Slalåm-padling
Slalåm-padling er en idrett der målet er å navigere en kano eller kajakk gjennom en bane med porter hengende enten nedstrøms eller oppstrøms på den beste mulige tiden.
Idretten er en av to hovedgrener som det blir konkurrert i under OL, den andre er sprintpadling.
Historie rediger
Slalåm-padling startet i Europa i 1940-årene, da det internasjonale padleforbundet (ICF) ble stiftet. Det første verdensmesterskapet i slalåm-padling ble avholdt i 1949 i Genève i Sveits, og frem til 1999 ble mesterskapet avholdt annenhvert år, før det etter 2002 har blitt avholdt hvert år utenom OL-år. I starten ble det brukt sammenleggbare kanoer (engelsk: folded canoe) før båter lagd av glassfiber og nylon tok over i 1960-årene. Båter lagd av glassfiber var opp til 30 kilo tunge, og det ble en revulosjon i padling da det ble begynt å lage båter i kevlar og karbonfiber og ICF reduserte breddene på båtene, noe som gjorde at det ble mye enklere å manøvrere båtene gjennom portene. De senere år er båtene blitt enda smalere, lettere og raskere.
I starten av slalåm-historien ble alle mesterskap avholdt i naturlige elver, der det er blitt bygget porter. Til OL i 1972 ble det for første gang bygget en helt kunstig bane, med pumpehus for å lage motstrøm, og når Augsburg avholdt VM i 1985 var dette det første VM som brukte en kunstig bane. Det konkurreres fortsatt flittig i naturlige baner, men i alle OL utenom 1996 har de olympiske øvelsene funnet sted i en kunstig bane. Å bygge en kunstig bane er dyrt, og IOC ønsker i fremtiden at banene skal enten være allerede eksisterende eller bygges i naturlige elver.
Fra 1949 til 1977 var alle verdensmesterskap i Europa, før det i 1979 for første gang ble avholdt mesterskap i Nord-Amerika i Jonquière i Canada. Slalåm-padling debuterte på det olympiske programmet i 1972 i München (avholdt i Augsburg), men etter dette mesterskapet gikk det 20 år før det i 1992 ble fast på OL-programmet.[1]
Regler rediger
Hver port består av to poler som henger fra en ledning som er spunnet over elven. Det er 18 til 25 nummererte porter i en bane, hvor 6 eller 7 er oppstrøms. Portene er farget enten grønne (nedstrøms) eller røde (oppstrøms), og fargene oppgir retningen de må padles i. Oppstrømsportene er alltid plassert i eddy (nn), der vannet er flatt eller som beveger seg litt oppstrømst, og padleren padler dermed oppstrøms gjennom porten. Nedstrømsportene kan også plasseres i eddier for å øke vanskelighetsgraden.
De fleste slalåm-baner tar 80 til 120 sekunder å gjennomføre for de raskeste utøverne.
I internasjonale konkurranser som verdenscupen, VM og OL har hver utøver to omganger i kvalifiseringen, der den raskeste runden blir kvalifiseringsresultatet. Avhenig av antall deltakere går 10 til 40 båter videre til semifinalen, der utøverne får ett forsøk på å nå finalen. Det er vanlig at stikkingen av portene blir gjort på nytt etter hver omgang, slik at det blir forskjellige baner i hver omgang.[2]
Hvis båten eller utøverens kropp på noe tidspunkt berører portene legges det til en tidsfeil på to sekunder. Hvis utøveren misser en port helt, skyver bevisst på porten for å passere, passerer porten i feil retning eller i feil rekkefølge blir det gitt en straff på 50 sekunder.
Det er per 2020 fem øvelser i OL:
- C1 (kano - singel) Menn
- C1 (kano - singel) Kvinner
- K1 (kajakk - singel) Menn
- K1 (kajakk - singel) Kvinner
C2 for menn ble tatt av programmet etter Sommer-OL 2016.
Sommer-OL rediger
Slalåm-padling gjorde sin olympiske debut i Augsburg i Vest-Tyskland under Sommer-OL 1972. Etter 20 års pause ble idretten tatt opp igjen i OL-programmet til Sommer-OL 1992 i Barcelona, og har vært på programmet siden i følgende arenaer:[1]
- 1972: Eiskanal, Augsburg, Vest-Tyskland
- 1992: Parc Olímpic del Segre, La Seu d'Urgell, Spania
- 1996: Ocoee Whitewater Center, Ocoee River, USA
- 2000: Penrith Whitewater Stadium, Penrith, Australia
- 2004: Hellinikon, Athen, Hellas
- 2008: Shunyi Olympic Rowing-Canoeing Park, Shunyi, Kina
- 2012: Lee Valley White Water Centre, Lee Valley, Storbritannia
- 2016: Estádio de Canoagem Slalom, Rio de Janeiro, Brasil
- 2020: Tokyo, Japan
Slalåm-padling i Norge rediger
På 90-tallet var interessen for slalåm-padling i Norge moderat, og det var også norske utøvere som reiste for å delta i internasjonale konkurranser. Interessen dalte kraftig på slutten av 90-tallet og 2000-tallet før interessen igjen har tatt seg opp, og Norge sender nå utøvere til blant annet VM.[3] For å øke interessen har også padleforbundet ansatt Mariann Sæther som landslagstrener i slalåm-padling. Det finnes ingen kunstige anlegg i Norge i dag, så all aktivitet foregår i naturlige elver gjerne uten pumper.
Referanser rediger
- ^ a b «Canoeing at the Olympics». International Canoe Federation. Arkivert fra originalen 13. august 2014. Besøkt 24. juli 2012.
- ^ «Slalåm-padling Competition Rules Final 2017» (PDF). ICF. Besøkt 21. juli 2013.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. mars 2018. Besøkt 30. mars 2018.