Sebastião José de Carvalho e Melo

portugisisk diplomat og politiker
Sebastião José de Carvalho e Melo
Louis-Michel van Loo 003.jpg
Født13. mai 1699[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
LisboaRediger på Wikidata
Død8. mai 1782[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (82 år)
Pombal[6]Rediger på Wikidata
Ektefelle Eleonora Ernestina von Daun, Marquise of PombalRediger på Wikidata
Far Manuel de Carvalho e AtaídeRediger på Wikidata
Barn Henrique José de Carvalho e MeloRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i CoimbraRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, seismolog, byplanleggerRediger på Wikidata
Nasjonalitet PortugalRediger på Wikidata
Medlem av Royal SocietyRediger på Wikidata
Utmerkelser Fellow of the Royal Society, kommandør av KristusordenenRediger på Wikidata
Signatur
Sebastião José de Carvalho e Melos signatur

Sebastião José de Carvalho e Melo, greve av Oeiras, marki av Pombal, (født 13. mai 1699 i Lisboa i Portugal, død 15. mai 1782 i Pombal i Portugal) var en portugisisk statsmann.

Retrato do Marques de Pombal.jpg

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Han var sønn av Manuel de Carvalho e Ataíde, en landadelsmann med besittelser i Leiria-området, og hans hustru Teresa Luísa de Mendonça e Melo.

I ungdomstiden studerte han ved universitetet i Coimbra og tjenestegjorde så en kort tid i hæren. Han flyttet så til Lisboa, og stakk av sted sammen med Teresa de Mendonça e Almada (1689–1737), niese til greven av Arcos. De hadde giftet seg mot hennes foreldres vilje. Hennes foreldre gjorde livet vanskelig for det unge paret.[trenger referanse] Etterhvert flyttet de til Melo-besittelsene nær Pombal.

KarriereRediger

Carvalho ble greve av Oeiras i 1755 og markgreve (marki) av Pombal i 1770.[trenger referanse] Sin politiske utdannelse og kulturelle forankring fikk han i London,[trenger referanse] der han var som sendebud mellom 1739 og 1745, hvoretter han ble forflyttet til Wien. Han ble utenriksminister i 1749 og statsminister i 1756.

Pombal ble en ivrig tilhenger av en rekke av de for opplysningstiden typiske idéer. Han hadde et lysende administrativt talent og gjennomdrev sine tiltak med diktatorisk myndighet.[trenger referanse] Han kan særlig betraktes som storborgerskapets mann, og forsvarte dette bourgeoisiets interesser.[trenger referanse] Han gjennomførte en rekke tiltak i opplysningstidens ånd, fremmet som førstemann et sekulært (ikke-kirkelig) skolevesen på grunnskole- og videregåendenivå, reformerte rettspleien, stabiliserte finansene.[trenger referanse] Hans merkantilistiske handelspolitikk fremmet Portugals og de portugisiske koloniers industri og handel. Hans organisatoriske talent nådde berømthet ved hans innsats ved gjenoppbyggingen etter jordskjelvet i Lisboa i 1755.[trenger referanse] Bydelen Baixa Pombalina i hovedstaden, oppført i nyklassisistisk stil, er navngitt etter ham.

 
Markien av Pombal, «Utvisningen av jesuittene», malt av Louis-Michel van Loo, 1766.

Pombal forsøkte å knuse «reaksjonen» anført av jesuittene og høyadelen, blant annet ved bruk av det som ble kjent som Tavoraaffæren, og kampen mot jesuittene.[trenger referanse]

Han forbød jesuitterordenen i Portugal og dets kolonier, og konfiskerte dens eiendom i 1759. Hans anti-jesuittiske sentiment hadde funnet næring ikke minst i hans diplomatiske posteringer.[trenger referanse] I London ble han kjent med de anti-jesuittiske tradisjoner som var fremvokst der i generasjonene etter den engelske reformasjon, med dens forskjellige konspirasjonsteorier.[trenger referanse] I Wien var han blitt venn med Gerhard van Swieten, en konfidant til Maria Theresa av Østerrike som var blitt en innbitt motstander mot de østerrikske jesuitters innflytelse.[trenger referanse] Som portugisisk statsminister beskyldte han jesuittene for forræderi og forsøk på kongemord, og han var også motstander av den indianerstat ordenen hadde organisert i Sør-Amerika der guarani-indianerne både var organisert uavhengig av koloniherrene og hindret deres utnyttelse som slaver, og ble til bryderi da Spania og Portugal ville justere sine koloniers grenser.[trenger referanse]

I 1760 avbrøt han de diplomatiske forbindelser med Pavestolen.

I 1773 ble slaveriet avskaffet.

I samband med Josef Is død i 1777 mistet Pombal sin støtte fra kongemakten, og dermed måtte han fratre i 1781 og ble forvist fra hoffet. Hans reformarbeide ble i store stykker tilintetgjort av den påfølgende regime.[trenger referanse]

Markien av Pombals memoarer ble utgitt i to bind i 1843.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Marquis de Pombal, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sebastiao-de-Carvalho-marques-de-Pombal
  2. ^ a b Autorités BnF, besøksdato 10. oktober 2015, data.bnf.fr
  3. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Sebastião José de Carvalho e Melo, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0015489
  4. ^ Artists of the World Online, oppført som Sebastião José de Carvalho e Melo de Pombal, AKL Online artist ID 00610979
  5. ^ Grove Art Online, oppført som 1st Marquês de Pombal, Grove Art Online ID T068553
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Помбал Себастьян Жозе, besøksdato 28. september 2015

LitteraturRediger

  • Kenneth R. Maxwell: Pombal. Paradox of the Enlightenment, Cambridge 1995.
  • Jorge Borges de Macedo: O marquês de Pombal (1699-1782), Lisboa 1982.

Eksterne lenkerRediger

(en) Sebastião José de Carvalho e Melo, 1st Marquis of Pombal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons