Wikipedia

Skredsøker

nødsender/mottaker for skredrammede

En skredsøker eller sender- og mottaker er en form for nødsender for å finne mennesker begravet i snø. Den første skredsøkeren ble utviklet i 1968. Skredsøkere fungerer både som radiosender og radiomottaker, og opererer på frekvensen 457 kHz, som er standardisert internasjonalt.[1]

Digital skredsøker med LED-Display

Skredsøkeren skrus på i sendemodus når en beveger seg ut i et potensielt rasfarlig område, og den vil da sende ut et svakt, pulserende radiosignal.[2] Hvis en går på tur med flere er det vanlig å gjennomføre en enkel eller dobbel gruppetest som tester både radiosender- og mottaker.[3] Skulle det gå et skred, og hvis noen av turmedlemmene blir begravet, så kan de andre turmedlemmene som ikke blir begravet slå over skredsøkeren fra sendemodus til mottak. Skredsøkeren vil da benytte radiopeiling for å søke etter radiosignalene sendt fra skredssøkeren til den som er blitt begravet.

Skredsøkeren er en aktiv enhet som drives på elektrisk batteri. Skiklær har ofte innsydd en passiv Recco-sender i klærne, men dette er en annen teknologi.

Historie rediger

Den første skredsøkeren ble utviklet av John Lawton ved Cornell Aeronautical Laboratory i Buffalo, New York i 1968.[4] De første enhetene ble solgt i 1971 under navnet «Skadi», eller Skade (fra norrøn mytologi: Skaði).[4] Denne enheten fungerte på 2 275 kHz, og konverterte radiofrekvensen til en tone som var hørbar for øret. Ved å følge tonen og økningen i volum kunne en bruke skredsøkeren til å finne en begravet skredsøker ved å bruke et søkemønster som et rutenett.[5]

I 1986 adopterte Internationale Kommisia fur Alpines Rettingwesen (IKAR) 457 kHz som standardfrekvens. I 1996 adopterte også American Society for Testing and Material (ASTM), frekvensen 457 kHz som standard.[1][6]

Følgende er aksepterte internasjonale standarder for skredsøkere som opererer på frekvensen 457 kHz.[1][2][7][8]

  • 457 kHz, frekvenstoleranse ±80 Hz
  • 200 timer i sendemodus ved +10 °C (antatt på innsiden av beskyttende klesplagg)
  • 1 time i mottaksmodus ved −10 °C (antatt håndholdt)
  • Operasjonell fra −20 °C til +45 °C
  • Bærefrekvensnøkling (pulsperiode) på 1000±300 ms

Etter at en del problemstillinger var diskutert og standarder etablert, skiftet fokus mot brukervennlighet – at skredsøkerene måtte bli enklere å bruke. En ny generasjon automatiske skredsøkere fikk mikroprosessorer for å analysere de mottatte signalene og angi retning og distanse til den som var tatt av skredd. I 1997 ble den første digitale skredsøkeren introdusert på "Winter Outdoor Reailer show" av Backcountry Access under navnet «Tracker».[9] Tracker DTS ble snart den meste brukte skredsøkeren i Nord-Amerika. Selv om skredsøkerteknologien stadig er i utvikling, vil kunnskap om utstyret allikevel være det viktigste aspektet for å kunne utøve tidskritisk skredredning. Nyere teknologi innenfor skredredning benytter droner og en applikasjon på telefonen med tilkoblet ekstern enhet for å utføre skredredning.

Typer skredsøker rediger

 
Digital skredsøker med LCD-skjerm

Det er to typer skredsøkere; digital og analog. Begge følger de internasjonale standardene som er beskrevet ovenfor, og skiller hverandre kun i hvilken metode(r) som benyttes for å finne ut hvor en annen skredsøker er. I dag blir det solgt nesten bare digitale skredsøkere, fordi de har god brukervennlighet og god funnstatistikk.[9]

Analoge skredsøkere rediger

Den originale skredsøkeren var en analog radiosender og -mottaker som sendte ut pulsert signal. Signalet ble mottatt og omgjort til en hørbar tone for brukeren. Tonen ble høyere i volum etter hvert som brukeren nærmet seg skredsøkeren som sendte ut det pulserende signalet. Disse søkerne hadde også LED som ga en visuell indikasjon på signalstyrken, i tillegg til en ørepropp for at brukeren skulle høre tonen best mulig.

Digitale skredsøkere rediger

Digitale skredsøkere tar styrken fra det mottatte signalet og utsendt dipol flux-mønster for så å regne ut avstand og retning til den begravde skredsøkeren.[10] For å kunne kalkulere det utsendte dipol flux-mønstret, må en skredsøker ha minst to antenner. De fleste moderne skredsøkere har tre antenner (tredimensjonalt i x, y, og z-retning). For skredsøkere med tre antenner så brukes i hovedsak x og y frem til man er nær den begravde skredsøkeren, og så aktiveres Z-antenne. Z-antennen har til funksjon å forhindre "falske positiver".[11] Den digitale skredsøkeren vil indikere i hvilken retning den begravde skredsøkeren er med en pil på displayet, og i tillegg utgi en tone i varierende volum og frekvens. De fleste lav-middels nivå skredsøkere har segmenterte piler som kun peker i fem til åtte retninger, og som viser "U-turn" om en går for langt vekk fra den som er begravet.[12] Skredsøkere på høyere nivå som for eksempel the Mammut® Pulse Barryvox and Arva® EV05 er utstyrt med digitalt kompass og akselerometer som gir en «frittflytende» retningspil i displayet for å kunne gi mer eksakt retningsangivelse. Ergo, de fleste skredsøkere i toppklassen kan angi retning og avstand til et skreddoffer i 360° omkrets.[12] Tillegg har mange digitale skredsøkere muligheten til å benytte analog modus for de mer erfarne skredeksperter for å øke rekkevidden.

W-Link rediger

Flere digitale skredsøkere er også utstyrt med en tilleggsfunksjon med navnet W-Link, og er på en egen radiofrekvens.[12] Denne frekvensen sender ut tilleggsinformasjon til andre skredsøkere som er kompatible med W-Link-signalet. Merkeuavhengige funksjoner i W-Link inkluderer:[13]

  • Evnen til å løse flere, komplekse begravelsessituasjoner ved å bedre differensiere individuelle skredsøkere
  • Mer pålitelig estimering av antall begravede skredsøkere
  • Mer pålitelig og raskere merking / avmarkering av ofre (dvs. å tvinge skredsøkeren til å ignorere et allerede funnet offer)
  • Mer pålitelig utvalg av søk etter skredoffer, da det nærmeste skredofferet kanskje ikke er det enkleste å komme seg til
  • Muligheten for å overføre og motta tilleggsdata, inkludert brukerens vitale tegn eller identifikasjon [14]

Deteksjon vitale tegn rediger

Skredsøkere som sender på W-Link-frekvensen sender en spesifikk enhetskode for å hjelpe til med å isolere og å finne flere signaler og forenkle de ovennevnte funksjonene. Enkelte skredsøkere som Mammut® Pulse Barryvox oppdager også mikrobevegelser hos brukeren, inkludert små bevegelser som genereres av et hjerteslag. Disse skredsøkerene vil overføre informasjonen over W-Link-frekvensen, slik at enhver bruker med en annen W-Link kapabel skredsøker kan bestemme om et begravd offer er i live eller ikke, og planlegge redning triage basert på situasjon og dataene.[14] Ideen bak dette er at hvis alle i en gruppe har på seg en skredsøker som kan vise vitaltegn via W-Link, og noen gruppemedlemmer blir begravet i et snøskred, vil de resterende gruppemedlemmene kunne anslå hvilket av de begravde ofrene som fremdeles er i live, og fokusere redningsinnsats på de som med best sannsynlighet vil overleve.

For å kompensere for gruppemedlemmer som ikke har skredsøker som kan vise vitaletegn (inkludert billigere skredsøkere uten W-Link og skredsøkere med W-Link men uten vitaltegn-funksjon), vil redningsmannens W-Link-beacon ofte vise to indikatorer på displayet for hvert offer. En indikator viser at skredofferets skredsøker sender ut på W-Link-frekvensen, mens en annen viser at offeret beveger seg. Dette hjelper til med å dempe den potensielle risikoen for å feilkategorisere et levende offer som dødt fordi deres skredsøker ikke overfører data om vitale tegn, og dermed ser ikke redningsmannen den "levende" indikatoren på skredsøkeren.

Utfordringer med W-Link rediger

Som en universell regel viser ikke skredsøkere med W-Link data som kan identifiserbare hvilken person som er tatt i skred, selv om de er i stand til å gjøre dette. Dette er for å eliminere interessekonflikter i redningssituasjoner der en redningsmann kan velge å redde en person før (eller i stedet for) en annen, selv om en annen person er nærmere eller lettere å redde. Ved å ikke vise data som identifiserer hvilke personer som er tatt av skred, unngår en dilemmaer hvor en må for eksempel velge mellom en man liker og en man ikke liker. Dette fjerner de moralske implikasjonene og konsekvensene av personens valg.[15] Kritikere av W-Link-systemet, da spesielt skredsøkere som viser vitaltegns-data, hevder at selv uten å tilby personlig identifiserbar informasjon, har W-Link-mottakere fremdeles moralske implikasjoner, og kompliserer redningsinnsatsen. Disse mottakerne vil skille mellom W-Link kapable og inhabile ofre med en -indikator på displayet, og ytterligere mest sannsynlig velge ofre med vitaltegn-skredsøkere først. Kritikere hevder at dette fører til en urettferdig fordeling av redningsressurser, og at personer med bedre mottakere eller nyere mottaker vil bli prioritert først. Dette fratar dermed at alle har en like stor sjanse for redning. Av denne grunn har skredsøkerprodusenten Arva Equipment valgt å utelatt å vise vitaldata på sin Link-mottaker, selv om skredsøkeren overfører dem.[15] Et scenario som W-Link-kritikere bruker for å eksemplifisere poenget deres er følgende:

En gruppe på fire drar på tur i skredutsatt terreng. En mann med navn Ola og konen er begge utstyrt med skredsøkere med W-link, og som sender ut data om vitale tegn. De to andre møtte de dagen før. En av de har en vanlig digital skredsøker, og den andre har en skredsøker med W-link, men som ikke sender ut data om vitale tegn. Underveis på turen så blir tre stykker tatt av snøskred, og Ola må redde dem. Han skrur skredsøkeren over i "søkemodus" og mottar data fra alle tre som er tatt av skredet. Displayet viser to skredsøkere 10 og 12 meter forran ham, hvor av en har W-link signal og den andre kun har normalt signal. Skredsøkeren viser også en skredsøker som er 33 meter bak ham, og som sender W-link signal med data om vitale tegn, og hvor dataen indikerer at vedkommende er i live.[12]

I dette tilfellet er det enkelt å skille mellom de tre som er skreddtatt, og hvem som er hvem, selv om skredsøkerene ikke viser navnene deres; Olas kone ligger 33 meter bak han, og de andre to som de nettopp møtte ligger forran ham og nærmere enn kona. Den moralske implikasjonen her er at mannen enten vil velge å redde sin kone, sannsynligvis på bekostning av de to andre gruppemedlemmene, eller han vil velge å redde en eller begge av de andre gruppemedlemmene, slik at kona kanskje dør. I en redningssituasjon uten tilleggsinformasjon (som for eksempel vitale tegn), ville en kompetent redningsmann foreta et rasjonelt valg, og først redde de to nærmeste ofrene. Hvis mannen tar dette valget, vil han ha valgt å ikke sette sin kones liv først, muligens resultere i hennes død, og vil måtte leve med det resten av livet.

Frekvenser og teknisk informasjon rediger

Frekvenser brukt for W-link varierer basert på geografisk lokasjon. Per dags dato er frekvensene følgende:[14]

  • 869.8 MHz in Region A
  • 916-926 MHz in Region B

Hvor; Region A består av land i Europa som Norge, Sverige, Grønland, Island og andre land i EU. Region B består av land i Nord-Amerika, som Canada og USA.

W-link-frekvenser er ulovlig å bruke i land som Russland, Kina, India, Australia, New Zealand, Japan og andre land i Asia og Øst-Europa. På de fleste skredsøker kan en velge å skru av W-link om en skulle reise til en av disse landene. Skulle en der i mot ønske å bytte mellom region A eller B kan det hende at skredsøkeren må leveres inn til et autorisert service-verksted (selger).[14]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c ASTM International (2002). «Standard Specification for An Avalanche Beacon Frequency». ASTM F1491-93(2002). 
  2. ^ a b «EN Standards: EN282:1997». 1997. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 21. april 2007.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 28. april 2020. 
  3. ^ «Gruppetest - kontroll av sender/mottager». Besøkt 28. april 2020. 
  4. ^ a b «Alpenglow Ski History». Summit Magazine. 1971. Arkivert fra originalen 3. april 2007. Besøkt 28. april 2020. 
  5. ^ «Skadi — First Avalanche Rescue Transceiver Beacon». WildSnow.com. Besøkt 28. april 2020. 
  6. ^ ETSI International (2017). «ETSI EN 300 718-1 V2.1.0 (2017-09)». EN 300 718-1 V2.1.0 (2017-09)) (V2.1.0). 
  7. ^ «ANSI Standard: ETSI+TS+100+718-v1.1.1-1999-01». ANSI. 1999. Besøkt 21. april 2007. 
  8. ^ «European Law and Standards Affecting Avalanche Beacons» (PDF). Besøkt 21. april 2007. 
  9. ^ a b «Backcountry Access (BCA) research page». Arkivert fra originalen 12. februar 2010. Besøkt 28. april 2020.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. februar 2010. Besøkt 28. april 2020. 
  10. ^ ISSW 2000
  11. ^ «The comprehensive guide to your avalanche beacon». Besøkt 28. april 2020. 
  12. ^ a b c d Achelis, Steven. «Avalanche Beacon Comparison». BeaconReviews.com. D.B.A. Beacon Reviews. 
  13. ^ «BEACONS Arva Equipment». Arva Equipment Website. Arva Equipment. Arkivert fra originalen 6. november 2011. Besøkt 28. april 2020. 
  14. ^ a b c d «5.2.8 W-Link». PULSEBarryvox Users' Manual (PDF). Mammut Sports Group. s. 26–29. Besøkt 28. april 2020. 
  15. ^ a b Instructions For Use - Arva Link (PDF). Arva Equipment. 2012. Besøkt 28. april 2020. 

Eksterne lenker rediger

Powder Bee Skreddrone

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Skredsøker&oldid=24293891»