Åpne hovedmenyen
Slaget om Beaufort (1982)
Konflikt: Libanon-krigen 1982
Beaufort1982.jpg
Beaufort-borgen i 1982
Dato6. juni 1982
StedBeaufort-borgen, Libanon
ResultatIsraelsk seier
Stridende parter
Israel IsraelPalestina PLO
Kommandanter og ledere
Israel Giora Harnik †
Israel Yekutiel Adam †
Ukjent
Styrker
23 soldater30 eller flere
Tap
6 dødeRundt 30 døde
Beaufort map.png
Militære operasjoner under Libanon-krigen 1982
Slaget om Beaufort - Slaget om Jezzine - Operasjon Jordkreps 19 - Slaget om Sultan Yacoub - Beleiringen av Beirut - Massakrene i Sabra og Shatila
Utsikt fra toppen av borgen.

Slaget om Beaufort ble utkjempet mellom Israels forsvar (IDF) og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) den 6. juni 1982. Slaget ble utkjempet på den første Libanon-krigens første dag, og var et av krigens tidligste slag. Kampene resulterte i at Beaufortborgen ble overtatt av israelske styrker.

Innhold

BakgrunnRediger

Borgen ligger på en høyde 717 meter over havnivå, og har derfor utsikt over store deler av Galilea og Sør-Libanon.[1][2] Derfra var det mulig å dirigere artilleri for den som holdt borgen, noe som gjorde den svært strategisk verdifull. Israel bombarderte borgen gjentatte ganger, men hadde aldri før sendt soldater inn i den. For palestinerne hadde borgen blitt et symbol på deres motstandskamp, og et minne om Saladins seier over korsfarerne i 1192.[3]

To uker før krigen begynte hadde Yasir Arafat besøkt borgen og forsikret dens forsvarere om at et eventuelt israelsk angrep ville ende med en våpenhvile etter bare 36 timer med kamphandlinger. Kommandanten over borgen protesterte, og hevdet at geriljaen på ingen måte kunne holde tilbake et israelsk angrep så lenge.[4]

PlanleggingRediger

Det israelske forsvaret hadde lenge lagt planer for hvordan Beaufort kunne erobres. Sayeret Golani, Golani-brigadens kommandoenhet, hadde studert borgen i lang tid og lagt grundige planer for et eventuelt slag om kontroll over den.[1]

Da invasjonen var igang, var det imidlertid ingen god grunn fra israelsk side for å ta borgen. Dersom de israelske troppene hadde krysset Litani-elva via Hardele-broen, hadde det vært nødvendig å nøytralisere Beaufort, da overgangen lå like nedenfor. I stedet valgte IDF å krysse Akiye-broen et godt stykke lenger vest. Denne ruten lå utenfor synsrekkeviddet fra Beaufort, og dermed var det ingen fare for at PLO-soldatene der oppe kunne lede artilleriet sitt til å få en fulltreffer. PLO hadde heller ikke brukt borgen til å skyte mot israelske bosetninger nær grensen ved krigens innledning. Den israelske generalstaben forsøkte å få kontakt med Sayeret, men mislyktes i å nå enheten.[5]

Sayerets tidligere kommandant, Giora Harnik, var blitt utskrevet fra forsvaret bare en uke tidligere, men var plutselig blitt kalt tilbake til tjeneste når krigen brøt ut. Ettersom enhetens kommandant, Moshe Kaplinsky, var blitt skadet tidligere, ble Harnik sendt som hans erstatning. Harnik kjørte til stedet så fort at hans pansrede personellkjøretøy veltet, men verken han selv eller passasjerene hans ble skadet. Harniks plutselige retur styrket enhetens moral like før slaget.[6] Hans nestkommanderende var Mordechai (Moti) Goldman.[7]

Enheten bestod av 23 mann, og var støttet av 65 ingeniører.[8] Zeev Schiff og Ehud Yaari rapporterte at 15 palestinske geriljaesoldater var stasjonert i og ved borgen ved krigens start.[9]

SlagetRediger

Til å begynne med planla enheten å angripe på dagtid, men ettersom krigen til da lå bak skjema, ble et nattlig angrep ansett som et mer foretrukket alternativ. Enheten begynte å kjøre mot borgen klokken 04:00 på morgenen, og parkerte kjøretøyene sine et stykke borte for å fortsette til fots til borgen. Harniks soldater skulle ta den nordlige utposten og dens grøfter, mens det støttende ingeniørkompaniet skulle ta kontroll over den sørlige utposten.[6][8]

Den første trefningen fant sted da PLO-krigere skjøt mot soldatene med maskingeværer, hvor to soldater ble drept og fire skadet. Like etterpå gikk Mordechai Goldman, en israelsk offiser og Harniks personlige stedsfortreder, til et andre angrep sammen med 7 andre soldater. Goldmann og to andre nådde frem til hovedgrøfta, og tok i prosessen livet av en PLO-gerilja. Goldman fulgte grøfta videre bortover til neste PLO-gerilja, og kastet en granat ned til ham og skjøt ham. Ettersom Goldman snart var tom for ammunisjon, tok han den døde palestinerens AK-47 med seg før han klatret opp av grøfta og løp videre langs den. Han drepte enda en PLO-kriger før han møtte Harnik og to andre soldater. Harnik og Goldman støtte så på en palestiner som satt forskanset i en betongbeskyttet posisjon. Palestineren rakk i avfyre et dødelig skudd o Harniks bryst før Goldman kastet en granat som tok livet av PLO-krigeren og ødela betongposisjonen.[2][6][10] Flesteparten av de gjenværende palestinerne ble drept ettersom israelske tropper sikret kontroll over fjellet.

På grunn av dårlige værforhold og pågående skyting i nærområdet ble ikke evakuering av skadede gjennomført før soloppgang. Først da kom antallet døde frem, som var seks soldater, inkludert enhetens kommandant. Like etterpå spredte soldatene seg utover og klatret opp på taket til borgen, som viste seg å være tomt. Det antas at mange palestinere rømte mens israelerne tok kontroll over borgen. Innen klokken 6:30 var israelsk kontroll over borgen sikret.[6]

EttermæleRediger

I løpet av dagen kom stabssjef Rafael Eitan på besøk til troppene og ble sjokkert over de høye tapstallene. Senere ankom statsminister Menachem Begin og forsvarsminister Ariel Sharon, sammen med journalister og fotografer. Ettersom Sharon antok at slaget ble vunnet uten israelske tap, fikk ikke journalistene vite om de virkelige tallene.[11] Begin, som viste interesse for den palestinske motstanden, spurte soldatene om PLO hadde maskingeværer, noe som senere skulle bli et symbol for hvor dårlig informert det israelske lederskapet var om hendelsene på fronten under krigen.[12][13]

Det kom etter hvert frem at kommandanten av Golani-brigaden aldri hadde tenkt å storme Beaufort.[14] En etterforskning ble gjennomført for å finne ut hvorfor ordren om å kanselere operasjonen aldri nådde frem, men man kom aldri frem til noe konkret.[9]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Schiff and Yaari (1984), p. 124
  2. ^ a b Solley, George C. (10. mai 1987). «The Israeli Experience In Lebanon, 1982-1985». Marine Corps Command and Staff College. Besøkt 7. mai 2008. 
  3. ^ Fisk (2001), p. 54
  4. ^ Schiff and Yaari (1984), pp. 95-96
  5. ^ Schiff and Yaari (1984), pp. 124-125
  6. ^ a b c d «Battle description». Golani.co.il. Arkivert fra originalen 21. juli 2011.  Mal:He icon
  7. ^ Schiff and Yaari (1984), pp. 126-127
  8. ^ a b Schiff and Yaari (1984), p. 127
  9. ^ a b Schiff and Yaari (1984), p. 125
  10. ^ Schiff and Yaari (1984), pp. 128-129
  11. ^ Schiff and Yaari (1984), pp. 129-131
  12. ^ Rabad, Ahiyah (24. mai 2005). «Lebanon Lexicon». Ynet. Besøkt 7. mai 2008. Mal:He icon
  13. ^ Einav, Hagai (29. oktober 2002). «Tamir's last battle». nrg. Besøkt 7. mai 2008. Mal:He icon
  14. ^ Schiff and Yaari (1984), p. 129