Slaget ved Lowestoft

Slaget ved Lowestoft
Konflikt: Andre anglo-nederlandske krig
Van Minderhout Battle of Lowestoft.jpg
Sjøslaget ved Lowestoft
Maleri av Hendrik van Minderhout
Dato3. junijul./ 13. juni 1665greg.
StedEnglands nordsjøkyst
52°03′N 2°24′Ø
ResultatEngelsk seier
Stridende parter
England EnglandFeil: Flaggmal finnes ikke! Nederland
Kommandanter og ledere
James Stuart, hertugen av YorkJacob van Wassenaer Obdam
Styrker
109 skip103 skip
Tap
893 falne
1 skip[1]
ca. 5.000 falne
17 Skip[1]
Andre anglo-nederlandske krig (1665–1667)
Slaget ved LowestoftSlaget på Bergens vågFiredagersslagetSlaget ved North ForelandHolmes' BonfireRaidet på MedwayFreden i Breda

Slaget ved Lowestoft 3. junijul./ 13. juni 1665greg. var et sjøslag under den andre anglo-nederlandske krig (1665–1667) som sto utenfor havnebyen Lowestoft, Surrey på Englands østkyst da en nederlandsk krigsflåte under kommando av admiral Jacob van Wassenaer Obdam angrep en engelsk flåte under kommando av hertugen av York.

Bakgrunnen for slaget var at nederlenderne fryktet at deres havner skulle bli blokkert igjen etter at England hadde måttet heve sin første blokade på grunn av mangel på forsyninger. I en periode med stabil østlig vind[2] beordret den ledende nederlandske politikeren Johan de Witt admiral Obdam til å foreta et aggressivt angrep på de engelske styrkene. Obdam unnvek imidlertid å møte engelskmennene i full strid, kanskje fordi han syntes flåten hans fremdeles var for utrent og hadde for liten ildkraft. Da vinden snudde søkte han en mindre konfrontasjon fra en defensiv posisjon i le der han hurtig kunne avbryte striden og returnere uten åpent å trosse ordrene. Denne innstillingen kostet ham livet og en sjettedel av den nederlandske flåten.

Dette første slaget i den andre anglo-nederlandske krig endte med et stort nederlag for nederlenderne, og førte til at England fikk kontroll over den nordeuropeiske sjøveien.

ForhistorieRediger

I denne artikkelen oppgis datoene etter den de gregorianske kalenderen. Den julianske kalenderen som på den tiden fortsatt ble brukt i England lå ti dager etter.

Mot slutten av den første anglo-nederlandske krig i 1654 var det gått økonomisk dårlig for kong Karl II av England. Han trengte kapital for å kunne finansiere en regjering som var uavhengig av Parlamentet, og det håpet han å skaffe ved å ta bytte i en ny krig mot De forente Nederlandene. Royal African Company, som ønsket å skade sine nederlandske konkurrenter, støttet ham i dette. Våren 1665 kom det til åpne krigshandlinger. Etter et sammenstøt mellom de to partene i koloniene og et engelsk overfall på en nederlandsk handelskonvoi i Middelhavet, åpnet nederlenderne i selvforsvar ild mot engelske skip i januar 1665. Den engelske regjeringen brukte denne hendelsen og sammenstøtet i Karibia som anledning til å erklære krig mot De forente Nederlandene. Begge parter startet å forberede seg til de kommende kamphandlingene.


SlagetRediger

Den engelske flåtenRediger

Den engelske flåten sto under kommando av hertugen av York, kong Karl IIs bror, den senere kong Jakob II. I egenskap av Lord High Admiral ledet han flåten sammen med Rupert av Pfalz og admiral Edward Montagu, 1. jarl av Sandwich. Engelskmennene hadde en velassortert flåte på 109 skip, hvorav 35 linjeskip.

Den nederlandske flåtenRediger

Den nederlandske flåten besto av 103 skip, stort sett mindre og lettere bygd enn de engelske skipene. I tillegg hadde ikke nederlenderne rukket å fullføre utrustningen av skipene. Likevel hadde de 700 kanoner flere enn engelskmennene, riktignok av mindre kaliber. Admiral Jacob van Wassenaer Obdam hadde kommandoen ombord i Eendracht, ved siden av ham Jan Evertsen den eldre og Cornelis Tromp, foruten Egbert Bartolomeusz Kortenaer og Auke Stellingwerft.

Første trefningRediger

 
Forløp kl 05:00

Om natten seilte begge flåtene vestover, og ved soloppgang befant de seg ca. 60 kilometer sydøst for Lowestoft. Den nederlandske flåten befant seg på dette tidspunkt sydøst for den engelske flåten mens vinden blåste fra sydvest. Kort tid før morgengry 13. juni 1665 (kl 04:00) innledet admiral Obdam et forsøk på å komme seg i lovart syd for den engelske flåten. For å få til dette seilte de nederlandske skipene mot vest. Den engelske flotiljen slo inn på en sydøstlig kurs for å erobre lovart-siden og ikke slippe nederlenderne forbi. Etter at begge flåtene hadde befunnet seg på kollisjonskurs vant engelskmennene posisjonen. Skipene åpnet ild idet de passerte hverandre.

Denne trefningen utspant seg på nokså stor avstand og de gjensidige bredsidene utrettet knapt noen skade. Den engelske flåten dannet en slaglinje, mens nederlenderne bare delvis lyktes i å komme i formasjon.[3] Tross det havnet to engelske skip, krigsskipet Great Charity og det bevæpnede handelsskipet John & Abigail, tett opptil den nederlandske flåten. Handelsskipet seilte østover rundt de nederlandske skipene, men kaptein Wilkinson på Great Charity forsøkte å nå de engelske linjene ved å bryte seg gjennom den nederlandske formasjonen. Skipet ble hardt skadet av flere bredsider, og ble til slutt bordet av Stad en Lande. Flere enn 70 matroser (1/3 av besetningen) falt.[4]

Andre trefningRediger

 
Forløp kl 08.00

Etter at begge flåtene hadde passert hverandre innledet begge en snumanøver. Nederlenderne gjennomførte denne uten uhell, mens engelskmennene fikk problemer. Av uklare årsaker nølte man lenge med å heise flaggsignalene på flaggskipet Royal Charles. Rupert av Pfalz beordret da på eget initiativ at den hvite skvadronen, som sto under hans ledelse, skulle endre kursen 180°. Meningen var at den røde skvadronen skulle slutte seg til manøvren, men befalshaveren, viseadmiral Lawson, overså flaggsignalene og fulgte ikke opp slik at det oppsto en bred luke i den engelske slaglinjen. Admiral Penn reagerte med å snu de to andre divisjonene i den røde skvadronen og posisjonere seg vest for de hvite. Dette trekket syntes nødvendig fordi nederlenderne nettopp hadde avsluttet sin snuoperasjon og kunne komme i posisjon til å ta lovart-posisjonen i forhold til Rupert av Pfalz' hvite skvadron. Etter at admiral Penns divisjoner gikk vest for denne ble nederlenderne igjen snytt for lovart-posisjonen. Earl of Sandwich sluttet sin blå skvadron til den hvite skvadronen, og noe forsinket gjorde også admiral Lawsons divisjon det.[5]

Det er ikke klart om det skyldtes den doble engelske slaglinjen, men admiral Obdam gjorde ikke flere forsøk på å erobre lovart-posisjonen etter sin vellykte snuoperasjon. Han lot i stedet den nederlandske eskadren nok en gang passere øst for den engelske slaglinjen. Imellomtiden var klokken blitt 06:00.[3] Nederlenderne holdt sydøstlig kurs, engelskmennene seilte i nordvestlig retning i den improviserte formasjonen de var havnet i. I motsetning til den første trefningen foregikk den andre på kort hold. Admiral Obdam forsøkte gjentatte ganger å bryte gjennom den engelske linjen for å komme lovart. Men begge divisjonene i rød skvadron formet en andre linje som gjorde et umulig for nederlenderne å bryte gjennom. De skipene som lyktes ble hurtig tvunget til å gjøre vendereis.

Da flåtene befant seg rett overfor hverandre gav Prince James og admiral Penn ordre til å snu hele den engelske formasjonen. Signalet fra flaggskipet ble gitt videre fra skip til skip, slik at denne vanskelige manøveren lyktes selv under nederlandsk beskyting og i tett kruttrøyk.[6] Begge flåtene seilte nå parallelt for hverandre i sydøstlig retning.

Det engelske gjennombruddetRediger

 
Forløp rundt kl 15.00

Den nye situasjonen fikk store følger for slagets videre forløp. De engelske enhetene befant seg fremdeles i lovart-posisjon, noe som gjorde dem istand til å bestemme avstanden til de nederlandske skipene. Da skipene nå kom på høyde med hverandre kunne de grovkalibrede engelske kanonene siktes inn mer nøyaktig, og det gav engelskmennene overtaket. Fra sin le-posisjon kunne ikke nederlenderne entre de engelske skipene uten å blottlegge seg for den overlegne engelske ildkraften, og heller ikke fikk de brakt brannskipene sine i aksjon.[7]

Fra kl 08:00 holdt begge flåtene samme kurs i flere timer mens de beskjøt hverandre. Beretningene om denne uoversiktlige fasen av kampen er temmelig fragmentarisk, særlig siden den nederlandske slagordenen var i oppløsning. Sannsynligvis ledet admiral Kortenaer den nederlandske formasjonen, fulgt av admiralene Eversen og Obdams formasjoner. Admiralene Tromp og C. Evertsens enheter utgjorde baktroppen, mens admiralene Schram og Stellingwerfs eskadre holdt seg noe bak de nederlandske linjene eller var spredt.[8] På den engelske siden holdt begge divisjonene i den røde skvadronen seg vest for slaglinjen og hadde lite kontakt med fienden. Dette gav i det minste nederlenderne tallmessig overtall, da de benyttet sjansen til å øve trykk på den engelske blå skvadron slik at den andre engelske linjen måtte komme til unnsetning. Flaggskipet til lord Sandwich sto tidvis i fare for å bli entret.[9] Etter at det nederlandske framstøtet var avverget tidlig på ettermiddagen gikk den blå og den hvite skvadronen uavhengig av hverandre og uten befal mot de nederlandske enhetene, som hadde fått formasjonen ødelagt. Enkelte nederlandske skip vek straks av , andre valgte å yte motstand. Det engelske flaggskipet Royal Charles involverte det nederlandske flaggskipet Eendracht i en voldsom strid. Av ukjente grunner eksploderte det nederlandske skipet og 404 besetningsmedlemmer med overbefalshaveren i den nederlandske flåte omkom.[10]

De nederlandske enhetene, som allerede var i uorden, var nå uten enhetlig ledelse siden Obdams stedfortreder, admiral Egbert Kortenaer var blitt såret i den første trefningen uten at resten av flåten var klar over det. Kapteinen Ate Sinistra på Kortenaers flaggskip Groot Hollandia, flyktet og en del av den nederlandske flåten fulgte ham. Da det rådet uklarhet om hvem som var den neste på rangstigen, gjorde både admiral Jan Evertsen og Cornelis Tromp krav på å ta ledelsen. Følgelig måtte de underordnede kapteinene avgjøre hvilken av de tre flaggskipene de skulle følge.[11]

Den nederlandske flåten forfølgesRediger

I denne situasjonen var det mulig for engelskmenne å bryte den nederlandske formasjonen, og slaget gikk over i en fase med enkeltkamper. Enkelte skip i den røde skvadronen fulgte admiral Kortenaers flyktende skip. En større del av den røde skvadronen og en divisjon av den blå skvadronen under ledelse av kontreadmiral Thomas Teddiman ble imidlertid oppholdt av nederlendernes Oranje under kaptein Sebastion Sentens ledelse. Skipet motsto alle engelske angrep over flere timer og truet med å innta Royal Charles. Først sent på ettermiddagen ble Oranje erobret av Mary og brent. Denne scenen ble senere minnet i et dikt av Andrew Marvell.[12]

Oranjes motstand gjorde det mulig for admiral Jan Evertsen å danne en linje med noen av de nederlandske skipene slik at de kunne dekke tilbaketrekningen. Da Oranje var overvunnet og en stor del av den engelske flåten var ledig, trakk Evertsen seg tilbake. De engelske skipene forfulgte sine nedkjempede motstandere og senket eller erobret Koevorden, Prins Maurits, Stad Utrecht (disse skipene hadde haket seg inn i hverandre og ble senket av brannskipet Fame), Ter Goes, Maarseveen, Zwanenburg (senket av brannskipet Dolphin etter at det kapitulerte) og fregatten Ruyter (tatt i bytte).[13]

De nederlandske skipene var blitt delt i to grupper da engelskmenne brøt gjennom. Den første gruppen under ledelse av admiral Tromp ble forfulgt av Rupert av Pfalz' hvite skvadron i retning Texel, mens den andre gruppen under ledelse av admiral Jan Evertsen styrte mot munningen av Maas med størstedelen av den engelske flåten etter seg. Da mørket falt på mistet de engelske enhetene føringen. Følgende morgen ble engelske fregatter sendt ut for å ta skadede og etterblevne nederlandske skip som bytte. Hilversum, Carolus Quintus, Wapen van Edam, Nagelboom, Jonge Prins, Delft, Mars og Zeelandia falt i engelskmennenes hender, resten av de nederlandske skipene kom seg unna i det grunne kystfarvannet.[14]

FølgerRediger

Tapene for den nederlandske flåten var store: etter anslag av historikere (offisiell statistikk ble ikke publisert) ble ca. 5000 mann drept, såret eller tatt til fange (≈ 20% av samlet styrke). Åtte skip ble ødelagt, blant annet de tre største i hele den nederlandske flåten, og ni andre skip ble bytte for engelskmennene. Etter offisielle engelske tall hadde de bare 238 falne, 440 sårede, samt skipet Great Charity med besetningen på 170 mann. Derfor var tap av offiserer svært høyt,[1] blant andre var kontreadmiral Sampson drept og viseadmiral Lawson dødelig såret.

Resultatet av slaget skyldtes delvis engelskmennenes høyere ildkraft, men nederlenderne hadde allerede startet et ambisiøst oppbyggingsprogram med mange tyngre skip på beddingen. Engelskmennene utnyttet ikke overtaket de hadde fått, de klarte ikke å få til en effektiv blokade av den nederlandske kysten og de mislyktes i å forhindre VOC-flåten å returnere til Nederland (se Slaget på Bergens våg). Flåtene, som nå var mer likeverdige, møttes igjen i firedagersslaget i juni 1666.[15]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Frank L. Fox: A distant Storm - The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail, Rotherfield/ East Sussex 1996, s. 123
  2. ^ østlig vind ga nederlenderne fordelen av å kjempe med vinden i ryggen.[trenger referanse]
  3. ^ a b Roger Hainsworth/ Christine Churchers: The Anglo-Dutch Naval Wars 1652–1674, Gloucestershire 1998, s.120
  4. ^ Charles Ralph Boxer: The Anglo-Dutch Wars of the 17th Century, London 1974, s.26
  5. ^ Frank L. Fox: A distant Storm – The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail, Rotherfield/ East Sussex 1996, s.111f
  6. ^ Historikeren Frank L. Fox mener at en lignende manøver verken før eller siden er blitt gjennomført av en flåte midt i et slag; se: Frank L. Fox: A distant Storm – The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail, Rotherfield/ East Sussex 1996, s.114
  7. ^ Roger Hainsworth/ Christine Churchers: The Anglo-Dutch Naval Wars 1652–1674, Gloucestershire 1998, S.120; Frank L. Fox: A distant Storm – The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail, Rotherfield/ East Sussex 1996, s.114
  8. ^ Frank L. Fox: A distant Storm – The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail, Rotherfield/ East Sussex 1996, s.115
  9. ^ Roger Hainsworth/ Christine Churchers: The Anglo-Dutch Naval Wars 1652–1674, Gloucestershire 1998, s.121
  10. ^ Alfred Thayer Mahan: Der Einfluß der Seemacht auf die Geschichte 1660–1812, Herford 1967, s.44
  11. ^ Roger Hainsworth/ Christine Churchers: The Anglo-Dutch Naval Wars 1652–1674, Gloucestershire 1998, S.124; Frank L. Fox: A distant Storm – The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail, Rotherfield/ East Sussex 1996, s.118–120
  12. ^ Roger Hainsworth/ Christine Churchers: The Anglo-Dutch Naval Wars 1652–1674, Gloucestershire 1998, s.122; Frank L. Fox: A distant Storm – The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail, Rotherfield/ East Sussex 1996, s.120
  13. ^ Frank L. Fox: A distant Storm – The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail, Rotherfield/ East Sussex 1996, s.121f
  14. ^ Frank L. Fox: A distant Storm – The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail, Rotherfield/ East Sussex 1996, s. 123
  15. ^ Warnsinck, J.C.M. Van vlootvoogden en zeeslagen. Van Kampen, Amsterdam, 1941.

LitteraturRediger

  • Charles Ralph Boxer: The Anglo-Dutch Wars of the 17th Century, Her Majesty’s Stationery Office, London 1974.
  • Frank L. Fox: A distant Storm – The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail, Press of Sail Publications, Rotherfield/ East Sussex 1996. ISBN 0-948864-29-X
  • Roger Hainsworth/ Christine Churchers: The Anglo-Dutch Naval Wars 1652–1674, Sutton Publishing Limited, Thrupp/ Stroud/ Gloucestershire 1998. ISBN 0-7509-1787-3
  • Alfred Thayer Mahan: Der Einfluß der Seemacht auf die Geschichte 1660–1812, Herford 1967.