Simon Bening (født 1483 i Antwerpen (eller i Gent), død 6. november 1561 i Brugge) var en kunstner fra Nederlandene. Simon Bening var en særlig produktiv illuminator og tilskrives flere berømte bønnebøker og andre illustrasjonsverk. Hans verk representerer overgangen mellom gotikk og renessansen, særlig ved den elegante blomsterornamentikken i innrammingen omkring de malte sidene.

Simon Bening
selvportrett, 1535/36, i Louvre
Født1483[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Gent
Død6. nov. 1561[5]Rediger på Wikidata
Brugge
BeskjeftigelseKunstmaler, miniatyrmaler, miniaturist, illustratør Rediger på Wikidata
FarAlexander Bening
BarnLevina Teerlinc
NasjonalitetDe sørlige Nederlandene

Selvportrett, tempera på pergament (8,5 cm × 5,7 cm), Metropolitan Museum of Art, New York. Del latinske inskripsjonen lyder Simon Bennik. Alexandri. [F]ilius Se Ipsu. Pi[n]gebat. Ano. Aetatis. 75. 1558. («Simon Bennik, sønn av Alexander, malte dette selv i alder av 75 i 1558»).[6]
Kalenderside for september eller oktober, vannfarge på vellum (14 cm × 95 cm), 1540, Victoria and Albert Museum, London

Han var far til Levina Teerlinc, som utvandret til England og ble hoffmalerinne ved det engelske hoff.

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Simon Bening tilhørte en kjent kunstnerfamilie (Bening) som virket i slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet og fremst beskjeftiget seg med miniatyrmaleri. Foruten Simon kan særlig nevnes hans far Alexander Bening og broren Paul Bening.

Virke rediger

Simon lærte illumineringskunsten i faren Alexander (1444–1519), i hans verksted i Gent. Fra år 1500 begynte han å arbeide selvstendig, og ble i i 1508 opptatt i bokmalerlauget i Brugge. Han slo seg imidlertid ikke ned i Brugge før i 1519, men bodde og arbeidet hos sin far, som døde i 1519. Allerede i den tiden da han ble opplært av faren ble han godt fortrolig med andre bokmaleres verker, som sin senere samarbeidspartner Gerard Horenbout. Senest 1525 var Simon Bening å betrakte som den aller mest berømte innen bokmalerhåndverket i Europa.

Bening spesialiserte seg på tidebøker, men på hans tid ble slike bokhåndverk bare produsert for kongelige eller for meget rike kunder. Han skapte også slektstavler og bærbare alterstykker på pergament. Mange av hans fineste arbeider er månedsbilder for breviarer (se f.eks. Grimanibreviaret). Dette er landskaper i heller små formater; dette var en på den tiden ny og yndet form for malerkunst. I andre henseender er det ikke meget utvikling å spore i hans stil etter at han hadde tilegnet seg teknikkene og fått øvelse under sin fars tilsyn. Men hans landskaper kan sies å danne en bro fra 1400-tallets illuminatorer og Peter Brueghel. Hans selvportrett og andre portretter er tidlige eksempler på miniatyrportrettmaleri.

Han produserte bøker for tyske herskere, som for eksempel kardinal Albrecht av Brandenburg, og kongelige som keiser Karl V og Don Fernando, infanten av Portugal. Robert de Clercq, abbed av cisterciensernes kloster Ter Duinen («Les Dunes») i Koksijde nær Brugge, kommisjonerte et benediktionale fra ham en gang mellom 1519 og1529. Bening portretterte abbeden i en fargerik korsfestelsescene.[7]

Eksempler rediger

Litteratur rediger

  • Friedrich Winkler: Die flämische Buchmalerei des XV. und XVI. Jahrhunderts. Künstler und Werke von den Brüdern van Eyck bis zu Simon Bening. Verlag E. A. Seemann, Leipzig 1925.
  • Sandra Hindman o.a.: Illuminations in the Robert Lehman Collection. New York: The Metropolitan Museum of Art, 1997.
  • Elizabeth Morrison, Thomas Kren (red.): Flemish Manuscript Painting in Context. Los Angeles: J. Paul Getty Trust, 2006. ISBN 978-0-89236-852-5

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118845683, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ MAK, PLWABN-ID 9810660508405606[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Sapere.it, De Agostini ID Bening,+Simon[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ RKDartists, rkd.nl, besøkt 27. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Hindman (1997), 112
  7. ^ «Benedictional of Robert de Clercq». Cambridge Digital Library. Besøkt 18. desember 2012. 

Eksterne lenker rediger