Slaget ved Åsle (også kjent som slaget på Falan) mellom Albrekt av Mecklenburg og Margrete Valdemarsdatters styrker 24. februar 1389 avgjorde striden om Sverige.

Slaget ved Åsle
Konflikt: Krigen mot Albrekt av Mecklenburg
Dato24. februar 1389
StedÅsle kyrkeby om lag 1 mil øst for Falköping, Västergötland
58°10'48"N 13°39'0"Ø
Resultatdansk-norsk-svensk seier for den allierte nordiske hæren.
Stridende parter
Margrete Is nordiske koalisjon av Danmark, Norge og opprørspartiet i SverigeAlbrekt av Mecklenburg som konge av Sverige
Kommandanter og ledere
Henrik ParowAlbrekt av Mecklenburg
Styrker
1 500 mann i den nordiske felleshæren samt et mindre beleiringstren1 000 mann i en nordtysk hær som bestod av rytteravdelinger
Tap
Uklart, feltherren Henrik Parow ble drept sammen med 8 svenske eller danske riddere, norske tap er dokumentert.Uklart, 20 tyske riddere var drept. Kun nevneverdig tap på begge sider var omtalt. Kongen og hans sønn samt deres allierte tatt til fange.

Forspillet

rediger

Den 22. mars 1388 ble Margrete utpekt til regent i Sverige på Dalaborg av det svenske rådsaristokratiet som hadde reist seg i opprør mot svenskekongen. Kong Albrekt besvarte dette med å motta en ny troskapsed fra borgerne i Stockholm og begav seg på sensommeren til Tyskland for å verve tropper for å bekjempe det svenske opprøret og dronning Margrete. I løpet av 1388 innledet de svenske opprørsstyrkene en beleiring av festningen Axvall mellom Skara og Skövde som ble holdt av en tysk besetning. Margretes svenske styrker brøt senere opp og trakk seg tilbake fra Axvall, men et mindre beleiringstren under Nils Svarte Skåning fortsatte beleiringen for å sulte ut festningens forsvarere.

Kong Albrekt var kommet tilbake til Sverige ved nyttårskiftet 1388-1389 med sine vervede styrker som ble landsatt formodentlig i Kalmar som ble holdt av Vikke von Vitzen, en av kongens lojale følgesvenner. Sammen med von Vitzen og hans styrker beveget kongen seg nordover mot Jönköping. Øst for byen lå festningen Rumlaborg som fremdeles var kontrollert av kongen. Derfra fortsatte kongen videre til Axvall for å unnsette den viktige festningen og dens besetning, men ved ankomsten var beleiringstrenet borte.

Han fikk vite at en sterk hær hadde marsjert oppover Nissastigen og at den befant seg ved Jönköping. Under ledelse av Henrik Parow fra Mecklenburg (i dansk tjeneste) vendte hæren nordover og gikk etter den kongelige hæren som like etterpå vendte om mot sør. Den nordiske hæren på cirka 1 500 mann bestod av dansker, nordmenn, svensker og tyskere, hovedsakelig stormenn med sine væpnede følger fra hele Norden. Kong Albrekt hadde samlet seg en krigsvant og godt utrustet hær på cirka 1 000 mann beståehde av både nordtyske stormenn med følger og leiestyrker som for det meste var oppsatt i rytteravdelinger.

Slaget

rediger

Det svenske beleiringstrenet og den nordiske hæren gikk sammen og marsjert om mot Åsle kyrkby en mil øst for Falköping der de inntok en god posisjon der flankene beskyttes på den ene siden av et myrlende, den andre siden av Mösseberg. Parkow grupperte styrkene på åssiden mot Gerumsberget som sank nedover mot dalsbunnen ved Åsle. Etter de fleste beretningene bestod dalbunnen foran den nordiske hæren av strekninger med hard og myk jord side om side, tradisjonen beretter at de tyske rytternes hester sank ned og satte seg fast på marken. Kong Albrekt på Falans-høysletten oppdaget og angrep den nordiske hæren tross råd om å ikke angripe før de hadde rekognosert terrenget.

Men detaljerte beskrivninger av kampene utover detaljer om forløpet er ikke bevart for ettertiden. En gruppe på cirka seksti pansrede rytterne anført av ridderen Gerhard von Snakenborg sammen med sin bror Heine, nådde sine motstanderne, men ble jaget på flukt etter hard strid. Under resten av slaget var kampene brutale og harde, og de nordiske styrkene som hadde vært kraftig presset av rytterangrepene, vant initiativet. Tross at hærføreren Parow falt, trolig dødelig såret i nærstrid, ble kong Albrekt og kjernen av de tyske styrkene omringet.

Kongen måtte overgi seg sammen med sin sønn hertug Erik, hans fetter Rudolf, biskop i Skara, greven av Reppin og et tjuetall riddere og like mange væpnere samt et ukjent antall andre som var verd løsepenger på grunn av deres adelige herkomst. Opptil tjue tyske riddere samt borgherre von Vitzen i Kalmar var drept, mens det på den andre siden kun var et tap på 8 danske og svenske riddere. Bare disse som døde under kampene, er tatt med i krønikene for ettertiden. Tapene blant væpnere, soldater og følgesvenner er ukjente, men kan være i hundretall. Flere nordmenn som deltok i kampene, ble enten drept eller såret.

Etterspillet

rediger

Da Margrete fikk vite om slaget befant hun seg i Varbergs festning og beordret at krigsfangene skulle føres til Båhus festning, dit hun selv begav seg. Biskopen av Skara ble løslatt sammen med flere mens de øvrige krigsfangene fikk betale seg fri mot løsepenger, men på dronningens ordre får ikke kong Albrekt og hans sønn Erik denne muligheten. De ble holdt i fengsel fram til 1395, først på Båhus festning, deretter på Lindholmen. Tross dette nektet borgerne i Stockholm å overgi seg til regenten av Sverige og det svenske rådsaristokratiet besluttet at krigen skulle fortsette til sjøs fra Mecklenburg som startet sjørøveri til stor irritasjon for alle parter.

Først i juni 1395 var en fredsavtale klar. Kong Albrekt og hans sønn ble løslatt, men Margrete presset gjennom en løsesum på ufattelige 60 000 mark sølv, tilsvarende over tolv tonn sølv. Om Albrekt ikke kunne betale denne løsesummen måtte de 7 hansabyene deriblant Danzig overleveres i Stockholm til regenten av Sverige om tre år. Albrekt maktet aldri å tilveiebringe denne løsesummen som også var pant for Stockholm som var satt utenfor mecklenburgsk kontroll av hanseatene fram til 1398. Med overrekkelsen til Margrete i 1398 var striden om Sverige over.

Den 5. juli 1896 ble en minnesten over slaget reist ved Åsle kirke.

Kilder

rediger
Autoritetsdata