Skriftemålets hemmelighet
Skriftemålets hemmelighet, skriftemålsseglet eller Sigillum confessionis er i den katolske kirke prestens pliktmessige absolutte taushet vedrørende alt det som er ham betrodd under et skriftemål.
Historie rediger
Skriftemålsseglet ble formulert i den katolske kirke som en allmenn forpliktelse i 1215 under Fjerde Laterankonsil[1] og har siden da vært forankret i katolsk kirkelov.[2]
Men også før 4. Laterankonsil hadde slikt hemmelighold vært katolsk ordning. Gratian, som kompilerte ediktene fra tidligere katolske økumeniske konsiler og kirkerettslige prinsipper, publiserte Decretum om lag året 1151. Her er medtatt som rettsnorm om skriftemålsseglet: «La den prest som vågre å gjøre kjent sin pønitents synder, bli avsatt». Gratian fortsetter med å si at den som krenker denne lov burde bli en livslang og vanæret vandrer (Secunda pars, dist. VI, c. II).
Beskrivelse rediger
Ettersom bestemmelsen er lovfestet i middelalderen og fortsatt står ved lag, dreier det seg om den første lovfestede fortsatt gjeldende «datasikkerhetsbestemmelse». Den gjelder i strikt forstand bare skriftefaren (den prest som hører skriftemålet), men ettersom loven også eksplisitt nevner tolker og andre som måtte ha hørt hva som er blitt sagt, og straffebestemmelsen i kirkeloven også rammer brudd fra deres side, er det ingen relevant praktisk forskjell mellom forpliktelsen til hemmelighold i den strikte eller videre forstand[3] (can. 983 §2 CIC) (can. 1388 §2 CIC).
Det er uten betydning hvorvidt skriftemålet følges av en absolusjon eller ikke, eller hvorvidt det stanses eller avbrytes underveis, forutsetningen er den skriftendes vilje til å avlegge et sakramentalt skriftemål.[2]
Vernehelgen, historiske skikkelser rediger
Den heilige Johannes Nepomuk gjelder som vernehelgen for skriftemålets hemmelighet. Flere katolske prester har lidd martyrdød hovedsakelig etter utelukkende utløst av at de nektet å røpe hva de hadde fått høre under skriftemål, blant annet Henry Garnet[4] († 1606), Johannes Sarkander († 1620), Andreas Faulhaber († 1757), Pedro Marieluz Garcés[5] († 1825), Mateo Correa Magallanes († 1927), Felipe Císcar Puig († 1937) og Hermann Josef Wehrle († 1944 i Berlin-Plötzensee).
Filmbeskrivelser rediger
Skriftemålets hemmelighet er et yndet filmmotiv: Alfred Hitchcock behandler problematikken i sin film I confess (1953); en prest står under mistanke for et mord, presten vet fra skriftestolen hvem drapsmannen er, men kan på grunn av det sakramentale selv ikke benytte denne informasjon for å forsvare seg selv.[6] Blant andre filmer der skriftemålets hemmelighet spiller en sentral rolle, er Das Siegel Gottes (1949), L'auberge rouge (1951), Der Kaplan von San Lorenzo (1953), Beichtgeheimnis (1956) og Calvary (2014).
Referanser rediger
- ^ Canon 21, jfr. DS 814.
- ^ a b Rudolf Weigand: § 69. Das Bußsakrament. I: Joseph Listl, Hubert Müller, Heribert Schmitz: Grundriß des nachkonziliaren Kirchenrechts. Verlag Friedrich Pustet, Regensburg 1980. ISBN 3-7917-0609-8, s. 504–519. Her: s. 515f. („4. Das Beichtgeheimnis“).
- ^ R. Weigand: § 69. Das Bußsakrament. In: Listl, Müller, Schmitz: Grundriß des nachkonziliaren Kirchenrechts. Regensburg 1980, S. 515. Im aktuellen kirchlichen Gesetzbuch wird allerdings ausdrücklich zwischen dem Beichtgeheimnis des Beichtvaters und der Geheimhaltungspflicht anderer Beteiligter unterschieden; vgl. P.J. Keller: 101 Questions & Answers on the Sacraments of Healing: Penance and Anointing of the Sick. New York 2010, S. 73.
- ^ Art. Henry Garnet Arkivert 9. mars 2015 hos Wayback Machine. hos Gunpowder Plot Society (lest 23. mai 2015); jfr. Philip Caraman: Henry Garnet 1555-1605 and the Gunpowder Plot. Longmans, London 1964.
- ^ Virgilio Grandi: El convento de la Buenamuerte. 275 años de presencia de los padres camilos en Lima. Bogotá 1985, S. 125–129 (Werknachweis Arkivert 28. april 2016 hos Wayback Machine.).
- ^ Jfr. Paul Jerome Keller: 101 Questions & Answers on the Sacraments of Healing: Penance and Anointing of the Sick. New York 2010, [1]