Slaget ved Zama – det avgjørende slaget i den andre puniske krig – sto den 19. oktober 202 f.Kr. Slaget ble utkjempet ved Zama, i nærheten av Karthago, og sto mellom punerne ledet av Hannibal og deres allierte samt leiesoldater, og romere ledet av Scipio Africanus og romernes numidiske allierte.

Slaget ved Zama
Konflikt: Den andre punerkrig

«Slaget ved Zama» av Cornelis Cort, 1567
Dato19. oktober 202 f.Kr.
StedZama, nær Karthago
36°17'56"N 9°26'57"Ø
ResultatRomersk seier
Stridende parter
PunerneRomerske republikk
Kommandanter og ledere
HannibalScipio Africanus
Styrker
58 000 infanterister, 6000 kavaleri, 80 elefanter20 000 tungt infanteri, 14 000 lett infanteri og 8700 kavaleri
Tap
31 000 døde, 15 000 fanget1500 døde og 4000 skadde
Andre punerkrig
TicinusTrebiaTrasimeneCannaeNola 1Nola 2Nola 3Capua 1SilarusHerdonia 1Øvre BaetisCapua 2Herdonia 2NumistroAsculumBaeculaGrumentumMetaurusIlipaCrotonaBagbradesZama

Bakgrunn rediger

 
Slagplanen

En hær ledet av Hannibal hadde i femten år herjet romernes territorium i Italia. De romerske arméer hadde store problemer med å slå Hannibal i slag i Italia, så Scipio Africanus foreslo derfor overfor senatet at krigen skulle bringes over til punernes hjemmebane i Nord-Afrika. På tross av laber støtte i senatet fikk Scipio mandat til å gjøre dette.

I Nord-Afrika begynte Scipio felttoget med en beleiring av Utica uten suksess. Etter å ha overvintret i Afrika vant Scipio slaget ved Bagbrades, og tvang dermed den karthagenske ledelsen til å kalle Hannibal hjem fra Italia. Hannibal organiserte en ny armé i Afrika, men da numidierne gikk over til å støtte Roma fremfor Karthago, fikk Scipio tro på at krigen kunne vinnes til tross for at Hannibal hadde stablet en ny armé på beina.

Slaget rediger

Slaget begynte med et frontalangrep med de karthagenske elefantene, men mange av elefantene fikk panikk og snudde. Resten av elefantene løp i mellomrommene mellom de romerske maniplene og gjorde liten skade.

Det numidiske og romerske kavaleriet gikk nå til angrep på Hannibals kavaleri på begge flanker. Det karthagenske kavaleriet var allerede dårlig organisert på grunn av panikken blant elefantene og måtte gi etter for det romerske/numidiske angrepet. Karthagenernes kavaleri flyktet nå vekk fra slagmarken, med romerne og numidierne hakk i hel.

Samtidig foregikk det heftige kamper i sentrum, der de to sidenes infanteri sto mot hverandre. Ingen av partene fikk overtaket, men da Hannibal etterhvert satte inn sine veteraner fra felttoget i Italia som hittil hadde vært holdt i reserve, så situasjonen stygg ut for romerne. Heldigvis for Scipio vendte det romerske og numidiske kavaleriet tilbake til slagmarken, og da disse angrep karthagenerne i ryggen og på begge flanker brøt de karthagenske linjene sammen, og de ble slaktet ned i stort antall.

Etterspill rediger

Hannibal selv unnslapp med nød og neppe slaget og flyktet til Karthago via Hadrumetun ved kysten. Her anbefalte han ledelsen i Karthago å slutte fred med Roma, da krigen ikke kunne fortsette. Det karthagenske senatet bad så romerne om fred, en fred Karthago fikk på svært dårlige betingelser.

Karthagos dager som stormakt i det vestlige Middelhav var etter dette talte. Republikken Roma derimot var blitt den dominerende makten i området.

Se også rediger

Eksterne lenker rediger