Smørefrie ski er ski som er laget slik at de ikke behøver eller ikke skal ha skismøring. Fordelen med slike ski, er at de er klare til bruk på nærmest ethvert føre, med unntak av det hardeste isføret. De gir normalt tilstrekkelig feste, uten å gi problemer med kladding.

Ulempen er at slike ski kan ha en litt dårligere gli enn smøreski som er riktig smurt.[trenger referanse] De er derfor uegnet i konkurranser. Etter en viss popularitet på 1980- og 90-tallet, er smørefrie ski nå i mindre bruk i Norge.[trenger referanse]

Blant dem som går langrenn i klassisk stil i USA og sørlige deler av Europa velger opptil 80% smørefrie ski.[1] I varmere strøk med kramsnø i sol og tørrsnø i skygge kan smørefrie ski være det eneste brukbare. Også for nybegynnere, barn i 3-4-5 årsalderen, er smørefrie ski utbredt.

Det er i hovedsak to typer smørefrie ski:

  1. Ski med fiskebeinsprofiler i festesonen midt under skiene. Slike ski kan godt smøres med glider på endene. Disse skiene har en tendens til å gi noe lyd når de glir framover.
  2. Ski med mica-såle. Denne sålen er laget med små skjellaktige flak, omtrent som ørsmå fiskeskjell. Slike ski skal ikke smøres i det hele tatt, da effekten vil ødelegges.

På nysnø rundt 0 °C kan man i stedet for festesmøring behandle midtpartiet på vanlige med grovt sandpapir el. og sette det inn med et vannavstøtende middel for å få feste (rubbing) eller velge smørefrie ski med mønstret midtparti. Disse tilsvarer tidligere tiders ski kledd med skinn. Disse benyttes fremdeles i fjellskiløping i form av ski med løse skifeller i syntetisk materiale.

Det finnes også smørefrie ski med feller, både fjellski, langrennsski og alpinski. Produsentene søker hele tiden å finne en akseptabel kombinasjon av glid og feste.

Utviklingen av dagens smørefrie ski startet på 1970-tallet.[2]

Se også rediger

Referanser rediger