Skandiahuset (Mynttorget)
Skandiahuset er en bygning i Neptun-kvartalet ved Mynttorget i Gamla stan i Stockholm, mellom Västerlånggatan og Högvaktsterrassen. Huset ble bygd i 1887-1888 av Försäkrings AB Skandia i florentinsk stil og ble tegnet av Magnus Isaeus og Carl Sandahl. Skandiahuset er fra 1972 byggnadsminnemerket.[1]
| Skandiahuset (Mynttorget) | |||
|---|---|---|---|
 Skandiahuset mot Mynttorget i 2005. | |||
| Land | Sverige | ||
| Sted | Stockholm kommune | ||
| Historiske fakta | |||
| Arkitekt | Magnus Isæus | ||
| Etablert | 1888 | ||
| Kart | |||
 Skandiahuset (Mynttorget) 59°19′35″N 18°04′09″Ø | |||
Historikk rediger
Forsikringsselskapet Skandia ble grunnlagt i 1855 som det første forsikringsselskap i sitt slag i Sverige av sekretæren ved den kungliga justitieexpeditionen Carl Gustaf von Koch. Det nystartede selskapet hadde samtidig kjøpt det Lilla Wrangelska Huset ved Mynttorget der de innredet kontorer i en femroms leilighet i tredje etasje. Virksomheten ekspanderte raskt, og til tross for at de snart hadde tatt hele eiendommen samt et nabohus i bruk, så var fortsatt lokalene for små. I 1886 ble det besluttet å oppføre et nytt kontorbygg og en arkitektkonkurranse ble utlyst. I konkurransen, hvor forøvrig den unge arkitekten Ferdinand Boberg deltok, kunne dog ingen vinnere kåres og styret tok i stedet kontakt med arkitektene Magnus Isaeus og Carl Sandahl.
Sandahl og Skandias direktør Elis Fischer foretok deretter en studietur i Europa for å studere forbilder til det nye huset. Isaeus og Sandahl hadde tidligere gjort seg kjent for en rekke spektakulære bygninger som ble oppført i Stockholm på 1880-tallet, blant annet Norstedtshuset, Jacob Mindre 4 og Sturebadet. Skandiahuset som ble bygd i 1887-1888 kom til å bli minst like spektakulært. Huset kan sees som epokegjørende som det første private hus med fasader helt i naturstein (tidligere var det kun gjort på Nationalmuseum og Engelska kyrkan, begge fra 1860-tallet). Forbilde for huset var den florentinske 1400-tallsarkitekturen i de italienske renessansepalassene, først og fremst Palazzo Strozzi. Bygningen var på fire etasjer, men var like høy som datidens femetasjes hus. I fasadematerialet ble det brukt så kalt stockholmsgranitt i første etasje, og bohusgranitt samt rød kinnekullekalkstein i de øvre etasjene.
Den spektakulære ekspedisjonssalen strakte seg gjennom to etasjer og ble belyst av ett stort vindu mot den ytre borggården. I første etasje var det butikker og kjelleren var innredet som lager. Planen lignet således samtidige bankhus, slik som det nærliggende Storkyrkobrinken 7, men i motsetning til dette hadde Skandiahuset også to store leiligheter i fjerde etasje.
De moderne løsningene som fantes i huset bidro til at det vakte oppmerksomhet i samtiden. Bygningen var utstyrt med ledninger for både gass og elektrisitet samt innlagt vann og avløp. I kjelleren fantes det dessuten et rom med kullfyrte kjeler for sentralvarme. Journalisten Claes Lundin skrev i 1890 i sin hovedstadsskildring Nya Stockholm at «Skandiahuset är otvivelaktigt ett af Sveriges märkligare byggnader under hela århundradet.»
Forsikringsselskapet tok etter hvert stadig større deler av huset i bruk, og leilighetene ble gjort om til kontorer for ledelsen i 1909. Det voksende selskapet ervervet samtlige eiendommer i kvartalet langs Västerlånggatan og bygde om for å binde sammen delene. I 1928 ble bygningen forhøyet med en etasje ved et påbygg tegnet av Ivar Tengbom. Skandia forlot Mynttorget i 1966 i og med fusjonen med Thulebolagen og flyttet til Thulehuset på Sveavägen. Kvartalet ble da kjøpt av Byggnadsstyrelsen og ble tatt i bruk av Utbildningsdepartementet. I dag blir det brukt av Riksdagen.
Fra 1972 er kvartalet et statlig byggnadsminne.
Referanser rediger
- ^ Bebyggelsesregisterets anleggspresentasjon - Neptunus större 14
Kilder rediger
Eksterne lenker rediger
- (en) Skandiahuset, Mynttorget – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
