Sokushinbutsu
Sokushinbutsu (japansk 即 身 仏) var en religiøs øvelse blant visse japanske, buddhistiske munker for å mumifisere seg selv gjennom årelang faste, streng meditasjon og langsom forgiftning. Skikken var knyttet til shingon-shū, en japansk buddhistisk tradisjon som tilhører den esoteriske vajrayana-retningen, i Yamagata-regionen i Nord-Japan fra 1000- til 1800-tallet.
Metode og utbredelse rediger
Sokushinbutsu-prosessen har bestått av tre hoveddeler. Første del innebar tusen dager med streng diett bestående av nøtter og frø kombinert med religiøse øvelser og trening for å kvitte seg med kroppsfett. Deretter fulgte nye tusen dager på bark, røtter og te av giftig sevje som førte til oppkast, uttørking og vern mot seinere skadedyr. Til sist ble utøveren, sittende i lotusstilling, kapslet inn i en trang steingrav med lufttilførsel og en liten bjelle som skulle ringes med hver dag. Når en ikke lenger fikk livstegn fra graven, ble den forseglet. Kroppen ble først hentet ut etter tusen dager. De likene som ikke var råtnet og ødelagt, ble stilt ut i templene som «levende buddhaer», relikvier iført religiøs drakt.
De troende skal ikke ha ansett handlingen som rituelt selvmord, men en form for åndelig opplysning. Gjennom ekstrem smerte og selvfornektelse skulle ritualet føre munkene til Nirvana og endelig forening med Buddha i utøvernes egen jordiske kropp. De som lyktes, ble dyrket, men også de som ikke klarte det, nøt stor respekt for forsøket.
En antar at flere hundre kan ha forsøkt å gjennomføre sokushinbutsu, men bare mellom 16 og 24 slike mumier er hittil kjent. Ritualet kan også ha hatt en viss utbredelse i Kina, og det skal ha blitt oppdaget en levning etter en tilsvarende prosess i India. I 1903 døde den siste japanske, buddhistiske presten i utøvelsen av ritualet. Skikken ble forbudt av japanske myndigheter sist på 1800-tallet.
Liknende levninger og skikker rediger
Det er flere typer «buddhist-mumier», det vil si levninger etter buddhistiske munker og nonner der kroppen er bevart uten forråtnelse. Det gjelder også lik som ikke har spor etter aktiv mumifisering. Et eksempel er «den mumifiserte munken» Luang Pho Daeng, en buddhistmunk fra Thailand som døde under meditasjon i 1973. Kroppen hans er utstilt i et buddhisttempel på øya Ko Samui sør i landet. Den «konserverte» kroppen er ikke resultat av bevisst sokushinbutsu.
«Selvmumifisering» og liknende forsøk på å bevare lik etter hellige personer forekommer også i andre religioner, blant annet i den romersk-katolske og ortodokse kirken der relikvietradisjonen fortsatt er levende