Beaufortborgen (Libanon)

Beaufort, eller Belfortborgen, eller Belfort (arabisk: قلعة شقيف أرنون قلعة الشقيف – Qalaat al-Shaqif Arnun), kneiser om lag 650 meter høyt over elven Litani i Sør-Libanon, vis-à-vis landsbyen Deir Mimas.

Beaufortborgen (Libanon)
LandLibanon
StedArnoun
Etablert12. århundre (Julian)
Kart
Kart
Beaufortborgen
33°19′29″N 35°31′56″Ø

Plassering på kart over Sør-Libanon.
Borgens ruiner i 2005

Oppbygning rediger

Beauforts østside, det vil si mot elvekløften, er beskyttet med en loddrett fjellside. Beskyttelsen mot nord består av en kløft hugd ut av fjellgrunnen. Et to etasjers høyt kjernetårn fra 1100-tallet står i vestre del og beskytter både vestsiden og denne delen av det indre borgrom. Mellom 1190 og 1240 ble det nordenfor bygd et arabisk fort som ble knyttet til hovedanlegget med mur.

Historie rediger

Festningen ble erobret i 1139 av kong Fulko av Jerusalem, og han bygde den ut til korsfarerborg. Fra borgen kunne man kontrollere ferdelsåren fra Tyros til Damaskus.

Grevene av Sidon holdt borgen fra 1139 og 1190, til den ble erobret av muslimske styrker.

Beaufort var den eneste større korsfarerborg som klarte å motstå Saladins erobringsbølger fra 1187 til 1189. Han beleiret borgen flere ganger. Borgherre Rainald av Sidon lurte da Saladin til å tro at han ville evakuere borgen, men i hemmelighet lot han den reparere. Den 22. april 1190 måtte han imidlertid likevel overlate borgen til Saladin, mot løfte om fritt leide med sine styrker til Tyros.

Under grev Theobald IV av Champagne fikk Balian av Sidon borgen tilbake i 1240 av ajjubide-sultanen av Damaskus as-Salih Ismail, i håp om den gjenytelse at korsfarerne hjalp ham mot hans nevø as-Salih Ayyub, ajjubidesultanen i Egypt. Men de muslimske soldatene i borgen nektet å følge sin sultans ordre og ville ikke overlate borgen til de kristne. Da beleiret as-Salih Ismail selv borgen og fremtvang en overlatelsen til korsfarerne. Også andre av as-Salih Ismails styrker vegret seg mot å kjempe side om side med korsfarere mot muslimer, slik at korsfarerne til slutt i stedet inngikk en avtale vinteren 1240/41 med den egyptiske sultan, der de tok imot hans tilbud om nøytralitet og sikkerhet for deres landområder. Da var borgen allerede på kristne hender, og forble det.

Da mongolene la områdene rundt borgen øde, solgte Balian den i 1260 til Tempelridderordenen, som foretok ytterlige utbygginger.

Den 15. april 1268 gikk borgen endelig tapt for korsfarerne. Etter ti dagers beleiring av mamelukkenes styrker, som hadde styrtet ajjubidene i Egypt, overgav de seg til sultan Baibars Is styrker. Kvinner og barn fikk fritt leide til Tyros, men samtlige menn ble gjort til slaver. Borgen ble satt i stand på nytt av Baibars, og fikk en sterk garnison[1]

På 1600-tallet benyttet den libanesiske fyrst Fakhr ad-Din II borgen som del av et nettverk av festninger. Fakhr ad-Din ble til slutt beseiret av osmanene, og de ødela borgens øvre del.

I 1782 erobret guvernøren av Akko borgen og ødela mer av den. I 1837 ble restene sterkt skadet av et jordskjelv. Deretter ble anlegget brukt som steinbrudd og sauestall.

Restaureringen av borgen ble innledet i 1920 under franskmennene, og ble fra 1943 videreført av den nå uavhengige stat Libanon.

Under Libanonkrigen i 1982 erobret israelerne borgen, hvorfra de hadde et utsyn over størstedelen av det grensenære sørlige Libanon. I 2000 trakk de seg ut, og sprengte da borgen bak seg.

Referanser rediger

  1. ^ Vgl. Steven Runciman: Geschichte der Kreuzzüge. C.H.Beck, München 1995, ISBN 3-406-39960-6, d. 1103

Litteratur rediger

  • Chris Gravett: Atlas der Burgen. Die schönsten Burgen und Schlösser. Tosa, Wien 2001, ISBN 3-85492-470-4, s. 156.
  • Ron Leshem: Wenn es ein Paradies gibt. Rowohlt, Berlin 2008, ISBN 978-3-87134-588-3
  • Hugh Kennedy: Crusader Castles. Cambridge 1994.
  • David Nicolle: Crusader Castles in the Holy Land 1097-1192. Osprey Publishing, Oxford 2004. ISBN 1-84176-715-8.
  • R. C. Smail: Crusading Warfare 1097-1193. Cambridge 1956.

Eksterne lenker rediger