Haudegen
Haudegen (eller Wetterstation Haudegen) er en nedlagt tysk meteorologisk stasjon fra andre verdenskrig, og som ligger på den østlige siden av Wordiebukta i Rijpfjorden, sør i Prins Oscars Land i nordlige deler av Nordaustlandet på Svalbard.[1] Stasjonen ble opprettet høsten 1944 for å bedre sikre tilgangen til meteorologisk informasjon, da flere tyske meteorologiske fly og skip var blitt skutt ned eller senket i løpet av krigen.[2] De tyske soldatene der overga seg 4. september 1945 og regnes som den siste tyske enheten som formelt kapitulerte, nesten fire måneder etter at alle andre tyske styrker kapitulerte.[3] Leder for stasjonen var Dr. Wilhelm Dege som hadde flere års erfaring fra ekspedisjoner på Svalbard før andre verdenskrig. Fra Rijpfjorden ville det være relativt enkelt å evakuere over land til Wahlenbergfjorden i tilfelle alliert angrep.[4]
Vinteren 1943 gjennomgikk soldatene opplæring i fjellene i Tirol med sikte på opphold på et kaldt men for dem foreløpig ukjent sted. Soldatene øvde på skigåing, rappellering i bratt fjell og bygging av iglo. Meterologer lærte soldatene å drive værobservasjon; og soldatene fikk opplæring i matlaging, tanntrekking og amputasjon av forfrosne lemmer.[3]
I september 1944 i Tromsø fikk soldatene vite hvor de skal og de ble 13. september satt i land i Rijpfjorden. Mannskapet ble fraktet av skuta K.J. Busch og eskortert av ubåten U-307. Dege var med ubåten de etterfølgende dagene for å rekognosere og legge ut depoter rundt Nordaustlandet. Det var 11 mann på stasjonen. Dege la opp til faste rutiner som blant annet inkluderte undervisning i tysk, matematikk, polarhistorie og kunsthistorie. Hver lørdag var det renhold.[4] Medbragte materialer ble brukt til å sette opp en hytte på 50 m2. Fem ganger daglig meldte de observasjoner til Tromsø i kode. Hver uke sendte de en ballong fylt med hydrogen til 8000 meters høyde. Den tyske marinen brukte 2 millioner Reichsmark på operasjonen.[3]
Våren 1945 hørte mannskapet over radio om krigens gang. De begynte å patruljere og la ut miner. De fikk 7. mai 1945 melding om den tyske kapitulasjonen og de avsluttet da all militær aktivitet, sommeren 1945 gjennomførte mannskapet vitenskapelige undersøkelser i området.[4] Etter at det allierte tok kontroll over Norge inkludert Tromsø fortsatte Haudegen å sende værobservasjoner i klartekst på ordre fra britiske myndigheter. Mannskapet forsøkte flere ganger å avtale redning uten at noe skjedde. Britiske myndigheter ba flere ganger om nøyaktig beliggenhet som er vanskelig å påvise fordi tyske myndigheter hadde ødelagt dokumentene. De var forberedt på å overvintre da de 3. september 1945 fikk melding om at selfangstskuta «Blåsel» skulle hente dem.[3]
Andre verdenskrigs avslutning anses å være den 2. september 1945 da Japan kapituerte. (I Europa kapitulerte Tyskland i mai.) Men den bevæpnede tyske enhet Wettertrupp Haudegen på Station hadde ingen å kapitulere til. Det skjedde først den 4. september da et norsk følge ankom. Kaptein Ludwig Albertsen på «Blåsel» kjente Wilhelm Dege, leder for Haudegen, fra før krigen. Nordmennene var usikre på hvordan de skulle gjennomføre akten, men den tyske offiser foreslo at de først inviterte nordmennene på kaffe og schnapps. Så overleverte Dege sin pistol som symbol på kapitulasjon, og man satte opp en kapitulasjonserklæring. Albertsen reddet tyskerne på oppdrag av marinekommandoen i Tromsø.[5][3]
Stasjonen går for å være den best bevarte av flere tyske meteorologiske stasjoner fra krigstiden, og hovedbygningen og et uthus står fremdeles.[2] Stasjonen er automatisk fredet som et kulturminne, og det er også innført ferdselsforbud i det umiddelbare området rundt bygningene.[6] Sysselmannen på Svalbard inkluderte kulturminnene her i et særskilt miljøovervåkingsprogram implementert i årene 1997-2009, med egne tiltak for å dokumentere, måle, og forebygge miljøslitasje på kulturminnene.[7] Sysselmannen fører utvidet oppsyn og vedlikehold av anlegget, som inngår i de femti mest prioriterte kulturminnene på Svalbard.[8]
Wilhelm Dege utga i 1954 boken Wettertruppe Haudegen (Wiesbaden, 1954) om opplevelsene.[9]
Referanser rediger
- ^ «Haudegen». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 25. februar 2013.
- ^ a b Prestvold, Kristin (mai 2009). «Nordaustlandets historie og kulturminner». Cruisehåndbok for Svalbard. Norsk Polarinstitutt. Arkivert fra originalen 22. mars 2011. Besøkt 25. februar 2013.
- ^ a b c d e Frenzel, Eike (3. september 2010). «Kriegsende in der Arktis». Der Spiegel (tysk). ISSN 2195-1349. Besøkt 25. juni 2023.
- ^ a b c Ulvensøen, Jon H. (1991). Brennpunkt Nord. Forsvarsmuseet. ISBN 8299116759.
- ^ Lund, Thoralv (1990). Kalde krigsår. John Grieg. ISBN 8270510823.
- ^ «Ferdselsrestriksjoner». Sysselmannen på Svalbard. Arkivert fra originalen 26. desember 2013. Besøkt 25. februar 2013.
- ^ Kulturminneplan for Svalbard 2013-2023 Arkivert 26. desember 2013 hos Wayback Machine. - Sysselmannen på Svalbard, Rapport 1/2013, side 48 og 65.
- ^ Kulturminneplan for Svalbard 2013-2023 Arkivert 26. desember 2013 hos Wayback Machine. - Sysselmannen på Svalbard, Rapport 1/2013, side 87-91.
- ^ Arlov, Thor B. (1989). short history of Svalbard. Norsk polarinstitutt. ISBN 8290307551.
Eksterne lenker rediger
- Privat oversikt over vernesteder på Svalbard
- (no) «Haudegen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.