Sivilmotstand er politiske tiltak som baserer seg på bruk av ikke-voldelig motstand fra sivile grupper til å utfordre en bestemt kraft, makt, politikk eller regime.[1] Sivilmotstand opererer gjennom appeller til motstanderen, press og tvang. Det kan innebære systematiske forsøk på å svekke motstanderens kilder til makt, både nasjonalt og internasjonalt. Former for tiltak har inkludert demonstrasjoner, bønner, streiker, gå-sakteaksjoner, boikott og utvandring samt sittned-aksjoner og etablering av parallelle institusjoner til regjeringen. Sivile motstandsbevegelsers motiver for å unngå vold er vanligvis knyttet til kontekst, inkludert samfunnets grunnleggende verdier og opplevelse av krig og vold - heller enn absolutte etiske prinsipp. Tilfeller av sivil motstand kan bli funnet gjennom historien og i mange moderne kamper, både mot tyranniske herskere og demokratisk valgte regjeringer. Mahatma Gandhi var den første kjente politiker til å bruke det metoden å frigjøre India fra Britisk imperialisme.[2] Fenomenet sivil motstand er ofte forbundet med utvikling av demokrati.[3]

Egypt, 25. januar 2011: Demonstrantene i Kairo med " OUT "- tegn på "Dagen i Sinne" mot President Mubarak. 11. februar etter at han forlot presidentskapet.
Aung San Suu Kyi, Burmas pro-demokratileder, hilser støttespillere fra Bago Staten, Burma, 14 August 2011. Hun har forklart at hun var tiltrukket av ikke-voldelig sivil motstand, ikke på moralsk grunnlag, men "på praktiske og politiske grunner". Foto: Htoo Tay Zar

Historiske eksempler

rediger

Sivil motstand er et langvarig og utbredt fenomen i menneskehetens historie. Flere utredninger på sivil motstand adopterer en historisk tilnærming til analyse av emnet.[4] Tilfeller av sivilmotstand, både vellykkede og mislykkede, inkluderer:

Grunner for å velge å bruke sivil motstand

rediger

Noen ledere av sivilmotstand kamper har oppfordret til bruk av ikke-voldelige metoder for primært etiske grunner, mens andre har lagt vekt på praktiske hensyn. Noen har indikert at begge disse typer faktor som må tas hensyn til – og at de nødvendigvis overlappe.

Referanser

rediger
  1. ^ Examples of the use of the term "civil resistance" include Erica Chenoweth and Maria J. Stephan, Why Civil Resistance Works: The Strategic Logic of Nonviolent Conflict, Columbia University Press, New York, 2011; Howard Clark, Civil Resistance in Kosovo, Pluto Press, London, 2000; Sharon Erickson Nepstad, Nonviolent Revolution: Civil Resistance in the Late 20th Century Arkivert 20. oktober 2012 hos Wayback Machine., Oxford University Press, New York, 2011; Michael Randle, Civil Resistance, Fontana, London, 1994; Adam Roberts, Civil Resistance in the East European and Soviet Revolutions Arkivert 13. desember 2012 hos Wayback Machine., Albert Einstein Institution, Massachusetts, 1991.
  2. ^ This is abstracted from the longer definition of "civil resistance" in Adam Roberts, Introduction, in Adam Roberts and Timothy Garton Ash (eds.), Civil Resistance and Power Politics: The Experience of Non-violent Action from Gandhi to the Present, Oxford University Press, 2009, pp. 2–3. See also the short definition in Gene Sharp, Sharp's Dictionary of Power and Struggle: Language of Civil Resistance in Conflicts Arkivert 11. oktober 2017 hos Wayback Machine., Oxford University Press, New York, 2011, p. 87.
  3. ^ See e.g. the report by Peter Ackerman, Adrian Karatnycky and others, How Freedom is Won. From Civil Resistance to Durable Democracy, Freedom House, New York, 2005
  4. ^ Adam Roberts and Timothy Garton Ash (eds.), Civil Resistance and Power Politics: The Experience of Non-violent Action from Gandhi to the Present, Oxford University Press, 2009. Include chapters by specialists on nineteen movements between 1917 and 2007.