Åpne hovedmenyen
Zacharias, fantasiportrett i basilikaen Sankt Paul utenfor murene i Roma

Zacharias, (gresk: Ζαχαρίας του Πολυχρόνιου, alternativ staving Sakarias, født i 679 i Santa Severina i Calabria[1], død 15. mars 752 i Roma) var pave fra 3. desember 741 til sin død. Han æres som helgen, med minnedag 15. mars.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Han kom fra den samme greske slekt som forgjengeren, pave Gregor III, som han samarbeidet tett med. Han var sannsynligvis diakon, og underskrev dekreter for det romerske konsil i 732.

PaveRediger

Etter sitt valg ble Zacharias pavekroonen sannsynligvis 10. desember 741.[2]

Pave Zacharias ble den så langt siste greker på pavestolen. Hans beherskelse av både latin og gresk tillot ham å oversette Gregor den stores Dialogi til gresk.

Under pave Zacharias' pontifikat ønsket den frankiske karolingiske leder Pipin den lille å gjøre karolingernes navn kongelige i loven slik det allerede reelt sett var. Pipin spurte paven om hvem som skulle være den kongelige herskeren: personen med tittelen konge, eller personen som tok avgjørelsene til en konge. Paven var avhengig av frankernes arméer for sin uavhengighet og hadde vært avhengig av dem som beskyttelse mot langobardene siden Karl Martells dager. Pipin kontrollerte disse arméene som hans far hadde gjort, derfor var pavens svar avgjort på forhånd. Paven gikk med på at de facto–makt var viktigere enn de jure–makt.

På denne måten skaffet Pipin seg støtte fra paven og dempet dermed opposisjonen mot hans hus. Han ble valgt til frankernes konge av en forsamling av frankiske ledende menn. Han hadde en stor del av arméen for hånden, i tilfelle adelen ikke sluttet seg til den pavelige uttalelsen. Han ble innsatt i Soissons, kanskje av Bonifatius, erkebiskop av Mainz. Imens fortsatte Grifo sitt opprør, men ble til slutt drept i slaget ved Saint-Jean de Maurienne i 753.

Ved å gi sitt bifall til den siste merovingiske kongens, Childerik IIIs, avsettelse og Pipin den lilles tronbestigelse la han et bærekraftig grunnlag for Frankerrikets og den frankiske kirkes nære forbindelse med Roma, en forbindelse som senere ble av stor betydning for den katolske kirke. Med klokhet forstod Zacharias å beskytte Pavestolens interesser overfor langobardene.

Under hans pontifikat fastslo i 745 en synode at bare de bibelsk forankrede erkeengler, Rafael, Mikael og Gabriel skulle venereres som erkeengler, derimot ikke den bare apokryft belagte Uriel.

I 751 forbød pave Zacharias harekjøtt. I hans samtid ble haren sett på som et særlig potent symbol på fruktbarhet ved det at den fikk så hyppig og mange avkom. Det ble derfor tenkt at fortæring av harekjøtt kunne true seder og moral.[3]

Pave Zacharias ligger begravet i Peterskirken.

Hans etterfølger, Stefan ble valgt til pave, men døde etter fre dager av slaganfall innen han rakk å bli kronen. Derfor regnes gjerne den nestfølgende pave, Stefan II, som Zacharias' etterfølger.

LitteraturRediger

  • Giorgio S. Marcou: Zaccaria (679-752): l'ultimo papa greco nella storia di Roma altomedievale. In: Studi in onore di Pietro Agostino d'Avack. Bd. 2, Rom 1976, S. 1017-45.
  • Ottorino Bertolini: I rapporti di Zaccaria con Costantino V e con Artavasdo. In: Archivio della Società Romana di Storia Patria. (ASRSP) Nr. 78, 1955, S. 1-21.

ReferanserRediger

  1. ^ Pope St. Zachary. I: Charles G. Herbermann (utg.): The catholic encyclopedia. Appleton, New York 1913.
  2. ^ Delogu nevner 3. desember, Mordek avklarer det ikke, Erich Caspar går inn for 10. desember
  3. ^ Schott, S.: Art. ,Hase'. I: Heinrich Beck o.a. (utg.): Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, Bd. 14, Berlin und New York 1999, s. 28-32, her: s. 31. (Artikel einsehbar über google books). Birgit Gehrisch: "Lepusculus Domini, Erotic Hare, Meister Lampe" - Zur Rolle des Hasen in der Kulturgeschichte. Dissertation 2005, S. 105 (PDF; 39,8 MB)

Eksterne lenkerRediger

(en) Kategori:Zacharia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons


Forgjenger:
Gregor III
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Stefan II