Særkalk
Særkalk er et liturgisk rituelt kar, en variant av kalken, som benyttes av kun én nattverdsgjest. En særkalk er som oftest ganske liten; den kan være så liten som et shotglass. De kan være utformet som små begre eller som miniatyrutgaver av vanlige liturgiske kalker.
Denne måten å administrere nattverden på, er – hva gjelder nattverdsvinen – blitt så godt som den enerådende innenfor Den norske kirke, skjønt den er også kjent i enkelte andre trossamfunn, enten som en generell ordning eller som en midlertidig ordning for eksempel under epidemier.
Nattverdsvinen kan i Den norske kirke deles ut som felleskalk (hvorfra alle drikker etter tur) eller som særkalk, eller ved intinksjon (ved dypping av nattverdsoblaten i kalken).
Ordningen med særkalker har ingen lang historie i Norge; den kom inn som ledd i bekjempelsen av tuberkulosen i siste del av 1890-årene. Norske Kvinners Sanitetsforening var en sentral pådriver for denne ordningen; den var også med på å anskaffe særkalker til flere menigheter.[1][2] Ordningen ble ikke helt knirkefritt innført: Den utløste en heftig debatt om det kunne være rettelig nattverd når ikke alle drakk fra den samme kalken.
Særkalken ble noe senere kjent i Den danske folkekirke. Der ble det åpnet for bruk av dem i 1909, men det var først mot slutten av første verdenskrig, – den tid da både tuberkulosen og spanskesyken herjet – at det store gjennombruddeet for denne måten å administrere nattverdsvinen kom..[3]
Særkalker ble også introdusert i flere nord-amerikanske kirkesamfunn i 1890-årene.[4][5][6] Likesom i Skandinavia var det helsespørsmål som var årsaken[7] og det ble ledsaget av diskusjoner om det far rituelt akseptabelt.[4] Avisartikler den gang advarte om smittefarer knyttet til felleskalk.[8][9]
I kirkesamfunn – som for eksempel den katolske kirke – som er vant med å praktisere nattverden uten at folket trenger å ta til seg Kristi blod i vinens skikkelse (nattverdsvinen), eller der intinksjon er en kjent praksis, er nattverd med særkalker ukjent, og aktualiseres heller ikke ved sykdomsepidemier.
Referanser rediger
- ^ Kolstad, Siv Randi. «Fredrikke Marie Qvam - grunnlegger av Norske kvinners sanitetsforening». Kildenett. Arkivert fra originalen 24. november 2018. Besøkt 24. november 2018.
- ^ Øverland, Per (2012). Lademoen kirke. En veileder (PDF). Trondheim. s. 15. Besøkt 24. november 2018.
- ^ Blomquist, Helle; Ingesman, Per (1993). «Tro, viden og politik. Et sammenstød mellem sundhedspolitik og kirkepolitik i begyndelsen af det 20. århundrede». Historie, jyske samlinger. 19 (4): 672–707.
- ^ a b Wright, Barak (16. november 2017). «The Complicated 'Science' of Individual Communion Cups». WHYY. Besøkt 24. november 2018.
- ^ T, Brenda (30. mars 2011). «Who First Adopted Individual Cups as a Regular Communion Practice?». Sharper Iron. Besøkt 24. november 2018.
- ^ Wade, Ronny F. (1. juli 1991). «History of Individual Cups». Old Paths Advocate. Besøkt 24. november 2018.
- ^ «Unclean Communion Cups». The Baltimore Sun. 14. februar 1898. s. 2. Besøkt 24. november 2018 – via Newspapers.com.
- ^ «Danger in the Communion Cup». Hamilton Evening Journal. 27. juni 1894. s. 2. Besøkt 24. november 2018 – via Newspapers.com.
- ^ «Contagion in the Cup». News and Observer. 28. april 1895. s. 3. Besøkt 24. november 2018 – via Newspapers.com.
