Sandal Castle er et festningsruin ved byen Wakefield i West Yorkshire, England. Det ligger med utsikt over elven Calder og Pugneys Country Park. Slottet var åsted for kongelige intriger i middelalderen, og åpningsscenen i et av William Shakespeares stykker, Henrik VI foregår der. Det ligger i dag i ruiner.

Sandal Castle
LandStorbritannia[1][2]
StedCity of Wakefield[1]
StilretningGotisk arkitektur
Kart
Kart
Sandal Castle
53°39′31″N 1°29′26″V
Nettsted
Nettsted Offisielt nettsted (en)

En del av festningsverkene

Warenneslekten rediger

Slottet nevnes først i 1240, og var da antagelig nesten ferdig bygget. Historikeren Lawrence Butler antydet at konstruksjonen antagelig begynte da eiendommen ble overdratt fra kronen til William de Warenne, 2. jarl av Surrey mellom 1106 og 1121. Jarlen hadde sitt sete på Lewes Castle i Sussex, og slekten hadde også Reigate Castle i Surrey og Conisbrough Castle ved Doncaster. De hadde også en mindre festning i Normandie. Sandal forble i slektens eie inntil linjen døde ut med John de Warenne, 8. jarl av Surrey i 1347. Slottet gikk sammen med resten av deres eiendommer i Yorkshire tilbake til kronen, det vil si til Edvard III.

Hertugene av York rediger

Edvard III gav slottet og andre eiendommer i nord til den seks år gamle Edmund av Langley, som var hans femte sønn. Edmund bygde senere opp en stadig sterkere base i Yorkshire, parallelt med sin bror John av Gaunt som blant annet hadde Pontefract Castle og Knaresborough Castle. Han tok blant annet over Wark Castle nær Coldstream i Scottish Borders, og i 1377 Fotheringhay Castle i Northumberland. Han bosatte seg på sistnevnte slott, og de neste 75 årene ble Sandal lite brukt. I 1385 ble Edmund utnevnt til hertug av York av sin nevø Rikard II.

Slaget ved Wakefield rediger

Tidlig i 1460, under rosekrigene, forsøkte Richard Plantagenet, 3. hertug av York å ta over tronen. Dette lyktes ikke, men gjennom Act of Accord fikk han arverettet og ble Lord Protector. I desember samme år reiste han til Sandal Castle, enten for å konsolidere sin posisjon eller for å møte lancastriansk motstand. Han hadde med en styrke på 3000–8000 mann. Dronningen, Margaret av Anjou, akseperte ikke at hennes sønn Edward av Westminster hadde blitt satt til side av Act of Accord, og førte sin tallmessig overlegne hær til slottet. Den 30. desember angrep York, uten å vente på forsterkninger. Huset York led et knusende nederlag: Hertugen falt, og hans sønn Edmund, jarl av Rutland ble henrettet.

Rikard III rediger

I 1483 valgte Rikard III slottet som sin nordlige base, og gjorde betydelige forandringer. Hans håp om å ta kontroll i området ble knust i slaget ved Bosworth Field i 1485, hvor kongen falt. Etter dette ble slottet nesten ikke brukt, og da Wakefield Prison ble bygget i 1590-årene trengte man det ikke engang til å oppbevare fanger lenger.

Borgerkrigen rediger

Under den engelske borgerkrigen hadde rojalistene kontroll over Sandal, men på grunn av dets dårlige forfatning unngikk det større trefninger. I 1645 ble det beleiret minst tre ganger. Det ble overgitt til parlamentarianerne 1. oktober 1645. Ved slutten på beleiringen var det lite mer enn en ruin igjen av slottet. Året etter besluttet parlamentet at det ikke skulle gjenoppbygges.

Ruinene rediger

Som mange andre ruiner ble slottet brukt som steinbrudd. I 1893 hadde Yorkshire Archaeological Society en utgravning der, og et større prosjekt startet i 1964 som et samarbeid mellom Wakefield Corporation, Wakefield Historical Society og University of Leeds.

I 2003 ble det anlagt en gangvei av tre, slik at besøkende kan gå gjennom ruinene uten å slite det mer ned; mange har dog klaget på at gangveien ødelegger det historiske miljøet. Omkring 100 meter fra slottet ligger et besøkssenter.

Litteratur rediger

  • Allen Brown, Reginald (1976) [1954]: Allen Brown's English Castles, Woodbridge: The Boydell Press, ISBN 1-84383-069-8
  • Bell, Richard (2008): Sandal Castle, Willow Island Editions, ISBN 978-1-902467-05-4
  • Butler, Lawrence (1991): Sandal Castle, Wakefield, Wakefield Historical Publications, ISBN 0901869317
  • Walker, J.W. (1966): Wakefield its History and People, bind 1 & 2, 3. utg., S.R.Publishers

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger