Slaget ved Karbala
Slaget ved Karbala var en trefning mellom Husayn ibn Ali, hans familie og tilhengere, og Yazid Is styrker. Slaget fant sted den 10. muharram i år 61 AH (10. oktober 680) ved Karbala som ligger i det som i dag er Irak. Hussain og alle hans støttespillere ble drept, i tillegg til Hussains 6 måneders gamle sønn. Ali al-Asghar ibn Husayn, kvinnene og barna ble tatt til fange. De døde blir betraktet som martyrer av muslimer. Både Hussain ibn Ali og hans bror Abbas ibn Ali er gravlagt ved stedet til stammen Banī Asad, som senere er blitt kjent som Mashhad Al-Husayn.
Slagets bakgrunn var at Hussain ønsket å benytte ytringsfriheten sin til å demonstrere fredelig mot den korrupte regjeringen til Yazid. Da Yazid fikk vite dette, sendte han Ubaydallah ibn Ziyad sammen med tretti tusen riddere mot Hussain og hans folk for å hindre dem i å nå fram. Ridderne var under 'Umar ibn Sa'ds ledelse og de ble beordret til å ikke gi vann til Hussains følgere, og slik tørste dem ut sånn at de kunne gi opp det å protestere mot Yazid urettferdighet og undertrykkelse. Men så modig som Hussain var fortsettet han reisen sin til tross for vanskelighetene underveis av Yazids styrker. Men Yazid lot dem ikke avholde den fredelige demonstrasjonen og følgelig begynte å skape uro blant de fredelige demonstrantene. Dette førte til at mange av Hussains følgere, inkludert hans sønn Ali Akbar, Ali Asghar (seks måneder gammel) og hans nevø Qassim, Aun og den yngre Muhammad ble drept.
I 63 AH (682 AD) løslot Yazid ibn Mu'awiya de overlevende av Hussains familie fra fengsel. På sin vei til Mekka stoppet de opp ved åstedet til slaget av karbala. Det er registrert en beretning av Sulayman ibn Surad at han dro til karbala for å besøke den og minne Hussains ofring for samfunnet så tidlig som i 65 AH (685 CE). Karbala begynte å se ut som en gravplass der Hussains helligdom ble plassert og vokste seg til en by som muslimer fra verden over besøker årlig i stor mangfold. Byen og gravstedet spesielt ble utbygget til større areal av påfølgende muslimske ledere i tiden etter slaget, men dessverre led gjentatte ødeleggelser fra angrepslystne mennesker. Den opprinnelige gravhelligdommen ble ødelagt av Abbasid kalifen, Al-Mutawakkil, i år 850 men ble gjenoppbygget til opprinnelig tilstand rundt år 979, bare for å senere bli ødelagt igjen allerede i år 1086 og deretter gjenoppbygget på nytt enda en gang.
10. Ashura ifølge sunni og shia rediger
Slaget ved Karbala minnes av alle muslimer som er oppriktige i sin tro. Det er forskjell på hvordan sunnimuslimer minner den og hvordan shia-muslimer minner den. Sunnimuslimer faster på Ashura-dagen fordi profet Muhammed ifølge beretningen av da profeten Muhammad besøkte Medina, så han jøder faste, og på forespørsel om hvorfor de gjorde det, svarte de at det var denne dagen Moses og hans folk ble reddet fra faraos tyranni, på hvilken profeten Muhammed sa at han stod profeten Moses nærmere enn de gjorde som en profet, og følgelig fastet på ashura-dagen og pålagte sahaba karaam (sine følgesvenner) å gjøre det samme.[1] Derfor faster sunni-muslimer i tråd med denne befalingen til profeten Muhammed på denne dagen i tillegg til å avholde sammenkomster der de kommer i hu bestrebelsene til Hussein for demokratiske verdier grunnlagt av sin bestefar profet Muhammed. Disse sammenkomstene er ofte overfylt av tårer noe som er i tråd med praksisen til profeten Muhammed.[2]
Hussain ofret livet sitt for demokratiske verdier basert på Medina-konstitusjonen som tidligere ble grunnlagt av sin bestefar profeten Muhammed. Han ønsket å bevare den demokratiske styremåten til sin bestefar profet Muhammed som var adskilt fra Yazids tyranniske styremåte. Følgelig ga Hussain en lekse til det muslimske samfunnet å aldri gå på noen kompromiss med en undertrykkende regjering, en regjering som frarøver grunnleggende rettigheter til borgere av et samfunn som mat, drikke, stemmerett og husly og fri fra undertrykkelse.
Sjiamuslimer er blitt utsatt for terrorangrep under minnemarkeringene blant annet i Pakistan og Irak. Og sunnimuslimer som minner denne dagen ved å gråte og slik komme i hu hendelsene av Karbala ved å følge praksisen til profeten Muhammed, blir kritisert av salafister og wahhabitter som anser det som bida (nyskapning), til tross for fra profeten Muhammeds sunna (praksis).
Slagets gang rediger
Ibn Ziyad sendte en hær ledet av Omar ibn Sa’ad mot Husseins gruppe for å drepe den. Omar var en god venn av Hussein i deres barndom, men han ble lovet en guvernørpost av Yazid hvis han fullførte sin oppgave. Derpå førte han hæren ut i de irakiske områder for å finne Husseins gruppe.
Ved årsskiftet, den 1. Muharram år 61 (år 685 e.Kr.), fant de dem ved Karbala ved floden Eufrat. Omar lot sin hær blokkere for floden, så Husseins tilhengere ikke kunne få mer vann. Derfra begynte en langvarig beleiring med en rekke angrep som førstkulminerte ti dager senere.
Husseins 72 ledsagere, heriblant kvinner og barn, stod mot en hær på 30.000 mann. Et slikt slag vil ikke kunne utvikle seg til annet enn en massaker, noe det også gjorde. Grunnen til at det varte så lenge for Omars hær å overvinne fienden var at Hussein rettet gang på gang sin tale mod fiendens hær for å overtale dem til å vende om og la hans familie og venner være i fred.
Hæren bestod av kufaner som tidligere hadde gitt troskapsløfte til Hussein. Nå hadde de forrådt dette troskapsløfte og stod for å drepe ham. Dette var for meget for enkelte fra Omars hær, og under kampene sluttet disse enkelte soldater seg til Husseins gruppe.
Da Omar ibn Sa’ad så hvor svak hans hær ble, lot han pilene regne over Husseins leir. Snart fikk hæren mot til å gå til angrep. Hussein hadde mobilisert sin hær slik at det kunne oppstå så mange enmannsdueller som mulig. Dette holdt også et godt stykke tid, da moralen i fiendens leir ikke var høy og kampene kun ble utkjempet halvhjertet. Samtidig hadde Hussein noen menn som var kjent for å være de sterkeste på daværende tidspunkt.
Etterhvert løp Husseins leir tørr for vann og Hussein bad fienden om enten å åpne veien til Eufrat, eller skjenke sine barn vann. Ved synet av de små barn som var i familie med profeten Muhammad, ble Omars hær enda mer urolig. Omar beordret da å sette en stopper for dette og derved ble en del barn drept, heriblant Husseins lille spedbarn Ali Asghar.
Derfra begynte massakrene på resten av Husseins leir, som endte med mennenes død og kvinnenes og barnas fangenskap. Det var sønderrevne lemmer etter Husseins venner, og flere kvinner trakk i krigsklær for å gjøre hva de kunne. Bare Zain Ul Aabadeen, en av Husseins sønner, som var for syk og som ble holdt tilbake av kvinnene, deltok ikke i kampen.
Hussein endte selv med en masse sår og piler som gjennomboret hans kropp. Men det endelige dødelige slag var det ingen som turde gi ham. Man var redd for at drapet ville henge ved ens slekt og det dermed kunne oppstå hevn mellom deres og Husseins slekt. Til sist var det Shimr Ibn Thil Jawshan, en sønn av en fattig geitehyrde, som satte seg på Hussein og begynte å skjære av hans hode med en dolk, for så å bringe det til Ubayd-Allah ibn Ziyad.
Himmelen gråt i 40 dager (regnvær) rediger
Hussain ofret livet sitt for samfunnets beste. Muslimer ihukommer Hussain ved å avholde sammenkomster der forskjellige beretninger rundt hendelse karbala blir nevnt. Ved det bevarer de minnen av Hussain siden slike minner er grunnlaget til islam. Muslimer anser slike minner som avgjørende for deres imaan (tro). Talere på slike begivenheter forteller om diverse mirakuløse ting som fant sted under og etter hendelsen karbala, spesielt Hussains martyrdom. Et eksempel på en slik ihukommelse av Hussain som muslimer liker å minne, er den til imam Sadiq (medlem av familiehuset til profet Muhammed), som følger:
Å, Zurarah! Himmelen gråt i førti dager over (martyrdommen av) Hussain![3]
Litteratur rediger
- Reza Aslan: Kein Gott außer Gott. Der Glaube der Muslime von Mohammed bis zur Gegenwart. Übersetzt von Rita Seuß. C.H. Beck, München 2006. ISBN 3-406-54487-8
- William L. Cleveland: A History of the Modern Middle East. Westview Press, Boulder 1999. ISBN 0-8133-3489-6
- Muhammad ibn Garîr Abû Gafar al-Tabarî: Les Omayyades. In: La chronique. Volume 2. Histoire des prophètes et des rois. Übersetzt von Hermann Zotenberg. Arles 2001. ISBN 2-7427-3318-3
Referanser rediger
- ^ Ibn `Abbas. «USC-MSA web (English) reference, Vol. 3, Book 31, Hadith 222».
- ^ فلما حاذى نينوى وهو منطلق إلى صفين فنادى علي: اصبر أبا عبد الله، اصبر أبا عبد الله بشط الفرات، قلت وماذا؟ قال: دخلت على النبي ذات يوم وعيناه تفيضان، قلت: يا نبي الله أغضبك أحد؟ ما شأن عينيك تفيضان؟ قال: بل قام من عندي جبريل قبل فحدثني أن الحسين يقتل بشط الفرات، قال: فقال هل لك إلى أن أشمك من تربته؟ قال قلت نعم. فمد يده فقبض قبضة من تراب فأعطانيها فلم أملك عيني أن فاضت. أخرجه أحمد ٨٥/١ Beretter av Muhammad bin Udaid, videre av Shurahbil bin Mudrik, fra Abdullah bin Nujayy, så fra hans far, at han reiste med Ali ibn Talib og han bar på rent vann. Da de var nær Nainawa på sin reise mot Siffin, utbrøt Ali: “Vær tålmodig, å, Abu Abdillah, vær tålmodig, å, Abu Abdillah, ved grensen Eufrat (en elv). Jeg sa: “Hvorfor det?”. Ali svarte: “Jeg gikk til Profeten Muhammed en dag og hans øyne var fylt av tårer. Jeg spurte ham: ‘Hvorfor er det tårer i øynene dine?’. Profeten Muhammed sa: ‘Nylig kom engelen Gabriel og fortalte at al-Hussain ibn Ali kommer til å bli drept ved grensen Eufrat og spurte om å hente en prøve av jord fra det stedet hvor han kom til å bli martyr? Jeg svarte følgelig ja, og Gabriel strakte ut armen sin og hentet det jord til meg og ga den til meg. Derfor renner tårene fra øynene mine. [Hadith registrert av Imam Ahmad bin Hanbal, bind. 1, s. 85.]
- ^ Mustadrakal‑Wasail, vol 1 pg. 391