Åpne hovedmenyen

En Schwaige (tysk, uttales «sjvaige»; også Schwaighof eller Schweighof, der Hof betyr «gård») var en fjellbondegård som var spesialisert på melkeproduksjon og ble grunnlagt i løpet av middelalderens kolonialisering av Øst-Alpene. Grunneieren, som var klostre eller fyrster, leide bort landet til en bonde, som vanligvis kunne gi gården (men også avhengighetsforholdet til grunneieren) i arv til sine barn. Schwaiger ble anlagt i høyderegionen over de bestående permanente bosetningene (dvs. i seterregionen) for å oppnå en bedre utnyttelse av disse områdene. Bøndene som leide schwaigene fikk ofte innrømmet privileger (bl.a. skattereduksjoner), men måtte avlevere en kontraktsfestet mengde ost eller andre produkter til grunnereien. I løpet av det 11. og 12. århundre ble det anlagt noen tusen schwaiger i dagens Sveits, Østerrike, Syd-Tirol og Bayern.

Schwaiger drev bare med fehold, dvs. enten kyr eller melkesau, siden de lå over høydegrensen for kornavl. Med begynnelsen av den lille istiden måtte de fleste schwaiger gis opp og ble enten fraflyttet eller omvandlet til setre for lavereliggende gårder/kommuner.