Åpne hovedmenyen
Sancaiglasert hest, Tangdynastiet, 7.-8. århundre.

Sancai (kinesisk: 三彩; pinyin: Sāncǎi, = «tre farger») er en i utgangspunktet glaseringsmetode der tre farger benyttes for dekorere keramikken/porselenet.

TeknikkRediger

 
Blyglasert sancai keramikkrukke, Tangdynastiet, 700-tallet.

Grunnlaget for sancaiglasert keramikk er av hvitt leirgods. Det glaseres og brennes ved temperaturer på rundt 800 grader celsius. Sancai var en form for bly-glasur: Blyoksid var glasurens hovedflux, ofte iblandet kvarts i blandingsforholdet 3:1.[1] Den polykrome effekt oppnås ved bruk av kobber (som blir grønn), jern (som får brungul farge), og av og til mangan og kobolt (som blir blå).[1]

Forløperformer, tidlig sancaiRediger

Sancai påfølger historisk grønnglasert steintøy, som var særlig vanlig i Handynastiets siste fase (25-220 e.Kr.).[1]

Man kan se ansatser til sancai også i noen keramikkarbeider fra det nordlige Qis tid (550-577). I Nordlig Qi-graver er det blitt funnet forseggjorte porselensartefakter med grønt design av et slag som man tidligere antok ført ble utviklet under Tang-dynastiet.[2] Nevnes kan en slik farget krukke funnet i en Nordlig Qi-grav som ble lukket i 576 e.Kr.[3]

Tang-sancaiRediger

Den fullt utviklede sancaiteknikken ble utviklet på Tangdynastiets tid. Man skal ikke ta ordet san («tre») helt bokstavelig, for det kunne kunne til tider være flere enn tre farger benyttet. I Vesten ble av og til sancaiporselen omtalt som egg-and-spinach, for hyppig brukte farger var grønt, gult og hvitt (skjønt de siste to fargene kanskje kunne beskrives bedre som rav og off-white eller kremfarget).

Sancai var vanlig i Kinas nordlige halvdel. Det ble benyttet hvit og gulbrun-brent sekundærkaoliner og ildfast leire.[4]

Blant de mest kjente produksjonssteder i nord kan nevnes Tongchuan i Shaanxi, Neiqui i Hebei og Gongxian (Gongyi yaozhi, 巩义窑址) i Henan,[4].

Sancaiinspirert porselen utenfor KinaRediger

Sancaiglasert porselen fant veien blant annet langs silkeveien til Midtøsten og Europa, og inspirerte mange etterligninger opp gjennom århundrene i for eksempel Syria og Italia. Den fikk også etterligninger i Japan.

Billedgalleri kinesisk sancaiRediger

Billedgalleri vestlige etterligningerRediger

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • Cécile et Michel Beurdeley: La Céramique chinoise - Le Guide du connaisseur, Office du livre, Fribourg - Éditions Vilo, Paris, 1974
  • Nigel Wood: Chinese Glazes, A.C. Black, London, 1999 ISBN 0-7136-3837-0
  • Tang Sancai, Alliance Francaise de Singapour, 2010, ISBN 9789810837709

Eksterne lenkerRediger