Solidaritet Norge-Polen

Solidaritet Norge-Polen (SNP) var en støtteorganisasjon for den polske fagbevegelsen Solidaritet (polsk NSZZ Solidarność). Organisasjonen var aktiv fra 1981 til 1990, og ble den største støtteorganisasjonen for Solidaritet utenfor Polen, nesten uansett hvordan man måler det.

Den frie fagbevegelsen Solidaritet i Polen ble dannet i september 1980, men ble forbudt da de polske makthaverne innførte en militær unntakstilstand i desember 1981. Rundt 10 000 av bevegelsens medlemmer ble da fengslet eller internert.

Solidaritet var en bevegelse som kjempet for frihet og menneskerettigheter og den første uavhengige massebevegelsen i Øst-Europa etter annen verdenskrig.

Solidaritet Norge-Polen ble dannet i april 1981 og eksisterte frem til oktober 1990, til Polen ble et demokratisk land.

Ulikt mange andre land i Europa fantes det ikke noe eget informasjonskontor for Solidaritet i Norge. SNP fylte også denne rollen.

Selv om SNP de første årene hadde betydelig flere norske enn polske medlemmer, endret dette seg senere. Fra midten på 1980-tallet var det like mange polakker som nordmenn i SNPs ledelse. De aller fleste av disse polakkene hadde sin bakgrunn i Solidaritet i Polen. Mange av dem hadde vært internert eller fengslet for sin virksomhet i Solidaritet.

Forhistorien

Selv om Solidaritet Norge-Polen ble grunnlagt i april 1981, ble forhistorien innledet allerede i august 1980, mens polske arbeidere streiket i Gdańsk, Szczecin og Jasztrzębie Zdrój. En gruppe ledere fra forskjellige fagforeninger i Oslo-området med SNPs senere leder Ketil Heyerdahl i spissen, satte seg i bilen og kjørte til Gdańsk for å vise sin solidaritet med de streikende polske arbeiderne ved det daværende Lenin-verftet.  De kjørte hele natten. Vel fremme i havnebyen Gdańsk neste morgen slapp de inn på verftet. Der fikk de møte streikelederen Lech Wałęsa og øvrige medlemmer av streikekomiteen. Dette skjedde midt under forhandlingene mellom Solidaritet og den polske regjeringen. Dagen etter var avtalen mellom Solidaritet og regjeringen (Gdańsk-avtalen) et faktum. De norske fagforeningsaktivistene fikk da et nytt møte med streikelederen Wałęsa, som fortalte dem hva de og den fremtidige frie fagbevegelsen trengte aller mest.

Da de kom tilbake til Norge tok de initiativet til en aksjon de kalte «Gi en timelønn til Polen». De tok kontakt med fagforeninger og klubber over hele landet, og aksjonen fikk god oppslutning.

Det ble etter hvert behov for en mer slagkraftig organisasjon. Dette førte til at Solidaritet Norge-Polen ble stiftet 4. april 1981. Organisasjonens øverste organ var landsstyret, hvor det satt representanter fra både lokalavdelinger og fagforeninger.

Til å begynne med holdt den nye organisasjonen til på kontorene til Holmekolbanens Betjeningsforening på Majorstuen i Oslo, der Ketil Heyerdahl var formann. Senere flyttet organisasjonen til Storgata 39 og deretter til en rekke andre lokaler i Oslo sentrum.

Trykkerimaskinene

Den nye frie fagbevegelsen Solidaritet i Polen kunne arbeide legalt frem til unntakstilstanden ble innført i desember 1981. SNP ble i denne perioden kjent både i Norge og i Polen fordi organisasjonen sendte store mengder med trykkeriutstyr til Solidaritet i Polen. Ansvarlig for dette arbeidet var Solidaritet Norge-Polens nestleder Andrzej Jachowicz. Han reparerte selv mange av disse trykkemaskinene i en kjeller i Oslo sentrum før de ble sendt til Polen, for det meste med polske skip.

Den teknologiske utviklingen på trykkerifronten kom SNP til unnsetning. Akkurat da skjedde det et stort skifte fra offsetmaskiner til kopimaskiner. Resultatet var at SNP kunne få kjøpt brukte offsetmaskiner for en billig penge, eller fikk dem gratis.

I Polen ble utstyret fordelt på forskjellige avdelinger av fagbevegelsen Solidaritet over hele landet. Dette arbeidet ble gjort av en kommisjon, som ble ledet av Andrzej Słowik, som var lederen for Solidaritets avdeling i den store industribyen Łódź.

Penger til Solidaritet

Etter innføringen av unntakstilstanden i Polen den 13. desember 1981, ble det betydelig mer effektivt og mindre risikabelt å smugle inn penger til det illegale Undergrunns-Solidaritet enn å smugle inn trykkeriutstyr.  Av og til ble også miniatyrutgaver av polske bøker som var forbudt i Polen, smuglet inn i landet. SNP hadde ingen faste kurerer, men sendte kontinuerlig mindre pengebeløp inn i Polen via av et stort antall enkeltpersoner, som ikke vakte særlig stor oppmerksomhet.

Pengene gikk uavkortet til Undergrunns-Solidaritet, som bekreftet beløpene i sine egne undergrunnsaviser via spesielle koder. Mest hjelp fra den norske støtteorganisasjonen fikk undergrunnsbevegelsen til Solidaritet i Gdańsk og Wrocław, fordi disse var best representert i SNPs ledelse fra og med 1984. Men også Undergrunns-Solidaritet i Warszawa, Kraków, Katowice, Łódź, Toruń, Szczecin, Legnica og flere andre polske byer fikk regelmessige bidrag fra Solidaritet Norge-Polen.

Det er uvisst hvor mye penger som samlet sett ble sendt fra Norge til undergrunnsbevegelsen til Solidaritet i Polen. Allerede i desember 1982, ett år etter innføringen av unntakstilstanden i Polen, hadde Solidaritet Norge-Polen samlet inn 2 millioner kroner.

Det største enkeltbidraget fikk bevegelsen noen år senere, da stiftelsen Fritt Ord, blant annet takket være et personlig engasjement fra hjemmefrontmannen og tidligere forsvarsminister Jens Christian Hauge, bevilget en million kroner. Dette beløpet var øremerket «den uavhengige litteraturen og vitenskapen» innenfor Undergrunns-Solidaritet. Fritt Ord bevilget samtidig penger til Solidaritet Norge-Polens egne publikasjoner.

Informasjonsarbeidet

Helt siden organisasjonen ble grunnlagt i 1981, bedrev Solidaritet Norge-Polen en omfattende informasjonsvirksomhet. SNPs Informasjonsbulletin, som ble redigert av Bjørn Cato Funnemark, kom ut fra januar 1982. Fra og med 1983/84 ble det meste av stoffet i denne hentet fra Solidaritets egen undergrunnspresse, som ble smuglet ut av Polen til Norge og andre vestlige land.

Informasjonsbulletinen ble blant annet sendt til utenriksjournalistene i de viktigste norske mediene og sørget for at det var god kontakt mellom disse og organisasjonen. Det var på den tiden vanlig at journalister som reiste på reportasjeturer til Polen kontaktet SNP før de reiste, for å få muligheter til å treffe aktivister i Solidaritets undergrunnsbevegelse. SNPs kontakter i Solidaritets undergrunnsbevegelse hadde også kontakt med den norske ambassaden i Warszawa.

Det første nummeret av tidsskriftet Solidaritet kom ut den 14 desember 1981, dagen etter at unntakstilstanden hadde blitt innført i Polen. Tidsskriftets første redaktør var Dag Mjaaland. De neste redaktørene var Natasza P. Sandbu og fra og med høsten 1982 Bjørn Cato Funnemark. Dette tidsskriftet utga også artikler om forholdene i andre land i Øst-Europa og da særlig Tsjekkoslovakia. Flere representanter for den tsjekkoslovakiske borgerrettighetsbevegelsen Charta 77 var representert i redaksjonen. En av disse var forfatteren Michael Konůpek. Redaksjonssekretær fra og med 1982 var Ewa Sowińska. Et annet tidsskrift, som ble redigert av Einar Braathen, kom ut med flere numre i 1981.

Solidaritet Norge-Polen ga også ut brosjyrer og temahefter, og organisasjonens medlemmer over hele landet skrev jevnlig innlegg i pressen. SNP produserte dessuten plakater, postkort, kulepenner, lightere, buttons og armbåndsur med Solidaritets symboler.

SNP og politikken

Solidaritet Norge-Polen hadde regelmessig kontakt med representanter på det norske Stortinget. Ved flere anledninger ble det samlet inn underskrifter på Stortinget i forbindelse med konkrete aksjoner med krav om løslatelse av politiske fanger. Organisasjonen hadde hyppig kontakt med utenrikskomiteen på Stortinget. I 1987 ble SNP og komiteens leder og nestleder fra de to største partiene på Stortinget (Arbeiderpartiet og Høyre), enige om at det norske Stortinget skulle kreve en legalisering av Solidaritet av de polske myndighetene, og ikke nøye seg med bare å be dem respektere menneskerettighetene.

Selv om SNP var en selvstendig norsk organisasjon, som ikke hadde noe annet formål enn å støtte den frie polske fagbevegelsen Solidaritet, var organisasjonen likevel medlem av den internasjonale organisasjonen CSSO, som var en uforpliktende sammenslutning av solidaritetsorganisasjoner og komiteer over hele verden. SNPs representanter i CSSO var sentralstyremedlemmene Arne Borg og Jerzy Jankowski. Jankowski var tidligere aktiv i organisasjonen Solidarność Walcząca, som var en del av Solidaritets undergrunnsbevegelse.

Fagforeningene

SNP hadde ca. 100 000 medlemmer. De fleste av disse var kollektive medlemmer gjennom de ca. 200 store og små foreningene som var med i SNP. Blant disse fagforeningene finner vi: Norsk Sykepleierforbund, Norsk Sosionomforbund, Oslo Transportarbeiderforbund, Trondheim Kjemiske Arbeiderforening, Førde Jern og Metall, Raufoss Jern og Metall, NTL ved universitetet i Oslo, Moss Bygningsarbeiderforening og mange, mange andre.

Lokalavdelingene

Solidaritet Norge-Polen var en landsomfattende organisasjon, som de første årene etter at unntakstilstanden ble innført i Polen hadde egne lokalavdelinger over hele Norge. I mars 1982 hadde SNP 59 slike lokalavdelinger fra Kirkenes i nord til Stavanger i sør. 12 av disse lokalavdelingene var aktive helt til 1990. Det var tilfelle for lokalavdelingene i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø, Odda, Levanger, Askim, Nesodden, Bø i Telemark, Kvinnherad og Askvoll.

Lokalavdelingene i Solidaritet Norge- Polen befattet seg med de samme arbeidsoppgavene som organisasjonen sentralt. Dessuten sendte flere av dem flere transporter med humanitærhjelp til Polen.  Mottagerne av denne hjelpen var i all hovedsak den katolske kirken på forskjellige steder i Polen.

Det som fikk mest oppmerksomhet var likevel demonstrasjonstogene, som i hvert fall i de første årene i flere norske byer ble arrangert ved årsdagen for innføringen av unntakstilstanden i Polen og ved andre anledninger. Den aller største demonstrasjonen var fakkeltoget til SNP i Oslo i desember 1981, som var en bred folkelig reaksjon mot innføringen av unntakstilstanden og undertrykkelsen av Solidaritet i Polen. Ifølge norsk presse samlet dette fakkeltoget 5000 personer.  Blant disse finner vi den polske sangerinnen Aleksandra Sandøy (Alex) som gikk først i toget og deretter med innlevelse sang den polske nasjonalsangen.

Slike fakkeltog og andre demonstrasjoner fant den gang sted i en rekke norske byer over hele landet. I Kirkenes, nær grensen til Sovjetunionen, gikk 200 i tog i 20 minusgrader og fordømte militærkuppet til general Jaruzelski i Polen. Stor oppmerksomhet i så vel norske som utenlandske medier fikk fakkeltoget i Oslo, som SNP arrangerte i forbindelse med fredsprisen til Lech Wałęsa i 1983. SNPs lokalavdelinger organiserte liknende demonstrasjoner, blant annet i Bergen, Trondheim, Tromsø, Moss, Horten, Risør, Ålesund, Levanger og Askvoll.

Flere av lokalavdelingene utga fra tid til annen egne publikasjoner og deltok aktivt i debatten i lokalpressen. Størst oppmerksomhet av disse lokale initiativene fikk Radio Solidaritet til Solidaritet Norge-Polens svært aktive lokalavdeling i Trondheim. Denne Radio Solidaritet ble dannet i 1984 og eksisterte fram til 1987 med sendinger både på norsk og polsk. Initiativtager var SNPs nestleder i Trondheim Andrzej Tomaszewicz.

Samarbeidsavtaler mellom fagforeninger

I siste halvdel av 1980-tallet, etter at unntakstilstanden formelt var blitt opphevet, men Solidaritet ennå ikke var blitt legalisert, tok Solidaritet Norge-Polen initiativet til å etablere samarbeidsavtaler mellom norske fagforeninger og den fremdeles illegale polske fagbevegelsen Solidaritet (Solidarność). Den første av disse avtalene mellom Oslo Transportarbeiderforening og Solidaritets fagforening ved havnen i Gdańsk, som SNP samarbeidet ekstra nært med, ble underskrevet i 1987. Den daværende lederen i Oslo Transportarbeiderforening, Per Østvold, var samtidig sentralstyremedlem i SNP. Flere av sentralstyremedlemmene i organisasjonen kom fra Solidaritets avdeling ved havnen i Gdańsk. Senere ble det inngått liknende avtaler mellom andre norske fagforeninger og Solidaritets avdelinger andre steder i Polen.

Kunstnerne og Solidaritet

Et viktig bidrag til solidaritetsarbeidet for Undergrunns-Solidaritet i Polen sto kunstnerne for. Noen av dem var selv aktive i Solidaritet Norge-Polen. Billedhuggeren Marek Sobociński, var i annen halvdel av 1980-tallet medlem av SNPs sentralstyre. Blant Sobocińskis flere kjente verk med motiver fra Polens frihetskamp, finner vi minnesmerket over den myrdete Solidaritets-presten Jerzy Popiełuszko ved det katolske konferansesenteret i Mariaholm ved Enebakk og minnemedaljen i anledning besøket til den polske paven Johannes Paul II i Norge i 1989.

Blant de bildende kunstnerne som bidro i solidaritetsarbeidet finner vi også tsjekkeren Radek Doupovec, som sto for utformingen av mange av tittelsidene i tidsskriftet Solidaritet. Den omtalte polske sangerinnen Aleksandra Sandøy bidro med musikalsk underholdning ved flere av markeringene til Solidaritet Norge-Polen.

Den som oftest stilte opp for organisasjonen og det over hele Norge, var likevel visesangeren Jørn Simen Øverli. Øverli ga også ut platen Den Røde Bussen (En sangreise gjennom Polen) med norske utgaver av polske patriotiske sanger, blant annet sanger av den polske trubaduren Jacek Kaczmarski. Den samme Øverli reiste rundt i hele Norge på turne sammen med den kjente polske pianisten Zbigniew Łapiński.  Men også mange andre norske og polske sangere og musikere stilte opp ved lokale markeringer over hele landet. Blant disse finner vi blant annet Arve Tellefsen som stilte opp for SNP i Trondheim, Hans Rotmo for SNP i Levanger, Elin Prøysen for SNP i Lillestrøm og den svenske visesangeren Marie Bergmann for SNP i Risør. En av de mest aktive aktivistene for Solidaritet Norge-Polen den første tiden var komponisten Anna Jastrzębska.

Adopsjonsarbeidet

Et viktig arbeid for SNP var også det såkalte adopsjonsarbeidet. Dette besto i at organisasjonen henvendte seg til fagforeninger og privatpersoner og spurte om de var villige til støtte familien til en fengslet politisk aktivist fra Solidaritet med hjelpepakker og hyppig brevkontakt. Dette kontaktnettet førte i mange tilfeller til varige kontakter.

Organisasjonen

Solidaritet Norge-Polen ble mellom landsmøtene ledet av et sentralstyre som møttes svært hyppig og et landsstyre som møttes sjeldnere. SNPs ledere var Ketil Heyerdahl i perioden 1981 - 1984 og deretter Geir Lundby (1984 - 1985), Małgorzata Matusiak (1985 - 1986) og Bjørn Cato Funnemark fra 1986 til 1990. Matusiak var før hun kom til Norge i 1981 ansatt ved Solidaritets kontor i havnebyen Szczecin i Polen

Nestleder de første årene var Andrzej Jachowicz. Han var en polakk fra Litauen, og betød mye for organisasjonens fremvekst de første årene. Jachowicz kom til Norge på 1970-tallet, og var inntil den frie fagbevegelsen Solidaritet ble dannet, en utenlandsrepresentant for den polske borgerrettighetsbevegelsen ROPCiO. SNPs nestleder på slutten av 1980-tallet var Aleksander Gleichgewicht. Før han kom til Norge i 1984 arbeidet han for Solidaritet i hjembyen Wrocław og var blant annet var redaktør for Radio Solidarność i denne byen. Gleichgewicht ble internert da general Jaruzelski innførte unntakstilstand i Polen i 1981.

Sekretærer i organisasjonen SNP var blant annet Tore B. Kristiansen og Arne Borg. Borg var medlem av organisasjonens sentralstyre helt fra 1982 til 1990 og hadde blant annet det faglige arbeidet og det såkalte adopsjonsarbeidet som sine arbeidsoppgaver. Den første lederen for Oslo-avdelingen av SNPvar arkitekten Einar Hagness. En annen arkitekt var Lars Fasting, som ledet den sterke Trondheims-avdelingen av Solidaritet Norge-Polen fra begynnelse til slutt, fra 1981 til 1990. Fasting hadde tidligere studert i Polen og arbeidet sammen med en gruppe polakker på Svalbard. Lederen i den likeledes svært aktive Bergens-avdelingen av Solidaritet var Krystyna Sobierajska, som i 1981 var en av lederne for Solidaritet i Legnica. Da unntakstilstanden ble innført i desember samme år, var hun en av de relativt få kvinnene som ble internert. Sobierajska kom til Bergen i 1984.

Blant de mest aktive styremedlemmene i Solidaritet Norge-Polen finner vi Andrzej Michałowski, som midt på 1980-tallet var medlem av Solidaritets undergrunnsledelse i Gdańsk. Michałowski, som kom til Norge i 1987, var i samme periode også fengslet for sin politiske virksomhet i den daværende illegale bevegelsen Solidaritet. Han skrev senere en bok om sin aktivitet i den legale og forbudte fagbevegelsen og om tiden i Solidaritet Norge-Polen. Boken ble senere filmatisert av det statlige polske fjernsynet TVP.

Aktiv i Undergrunns-Solidaritet og senere internert, var også den omtalte billedhuggeren Sobociński før han kom til Norge i 1984.

Jarosław Pawlak var en av aktivistene i undergrunnsbevegelsen Solidarność Walcząca i Wrocław da han i januar 1986 takket være hjelp fra SNP og norsk utenrikstjeneste, ble evakuert fra Wroclaw og via Vest-Berlin kom til Norge. Han samarbeidet med Solidaritet Norge-Polen allerede som undergrunnsaktivist i Wrocław. I Solidaritet Norge-Polens ledelse var han i årene 1986 til 1990 operativt hovedansvarlig for kontaktene med den fremdeles illegale undergrunnsbevegelsen til Solidaritet.

Mange aktivister i den norske fagbevegelsen engasjerte seg i Solidaritet Norge-Polen. Per Østvold, som den gang var leder for Oslo Transportarbeiderforening. var i annen halvdel av 1980-tallet den mest kjente av dem som kombinerte et overordnet lederverv i fagbevegelsen med et aktivt engasjement for Solidaritet Norge-Polen. Henk Olsen var det beste eksemplet på fagforeningsaktivisten på grunnplanet, som dessuten kombinerte styreverv i SNP med et daglig praktisk arbeid for organisasjonen på hele 80-tallet. Norsk-nederlenderen Olsen, som hadde en bakgrunn i Fremmedlegionen, var aktivisten som år etter år sto på stand for SNP i så vel solskinnsvær som i øsende regnvær. Trygve Heide som var aktiv i så vel lokallaget på Nesodden, som i sentralstyret i SNP i siste halvdel av 80-tallet, etablerte på denne tiden et bredt kontaktnett til Solidaritet i Gdańsk.

I tillegg til alle de ovennevnte Solidaritets-aktivistene, finner vi blant de mangeårige aktive medlemmene av SNPs sentral- og landsstyre: Dariusz Brzozowski (Stavanger), Ole Drolsum (Hønefoss), Paweł Gajowniczek (Oslo), Aksel Inge Hånes (Bø i  Telemark),  Marek  Jasiński (Tromsø), Per Hermann Krøger (Nesodden), Rolf Petter Larsen (Oslo), Stein Larsen (Kirkenes), Józef Lewkowicz (Kvinnherad), Elżbieta Maliszewska (Lillestrøm), Solvor Mollan (Oslo), Stanisław Procajło (Askim), Marek Tumidajewicz (Rælingen), Eli Vestjordet (Levanger), Stein Viksveen (Stavanger), Arild Voreland (Kristiansand S), Janusz Wandas (Nesodden) og Wiesław Wika-Czarnowski (Oslo).

Med unntak for sentralstyrets sekretær de aller første årene, mottok ingen av styremedlemmene eller de øvrige aktivistene i Solidaritet Norge-Polen lønn for arbeidet. Alt var frivillig. Organisasjonen hadde derimot stor nytte av sivilarbeiderne, som avtjente en alternativ militærtjeneste på SNPs kontorer.  

Ettertiden

Solidaritet Norge-Polens historie har blitt beskrevet av Jan Strękowski i boka «Bohaterowie Europy» (Europas helter)», som kom ut i Polen i 2005 på forlaget Wydawnictwo Test i Lublin.

Den norske oversettelsen av Gunnar Arneson under tittelen «Norge og Polen, en historie om solidaritet» kom ut på Forlaget Press i 2010. Strękowski var under unntakstilstanden i Polen i 1980-årene redaktør av to av Solidaritets undergrunnsaviser i Warszawa-Tygodnik Wojenny og PWA. Initiativtager til boka til Strękowski var den polske ambassadør i Norge Andrzej Jaroszyński. Utgivelsen ble støttet av ambassaden. Den norske utgaven ble til takket være velvillige assistanse fra Polens ambassadør Wojciech Kolańczyk.

I 2012 ble det meste av arkivet til Solidaritet Norge-Polen sendt til Gdańsk for oppbevaring på det nye Solidaritets-sentret i byen, Europejskie Centrum Solidarności.  En mindre del ble sendt til Opplandsarkivet på Maihaugen i Lillehammer.

Solidaritet Norge-Polen ble vist stor oppmerksomhet under et arrangement i Wrocław i Polen i 2016 i forbindelse med at denne byen dette året var Europas kulturhovedstad. Selv om organisasjonen egentlig ble oppløst i 1990 da jobben var gjort, reiste en delegasjon på elleve personer bestående av tidligere norske og polske SNP-aktivister ned til Wrocław i den anledning. I lokalene til kulturstiftelsen Pamięć i Przyszłość ble det vist en stor utstilling om Solidaritet Norge-Polens arbeid. I samarbeid med stiftelsen og byrådet i Wrocław ble det organisert en konferanse med deltagelse fra representanter for SNP foruten den norske ambassadør Karsten Klepsvik og borgermesteren i Wrocław Rafał Dutkiewicz. Hovedansvarlig for dette initiativet var SNPs tidligere nestleder Aleksander Gleichgewicht. Den firedagers musikkfestivalen, som fant sted samtidig, ble arrangert i Solidaritet Norge-Polens navn.

Norske og polske representanter for det tidligere Solidaritet Norge-Polen har fortalt om organisasjonen og virksomheten i flere polske filmer i årene 2016 til 2022.