Samba

Denne artikkelen omhandler dansen samba. For dataprogrammet, se Samba (programvare).

Samba er en brasiliansk musikk- og dansesjanger og er den mest utbredte musikkformen av afrikansk opphav i Brasil. Sentrale instrumenter er pandeiro, cavaquinho, gitar og ulike perkusjonsinstrumenter. Ordet «samba» antas å komme fra det angolanske ordet semba, som er navnet på en tradisjonell dans.

Historie rediger

Sambaen oppstod trolig i delstaten Bahia i nordøst-Brasil, og den er fremdeless en del av musikktradisjonen i området. Likevel regnes sambaen for å være en musikkform som oppsto i Rio de Janeiro på begynnelsen av 1900-tallet, på grunn av den store mengden av slaver som migrerte fra Bahia til kaffiplantasjene i delstaten Rio. Andre sjangere som maxixe og lundu blir regnet som forløpere for sambaen.

Den første innspillingen av samba skal ha vært låta «Pelo Telefone» som ble spilt inn i 1916. Sangen ble svært populær, og bidro til at musikkstilen ble kjent utenfor Rio-området.

På 1930-tallet var den første sambaskolen stifta av en gruppe musikere under ledelse av Ismael Silva. Den fikk navnet Deixa Falar, og bidro til å tilpasse formen slik at den lettere kunne brukes som parademusikk under karnevalet. En annen sentral person var komponisten og tekstforfatteren Noel Rosa, som fikk stor popularitet med samba som uttrykksform. Samtidig ble musikken spredt over hele landet via radio, og i presidentperioden til Getúlio Vargas fikk sambaen en tilnærmet status som Brasils «offisielle» musikk.

I de følgende årene utviklet sambaen seg i flere retninger, fra den lavmælte samba canção til de store trommeorkestra som brukes i sambaskolene. En av disse nye variantene var bossa nova, som oppsto blant musikere hovedsakelig av middelklassebakgrunn, blant andre João Gilberto og Antônio Carlos Jobim. På 1960-tallet begynte bossa nova-musikere med innsamling og gjenoppliving av den eldre sambatradisjonen. Flere artister ble gjort kjent for et større publikum og spilte inn de første platene sine, som blant annet Cartola, Nelson Cavaquinho, Zé Keti og Clementina de Jesus.

På 1970-tallet kunne en høre mye samba på brasilianske radiostasjoner. De mest spilte var komponister og sangere som Martinho da Vila, Clara Nunes og Beth Carvalho.

Etter en periode på begynnelsen av 1980-tallet, da radiostasjonane hadde fokusert lite på samba og mer på diskomusikk og brasiliansk rock, kom sambaen tilbake med en ny variant som bar navnet pagode. Stilen oppsto i drabantbyane til Rio de Janeiro, og var særpreget av et mer folkelig språk, og instrumenter som banjo og tantã. Kjente artister innenfor denne sjangeren var Zeca Pagodinho, Almir Guineto, Grupo Fundo de Quintal, Jorge Aragão og Jovelina Pérola Negra.

Varianter av samba rediger

Standard samba rediger

Samba spilles med en rytmeseksjon, der grunnpulsen blir markert med surdo eller tantã. Det lille strengeinstrumentet cavaquinho utgjør en viktig del av det harmonisk-rytmiske elementet, og handtrommen pandeiro har en utfyllende rolle i det rytmiske mønsteret. Andre instrument er gitaren, ofte en gitarvariant med 7 strenger, som spiller kontrapunktiske basslinjer.

Partido alto rediger

Dette er en variant av samba med mer markert bruk av pandeiroen og mer fokus på rytmikken. Melodiene i Partido alto er alltid i dur-tonearter, og som regel delt opp i refreng og vers. Versene er som regel improviserte.

Pagode rediger

En populær form som oppsto i drabantbyene til Rio de Janeiro, og som nå har blitt en av de dominerende musikkformene i Brasil. Det startet på 1980-tallet med innføringen av instrumentene banjo, tantã og repique, i tillegg til cavaquinho, gitar og pandeiro. I dag er det vanlig å bruke elektriske instrument som el-gitar, el-bass og keyboard, i tillegg til trommesett, som ikke har vært vanlig i tradisjonell samba. Pagode-artister opptrer ofte på brasiliansk TV, som regel med dansere som en del av sceneshowet.

Samba de breque rediger

En variant der teksten var historier som artisten til dels sang, til dels framførte som dialoger.

Samba-Canção rediger

En variant som har vært svært utbredt på brasilianske radiostasjoner. Stilen er preget av romantiske tekster og en rolig rytme, og vært påvirket av meksikansk bolero og amerikanske ballader.

Kjente artister: Noel Rosa, Ângela Maria, Nelson Gonçalves, Cauby Peixoto, Agnaldo Rayol, Dolores Duran, Maysa, Lindomar Castilho og Alexandre Pires.

Samba-Enredo rediger

Varianten som brukes av sambaskolene under karnevalsprosesjonene. Tekstene i samba-enredo forteller som regel en historie som blir illustrert av forestillingen til sambaskolen under paraden i Sambodromen. Melodien blir som regel sunget av en mann, akkompagnert av en cavaquinho og av hele trommeorkesteret til sambaskolen. Dette gir et komplekst og intenst lydbilde, som òg er kjend som batucada.

Bossa Nova rediger

En stil som oppsto på 1960-tallet som en blanding av amerikansk jazzharmonikk og samba. De viktigste opphavsmennene til stilen var komponisten Tom Jobim, dikteren Vinícius de Moraes og gitaristen og sangeren João Gilberto. Sistnevnte hadde en lavmælt og innadvendt sangstil som inspirerte de fleste brasilianske artistene som kom senere, slik som Caetano Veloso, Gilberto Gil og Marisa Monte. Bossa Nova fikk et verdsomspennende gjennombrudd med innspillingen The Girl from Ipanema i 1962.

Andre varianter rediger

Samba-reggae – en stil som oppsto i Bahia på slutten av 1980-tallet.

Samba de roda – en eldre variant, der deltakarane står i en ring mens enkeltmedlemmer danser i midten etter tur.

Samba rock en nyere variant med innslag av funk og soul.