Solens Sønn er første bok i trilogien Isfolkets forbannelse, skrevet av forfatter Hilde Susan Jægtnes.

I Solens Sønn blir flere tråder fra Margit Sandemo’s verk Sagaen om Isfolket (1982–1989) tatt opp gjennom fortellingen om Isfolk-ætlingen Hanna, som lever i Isfolkets dal. Isfolket lever i skjul fra resten av samfunnet da deres stamfar Tengel den onde er kjent for å ha solgt slekten til djevelen.

Romanen starter rundt år 1500, nesten 100 år før Sandemo starter sin saga.

Handling rediger

Handlingen starter dagene før Jonsmessa i Isfolkets dal. Hanna stiger opp av havet etter et bad og møter høvdingsønnene Emil og Finno ved vannkanten. Finno, den eldste, kaller henne et «misfoster» og Hanna straffer han ved å skape en illusjon av at han står i en maurtue. Mens Finno løper av gårde blir Emil igjen og studerer henne og alrunen hennes. Hanna går fra møtet med en blandet følelse av fryd og skrekk, og hun begynner og dagdrømme når hun går bort fra vannet. Mens hun dagdrømmer går hun feil vei, i stedet for å gå hjem går hun mot en klippe der skyggebildet av Tengel den onde sitter og jager bort alle som kommer for nærme skatten hans. Når hun kommer forsøker han å lokke henne til seg ved å forføre henne, men Hanna klarer å rive seg løs fra den forlokkende transen og løper hjem og sverger at hun aldri igjen vil gå mot stedet der skyggebildet vokter Isfolkets skatt.

På vei hjem fra møtet med skyggebildet møter Hanna flere av ungene i dalen som står og kaster stein etter en kattunge. Hun forbanner dem og tar katten med seg, og gir den navnet Lucifer. Hun gander en av ungene, Vidar, til taushet og tar fra han stemmen. Når moren, Laura, konfronterer henne med ugjerningen mot Vidar gir hun beskjed om at han kan få stemmen tilbake om han mjauer. Samme dag oppdager dalfolket at dalens vokter, Guldeiv, også har mistet evnen til å snakke, og Hanna mistenkes for å stå bak.

På Jonsmessedagen står høvdingens nye låve klar, og dalfolket skal feire. Samme ettermiddag som festen skal starte krangler Finno med høvdingen, og stikker trassig til skogs. Under festen dukker det en mystisk fremmed opp, skridfinnen Ánte.

Dagen etter Jonsmessa finner Emil broren Finno hardt skadet i skogen. Hanna blir satt til å stelle og redde Finnos livet, til tross for at dalfolket umiddelbart begynner å mistenke henne og slektningene Tobba og Vega for å stå bak angrepet på Finno og Gudleiv, til tross for at det er blitt observert en binne med unge i skogen rundt dalen.

De neste månedene blir flere sauer og andre husdyr fra forskjellige familier i dalen funnet døde med manglende hjerter, og mistanker mot Tobba, Vega og Hanna øker. Laura, Hannas, mor blir sendt for å konfrontere moren og Vega, og tar med seg Hanna for å få dem til å snakke. Inne i skogen oppdager Hanna og Laura at Tobba og Vega har drept ungen til binna, og dalfolket mistenker derfor at binna hevner seg ved å anripe Finno og husdyrene.

Omsider våkner Finno gradvis til bevvisthet, men husker ingen ting fra angrepet. Emil og Hanna tilbringer mye tid sammen, ettersom han har lovet henne å lære henne å lese så hun får tilgang på mormor Estrids nedskrevne oppskrifter. Midt i bekymringene rundt bortkomne sauene og andre husdyr, trekkes Emil og Hanna mot hverandre, og det vokser frem et kjærlighetsdrama mellom Emil, Hanna og Solfrid.

Samtidig blir Ánte igjen i dalen. Han bor hos høvdingen og bruker tid på å egge opp dalboerne til å bil med i et opprør mot erkebiskopen i Nidaros, Gaute Ivarsson.

Ut mot høsten møter Hanna Ánte i skogen og han inviterer henne med på det han beskriver som en reise. Ánte ber Hanna kle seg naken og gir henne en salve som hun skal smøre inn der huden er tynnest, og et skaft laget av lange kvister til å legge mellom bena. Både Ánte og Hanna smører seg inn og legger seg ned skulder mot skulder, og glir gradvis over i en rus som lar dem reise i tid og dimensjon. På reisen viser Ánte henne scener fra livet sitt, fra blant annet fødselen sin og fortellingen om hvordan han er solens sønn, og om besteforeldrene som måtte ta vare på han, som senere ble arrestert av biskopens menn. De reiser nedover Europa, og mens de flyer over Tyskland påfører Hanna den unge Martin Luther en seksuell drøm som gjør han så skamfull at han sverger at alle kvinner er onde hekser som stammer fra «Eva, skjøgen som hadde fristet Adam.»[1] De flyr videre sørover til stedet der Tengel den one ligger i dvale og møter skyggebildet hans. Morgenen etter forteller Ánte henne om planene sine om å få tak i Tengel den ondes gryte for å bli sterke nok til å «drepe uten å flytte oss.»[1]

Dagen etter er Vidar, gutten som kastet stein etter Lucifer forsvunnet. Selv om dalfolket mistenker Hanna, bruker hun kreftene sine til å bistå i letingen etter han. Ved å hente inntrykk fra noen av guttens plagg, forstår Hanna at han er død, og viser dalfolket til stedet han ligger begravd. Når gutten blir funnet mangler han hjertet. Etter Vidars begravelse møter Hanna åndevesenet hans i skogen, og når han starter å kalle henne stygge ting maner hun han ned til helvete. Gutt som blir drept. Hanna maner han ned til helvete.

Etter Vidars død begynner dalfolket og patruljere i skogen for å passe på at ingen flere dør. Hanna er ute og samler ingredienser når hun møter på dem og sin egen bror Svein. Han forteller henne at Emil leter etter henne, men Hanna vil ikke møte han etter at hun hørte at han hadde kysset Solfrid. Men Emil insisterer og møter henne ved vannet for å gi henne et skrin han har laget til henne. De blir sammen hele natten og har sex for første gang, og planlegger hvordan de kan være sammen for resten av livet.

Ut mot morgengry våkner Hanna av at hun går i søvne. Hun kommer til skogkanten og møter Ánte som står og venter på henne for at de skal reise til Tengels gjemmested og hente gryta hans. I kjerra på vei opp innser Hanna at Ánte har lagt en halvdød Finno bak i kjerra, og ser at kjøttsåret hun helbredet tidligere er åpnet, samtidig som det er kommet et nytt stort kjøttsår i det andre låret. Hanna skjønner endelig at det er Ánte som står bak angrepene, og han forteller at siden han er solens sønn må han spise mye kjøtt for å holde sulten i sjakk. I tillegg innrømmer han at kjøttet de hadde spist på åndereisen var Vidars hjerte. Nede i dalen har Emil forstått at Ánte har dratt avågrde med Hanna, og han reiser etter henne sammen med Hannas yngre bror Tore. Fremme ved gjemmestedet forsøker Hanna å hjelpe Finno uten at Ánte oppdager det, mens Ánte går inn i en trance for å avmanøvre Tengel. Emil og Tore kommer frem til henne og hjelper henne, men når Ánte fortstår hva som skjer setter han fyr på Emil, og alt som er igjen etter flammene er slukket er hjertet hans. Hanna klarer å overmanne Ánte med magiske krefter, og dreper han. Knust av Emils død, tar hun hjertet hans og legger i skrinet han har gitt henne.

Nede i dalen er dalfolket forbannet og skylder Emils død på Hanna. Samme natten våkner Hanna av at familiehuset står i flammer, og hun holder nesten på å brenne inne, når Tobba og Vega redder henne ut. På utsiden står hele dalfolket, inkludert Hannas egne foreldre. De tre heksene utmanøvrer dalfolket ved å mane pusten ut av dem og slukker flammene. Hanna blir tatt med til Tobba og Vegas hytte. Skadene etter brannen har ødelagt huden og anisktet hennes, og hun sørger over at hun aldri kommer til å kunne være en del av dalfolket. For å forsøke å lette på sorgen hennes tar Vega henne med inn i skogen der hun gir Hanna et middel de skal smøre underlivet inn med for å tiltrekke seg bjørner som vil slikke det bort og penetrere dem.[1] Romanen avslutter med at Hanna har forlatt dalen og reist til Brösarps Backar, i Sverige, der hun trer ned til en samling hekser.

Pek til Sagaen om Isfolket rediger

Det finnes flere pek til Sagaen om Isfolket i Solens Sønn.

  • Hanna og Emil leser en oppskrift om hvordan man maner frem det grå folket, som er sentralt i bok 23 Våroffer
  • Treskjæringene som omtales i høvdinger hus, fra seriens første bok Trollbundet
  • I tillegg ser Hanna seg selv i fremtiden når hun hjelper Tengel den gode og Silje å slippe unna fogdene når Isfolkets dal utslettes i Heksejakten

Karakterer rediger

Hanna rediger

Spiller ofte puss på folk i dalen ved å skape illusjoner, enten for moro, for å straffe dem eller fordi hun er redd. I tillegg truer hun ofte folk om å gande dem når hun er usikker eller skremt.

I kontrast til andre rammede så blødde ikke Hannas mor ihjel når hun fødte Hanna, dette fordi Hanna ble født for tidlig og er beskrevet som mindre misdannet enn slektningen Vega.

Hanna er beskrevet som å ha et underjordisk utseende, som en blanding av en hulder og et troll, en «[p]iggete, avskrekkende skjønnhet,» med ravgule øyne og med en trassig og sint utstråling.[1] Men det er temperamentet hennes som hovedsakelig gjør at folk holder seg unna henne. Hanna må flere ganger gjennom romanen sloss mot påvirkningen fra Tengel den onde og mot innstinktene om å tjene djevelen.

Vega rediger

Beskrevet som «like heslig som Tobba var vakker.»[1] Vega har kattegule øyne, slik som alle rammede i Isfolk-slekten, men med store misdannelser som brede skuldre, en hud full av vorter og brune flekker, og en forvridd rygg. Ansiktet hennes er beskrevet som å være forsset i en bitter grimase, med en nese så skjev og lang at den når helt ned til leppene. Øynene hennes lyser av hat.

Det blir poengtert at Vega er en av Isfolkets rammede som er så stygg at hun aldri har fått opplevd nærhet med menn, «[i]kke så mye som et lite kyss eller kjærtegn.»[1]

Når Vega ble født revnet moren og bødde ihjel. Det blir antydet i romanen at Vega foretrekker kvinner og hun innrømmer mot slutten av romanen at hun i tenårene hadde et kort forhold til Hannas mor, Laura.[1]

Tobba rediger

Tobba er en rammet og bor med Vega inne i skogen, og holder seg i likhet med Vega vekk fra dalfolket. Det går rykter om at Tobba og Vega ofrer dyr og holdt sataniske messer, og seidet ulykker over avlingene til dalfolket. I tillegg mistenkes Tobba for å være en slags seriemorder, ettersom en rekke beleirere som forsvinner sporløst, deriblant Lauras far.

Emil rediger

Emil er høvdingens andre sønn, og antatt til å være bedre egnet til å ta over som høvding, enn storebroren Finno. Emil er treskjærer, glad i dyr og mennesker. Han drømmer om å reise ut av Isfolkets dal for å kunne drive med treskjæringer.

Ánte – Solens sønn rediger

Ánte kommer til Isfolkets dal for å få tak i Tengel den ondes krefter slik at han kan bruke kreftene til å velte erkebiskopen og den danske og norske kontrollen over Finnmark. Han er sønn av solen og moren brant opp under fødselen. I oppveksten ble han tatt vare på av besteforeldrene, men på grunn av konflikter mellom reinsamer og norske og danske myndigheter så ble besteforeldrenes omsider sendt til tukthus der de døde.

Laura rediger

Hannas mor, og Tobbas datter. Holder seg unna moren, og har oppdratt barna sine unna Tobba og Vega, og forsøkt å gi dem en «mest mulig normal oppvekst.»[1]

Gudleiv rediger

Vegas far og tidligere skatteinnkrever for erkebiskopen. Opprinnelig vokteren ved inngangen til Isfolkets dal, men etter at Ánte forbanner han og fjerner muligheten hans til å si noe annet enn «ja,» så mister han embetet som vokter. Han bruker sitt tapte språk til å lure unge kvinner og jenter i dalen til å hjelpe han med diverse gjøremål i stua han bor i, og voldtar dem når de kommer for å hjelpe han. Han har aldri vedkjent seg farskapet til Vega, og det er først når Vega oppsøker han og opphever forbannelsen at han innrømmer å ha voldtatt moren hennes. Vega forbanner han så om han noen gang skader en kvinne igjen vil han bli stum, og hun merker han med blod i ansiktet i et rituale som skal sikre han en plass i helvete når tiden kommer.[1]

Mottagelse rediger

Boken mottok blandede anmeldelser da den ble utgitt. Tilbakemeldingene går hovedsakelig på at romanen oppleves som treg og langsom i første del, og at de seksuelle skildringene dominerer og tar oppmerksomhet fra andre aspekter.Jægtnes får derimot skryt for å ha skrevet romanen inn i hva som kan forstås som «Sandemos univers».

NRKs anmelder gav romanen terningkast 2, og mente at den hadde en treg start, og at innholdet minnet om hva hen kalte «Harry Pottersk mykporno», og argumenterer at romanen er preget av stereotypier og klisjer, og at spesielt kjærlighetsforholdet mellom Hanna og Emil, samt Hannas dårlige forhold til moren, blir «tvunget inn med teskje».

Kritikken til NRK er at Jægtnes blir for omstendelig.[2]

Dagbladets anmelder gav romanen terningskast 4, og kalte den for «Sabla god husmorporno». I ingressen står det at «Hilde Susan Jægtnes byr på svulmende mannslem og sprengkåte hekser i underholdende Sandemo spin-off». Liksom NRKs anmelder så blir det seksuelle innholdet trukket frem, men kaller Hanna for en «fantasy-heltinne med sitt mystiske oppgave og sine superkrefter.»[3] Dagbladets anmelder etterlyser et mer samlende plot og færre «bankende lemmer» i de to neste bøkene, men berømmer den for å være god underholdning, tidvis morsom og velskrevet.

VGs anmelder gir også boken terningkast 4, uten å bruke ordet porno eller husmorporno i hverken ingressen eller anmeldelsens tittel. Anmelderen skriver at hen er selv stor fan av Isfolket, og derfor skeptisk. Kritikken mot romanen er at den starter langsomt med noe forutsigbare handlinger, så berømmes den for å ta seg opp mot slutten, og handlingen «kuliminerer i en finale som fikk meg til å snufse - akkurat slik Sandemo har greid utallige ganger».[4]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g h i Jægtnes, Hilde Susan (2024). Solens sønn. Vigmostad og Bjørke. s. 309. ISBN 978-82-419-6310-0. 
  2. ^ Hoem, Knut (20. februar 2024). ««Kan ende opp med å få kalkunstatus»». NRK. Besøkt 8. mai 2024. 
  3. ^ Krøger, Cathrine (22. februar 2024). «Sabla god husmorporno». dagbladet.no (norsk). Besøkt 8. mai 2024. 
  4. ^ Bjørhei, Elin Brend (19. februar 2024). «Anmeldelse «Solens sønn» av Hilde Susan Jægtnes -oppfølger til Sagaen om Isfolket: Blir sugd inn!». VG (norsk). Besøkt 8. mai 2024.