 år, uten å vise tegn til å skulle slutte.
Den første oppsetningen hadde et budsjett på spede 10 000, og det var mange andre vanskeligheter for Tordis. Hun skriver selv at «den største og mest merkbare i arbeidet med Steigen Sagaspill var den store aldersspredningen av skuespillerne som skulle spille mot hverandre, spesielt slik Hagbard og Signe jo var.» En annen vanskelig ting, som er vanlig i alle slike små samfunn, er å få skuespillerne og statistene til å forstå hvor viktig det er å møte opp til prøver – i oppmerksomhetskamp med fjøser og familie.
1987 rediger
| Instruktør: | Aasta Aalo | Regiasistent: | - |
| Produsent: | - | Rekvisita: | - |
| Dirigent: | Finn-Normann Løvdahl | Kostymeansvarlig: | Inger Susæg |
| Hagbart: | Svein Johannesen | Signe: | Grete Rindahl |
| Kong Sigard: | Georg Jacobsen | Dronning Ålov: | Solveig Brennvik |
| Burislav: | Ikke skrevet inn | Ulvhild: | - |
| Beret: | Kari-Anne Stensland | Trym: | Kjersti Gylseth |
| Frode: | Pål A. Simonsen | Unge Ulvhild: | Tone Pettersen |
| Lille Hagbart: | Ikke med | Lille Signe: | Karianne Berg-Lennertzen |
Aasta Aalo gjorde ingen store forandringer i skuespillet. I år var det fokus på kostymene, og de hadde et eget budsjett på 20 000 kroner. Inger Susæg fikk i oppdrag å lage tegninger til kostymer, og gjorde en veldig jobb på å finne ut av hvordan slike klær skulle se ut, ved hjelp av en rekke kilder.
1989 rediger
| Instruktør: | Thorbjøn Gabrielsen | Regiasistent: | Geir Berg-Lennertzen |
| Produsent: | - | Rekvisita: | Birgit Altermark |
| Dirigent: | Finn-Normann Løvdahl | Kostymeansvarlig: | Solveig Solbakk |
| Hagbart: | Kjell Fredriksen | Signe: | Åse Krisitin Klausen |
| Kong Sigard: | Georg Jacobsen | Dronning Ålov: | Berit Strøm Reibo |
| Burislav: | Ikke skrevet inn | Ulvhild: | Solveig Brennvik |
| Beret: | Bodil Hanssen | Trym: | Vibeke Gjerde |
| Frode: | Ikke med | Unge Ulvhild: | Lill-Marit Åsen |
| Lille Hagbart: | Eivind Jacobsen | Lille Signe: | Ingrid Gjerde |
Thorbjørn Gabrielsen la i år spesiell vekt på å få bevegelse i koret, og gjøre dem til en integrert del av handlingen – noe som har blitt fulgt opp i alle år senere. Skalden Trym fikk også sine første replikker dette året.
Til Island rediger
I 1989 leide ledelsen to Boeing 747 fly, og dro til Reykjavík på Island. Selv om mesteparten av det som kunne gått galt gikk galt, ble dette en suksess. Spillet hadde leid en hest, og på premieredagen slet den seg og sprang bortover de eneste fire kilometrene med motorvei som var på Island – mot kjøreretningen. Alle løp etter, og til slutt ble hesten funnet igjen inntullet i noen sin klesvask i en bakgård i byen. Thorbjørn Gabrielsen skriver at han «husker spesielt Kjell Fredriksen som i fullt Hagbard-kostyme spurte en lamslått islending langs veien ‘Have you seen a white horse?’» Det ble også leid en container, som skulle fungere som tingstein – Den sank ned i bakken på grunn av regnværet. Til slutt ble skuespillet gjennomført i regnvær og i 5 grader – utvilsomt en spesiell opplevelse for alle medvirkende.
1991 rediger
| Instruktør: | Cezary Aleksander Szewczyk | Regiasistent: | Marianne Stensland Scewczyk |
| Produsent: | Greta V. Sollie | Rekvisita: | Birgit Altermark |
| Dirigent: | Geir Berg-Lennertzen | Kostymeansvarlig: | Inger Susæg |
| Hagbart: | Karianne Stensland | Signe: | Åse Kristin Klausen |
| Kong Sigard: | Georg Jacobsen | Dronning Ålov: | May Kristin Pedersen |
| Burislav: | Ikke skrevet inn | Ulvhild: | Solveig Brennvik |
| Beret: | Kristina Aarekol | Trym: | Ikke med |
| Frode: | Ranita Hansen | Unge Ulvhild: | Janne Vik Lossius |
| Lille Hagbart: | Andreas Aletermark | Lille Signe: | Therese Kristensen |
Den polskfødte regissøren Czeary Aleksander Szewzyk (uttales sharek) hadde stor fokus på action, og ville få fram det dramatiske i stykket med store effekter, som hester, enorme kamper, ekstreme pyroeffekter – Hele hytter sto i brann. Kampene var ikke akkurat trygge – den eneste gangen noen av skuespillerne er blitt skadet i stykket var i år. Christian List fikk et trespyd i hodet, og ble slått i svime.
1993 rediger
| Instruktør: | Czeary Aleksander Szewczyk | Regiasistent: | - |
| Produsent: | Gunnar Daleng | Rekvisita: | Steinar Danielsen |
| Dirigent: | Geir Berg-Lennertzen | Kostymeansvarlig: | Inger Susæg |
| Hagbart: | Gunnar Album | Signe: | Janne Vik Lossius |
| Kong Sigard: | Eirik Rubach | Dronning Ålov: | Lill Marit Åsen |
| Burislav: | Eivind Undrum Jacobsen | Ulvhild: | Lillian Selvik |
| Beret: | Karoline Selvik | Trym: | Ikke med |
| Frode: | Odd Richard Bredal | Unge Ulvhild: | Karoline Selvik |
| Lille Hagbart: | Tor Arne Grønbech | Lille Signe: | Ingrid Gjerde |
Også i 1993 hadde Szewczyk ledelsen (Han er den eneste som har hatt ledelsen i to år), og også i år var stykket blodig. Szewczyk hadde i år hester som kom dundrende inn på scenen, og ble brukt som en aktiv del i kampen – Noe som ikke var helt ufarlig, spesielt for de som lå og spilte døde på scenen tett ved der hestene dundret av gårde. Slik bruk av hestene har aldri igjen blitt gjentatt, fordi det er så farlig.
Bursislav ble også skrevet inn i år, slik at Szewczyk kunne ha mer å lage kamp med – Burislavs menn mot kong Sigards menn. Burislav kommer et stykke ut i stykket, og vil «prøvesmake» på giftet sitt.
Szewczyk innførte flere sterke virkemidler òg, som utstoppede ravner og ordentlige kuhodeskaller på stake.
1995 rediger
| Instruktør: | Ørjan Wiklund | Regiasistent: | Liv Tove Arnøy |
| Produsent: | Gunnar Daleng | Rekvisita: | Sigurd Olav Dahl, Solveig Brennvik |
| Dirigent: | Geir Berg-Lennertzen | Kostymeansvarlig: | Inger Susæg |
| Hagbart: | Gunnar Album | Signe: | Janne Vik Lossius |
| Kong Sigard: | Åsmund Aasjord | Dronning Ålov: | Bente Aasjord |
| Burislav: | Svein Aasjord | Ulvhild: | Lillian Selvik |
| Beret: | Liv Danialsen | Trym: | Karl Martin Adolfsen |
| Frode: | Odd Rikard Bredal | Unge Ulvhild: | Karoline Selvik |
| Lille Hagbart: | Harald Tesli Vindenes | Lille Signe: | Ingrid Tesli Windenes |
Ørjan Wiklund endret mye på det artistiske i stykket. Han stokket om på replikker, ryddet opp i teaterteksten, fjernet noe tekst og tok i bruk annen tekst fra originalmanuskriptet som ikke var blitt brukt før – Alt dette for å få handlingen bedre frem.
Til tross for dette kunstneriske med Wiklunds oppsetning, ble dette årets oppsetning den mest blodige framføringen Sagaspillet har sett, både før eller siden. Kong Sigard og Burislav kjemper mot hverandre. I slutten av spillet, etter at både Hagbard og Signe er døde, dreper Sigard Brusislav, øyeblikket før han selv blir drept av Burislavs menn. Nå er Steig uten noen leder, og folket snur seg til Ulvhild, Sigards forviste søster. Sverdet, maktsymbolet i mannsverden, er nå hennes, men hun vil ikke ha det og stikker det i marken, og snur ryggen til.
Ærespris rediger
I år fikk sagaspillet tildelt Tysfjord Sparebanks ærespris for dugnadsinsatsen, en pris som deles ut til personer, lag eller foreninger som gjør en innsats for lokalmiljøet.
1997 rediger
| Instruktør: | Barbro Laxaa | Regiasistent: | Bjørg Breivik |
| Produsent: | Fred Eliassen | Rekvisita: | Eirik Wiik |
| Dirigent: | Geir Berg-Lennertzen | Kostymeansvarlig: | Inger Susæg |
| Hagbart: | Rune Paulsen | Signe: | Maria Fredriksen |
| Kong Sigard: | Ove Hanssen | Dronning Ålov: | Shierly Kobialko |
| Burislav: | Svein Aasjord | Ulvhild: | Johanna Ljones |
| Beret: | Berit Stensland | Trym: | Ikke med |
| Frode: | Gunnar Olai Sivertsen | Unge Ulvhild: | Brit Helen Holmvåg |
| Lille Hagbart: | Ruben Imingen | Lille Signe: | Ingrid Tesli Vindenes |
Barbro Laxaa og Bjørg Breivik hadde delt regi.
I år ble fokuset satt sterkt på dronning Ålov's russiske bakgrunn, og for å understreke forholdet mellom vikingene og samene. Hun ble spilt av russiske Shierly Kobialko. For å forsterke inntrykket ble to nye scener skrevet inn, en handelsscene og en festscene (begge har blitt brukt i alle år etter). I festscenen er Ålovs slektninger med og fester, mens i handelsscenen er det samer som handler med samiske ting.
De jobbet også med «massescenene», for å få det til å utnytte Vollmoens veldig massive utescene.
1999 rediger
| Instruktør: | Inger Susæg | Regiasistent: | Birgit Norø |
| Produsent: | Gunnar Daleng, Steinar Danielsen |
Rekvisita: | Åslaug Lynum |
| Dirigent: | Geir Berg-Lennertzen | Kostymeansvarlig: | Birgitta Eidiasen |
| Hagbart: | Eivind Undrum Jacobsen | Signe: | Regine Schrøder |
| Kong Sigard: | Reidar Berg | Dronning Ålov: | Solveig Brennvik |
| Burislav: | Ikke med | Ulvhild: | Nina Einarsen |
| Beret: | Anna Helene G. Valberg | Trym: | Ragnhild S. Elvik |
| Frode: | Andreas Altermark | Unge Ulvhild: | Karoline Skogmo |
| Lille Hagbart: | Eirik Hansen | Lille Signe: | Marthe Andersen |
Inger Susæg tok ned spillet igjen, fra den voldelige saken det hadde blitt de siste tre årene, og tilbake til det poetiske. Hun skriver selv at «Å se Sigard stå ribbet tilbake når Signe går i døden, er for meg sterkere enn vold».
I tillegg designet hun et nytt langhus til skuespillene, og et orkesterhus. Før hadde orkesteret stått på et provisorisk platå uten ordentlig tak, og selve scenen hadde bare hatt noen få, små hytter. Nå tegnet Susæg et langhus til å ha midt på scenen, og et orkesterhus. Langhuset ble laget med en paviljong til andre etasje, som fungerte som Signes sovebur.
2001 rediger
| Instruktør: | Lillian Selvik | Regiasistent: | Ann Christin Nordberg |
| Produsent: | Andreas Lundén | Rekvisita: | Asta Hansen |
| Dirigent: | Kjell Joar Petersen-Øverleir | Kostymeansvarlig: | Birgitta Eidissen |
| Hagbart: | Håvard Hansen | Signe: | Silje Nilsen |
| Kong Sigard: | Reidar Berg | Dronning Ålov: | Anneli Strand |
| Burislav: | Roger Eriksen | Ulvhild: | Nina Einarsen |
| Beret: | Birgitta Eidissen | Trym: | Ikke med |
| Frode: | Preben Selvik | Unge Ulvhild: | Signe Stendahl |
| Lille Hagbart: | Eirik Hansen | Lille Signe: | Maja Johansen |
I 2001 var de greske nornene (skjebnegudene), Urd, Verdande og Skuld med i spillet. Lillian Selvik brukte ikke langhuset fra året før, fordi hun syntes det skygget for mye for naturen på Vollmoen.
2003 rediger
| Instruktør: | Kjetil Sørbotten | Regiasistent: | Andreas Altermark |
| Produsent: | Vegard Rye Carlsen | Rekvisita: | Asta Hansen |
| Dirigent: | Tore Johansen | Kostymeansvarlig: | Merrie Helnes |
| Hagbart: | Erling Hekneby | Signe: | Stine Danielsen |
| Kong Sigard: | Roger Eriksen | Dronning Ålov: | Hanne Gravrok |
| Burislav: | Kristian Kristiansen | Ulvhild: | Astri G. Valberg |
| Beret: | Lill Marit Åsen | Trym: | Ikke med |
| Frode: | - | Unge Ulvhild: | - |
| Lille Hagbart: | - | Lille Signe: | - |
Det som nok er Kjetil Sørbottens største forandring i dette årets sagaspill, er måten publikum kommer på. Før har publikum kommet opp på Vollmoen ettersom de kom dit, i uordnete rekker, og kjøpt ting i salgsbodene der. I 2005 hadde derimot Kjetil som den første regissøren lagt regi på publikums oppmarsj. Publikum ble delt opp i grupper, som representerte tingfolket som kom til Steig. Mellom hver gruppe red en hest med banneret til et av høvdingsetene hvis ledere kommer til Steigartinget. Publikum var altså i 2005 en integrert del av spillet, helt til de var oppe på tribunen.
Burislav var med i år, men Trym var borte. Burislav var i år gjort snillere og mer sympatisk, slik at Signes valg ikke sto mellom den onde og den gode, men mellom sedvanen og kjærligheten.
Til Russland rediger
I 2003 dro en del av sagaspillet til Staraya Ladoga i Russland, for å ha en framføring av spillet der. En trekkspill-utøver og en trompetist fungerte som trekkspillorkester, noen få sangere som kor og alle hovedrolleinnehaverne var med – for å feire 1250-årsdagen til byen som var Russlands første hovedstad.
2005 rediger
| Instruktør: | Janne Vik Lossius | Regiasistent: | Aasta Aalo |
| Produsent: | Marit Vardehaug | Rekvisita: | Asta Hansen |
| Dirigent: | Tore Johansen | Kostymeansvarlig: | Merrie Kay Helnes |
| Hagbart: | Sverre Bjerknes | Signe: | Anja Sofie Bårnes |
| Kong Sigard: | Reidar Berg | Dronning Ålov: | Lisa Hetzler |
| Burislav: | - | Ulvhild: | Solveig Brenvik |
| Beret: | Nina Einarsen | Trym: | Arne Martin Schrøder |
| Frode: | Vegard Berg | Unge Ulvhild: | Oda M Aalo Gjul |
| Lille Hagbart: | Isak Pedersen | Lille Signe: | Hanna Elise Fredriksen |
Mange veteraner omtalte jubileumsspillet i 2005 (20-årsjubileum) som et av de beste. Janne Vik Lossius har lagt en langt mer detaljrik og styrende regi enn noen regissør før henne. Av store forandringer har hun, sammen med Bjørn Stemland, skrevet Trym mer inn i skuespillet, og også gjort orkesteret til en langt mer integrert del av spillet. Før var de mer et stemningsskapende middel, men i år hjalp det også litt med å drive handlingen.
Dette årets spill gav spillet tilbake noe av det personlige preget som delvis hadde forsvunnet de siste årene til fordel for en mer action-preget stil, spesielt etter at Czeary Aleksander Szewczyk skrev inn Burislav i 1993.
Et annet tillegg i år, kanskje til en kontrast, var at spillet hadde en profesjonell scenekamp-instruktør fra Oslo til å instruere kampscenen, som derfor ble en langt mer sofistikert, men samtidig mer trygg for skuespillerne, scene en de fleste som har vært til nå.