Rutesamarbeid

Rutesamarbeid eller kodedeling (engelsk code sharing eller codeshare) er en avtale som inngås mellom to eller flere flyselskaper om deling av kapasiteten på én og samme flyavgang. Passasjerer kan kjøpe reisen hos «sitt» selskap, men den opereres av et samarbeidende selskap med et annet rutenummer.

Rutenummer er den koden som brukes i ruteplanene, vanligvis bestående av de to bokstavene som IATA benytter for å identifisere flyselskap som så tillegges et tall med tre eller flere sifre. I et rutesamarbeid vil avgangen XX123 som opereres av flyselskapet XX, også kunne selges av flyselskap YY som YY456 og av ZZ som ZZ789.

Rutesamarbeid gir selskapene tilgang til et større nett av destinasjoner uten å måtte sette inn egne fly og gjør det enklere for passasjere å legge opp reiser med flere mellomlandinger som én sammenhengende bestilling med flere fly og selskaper involvert. De fleste større flyselskaper har i dag avtaler om rutesamarbeid og dette er et nøkkelelement i de forskjellige alliansene mellom flyselskaper som i utgangspunktet er konkurrenter.

Historie

Den første avtalen om rutesamarbeid ble inngått i 1967 i USA. Det engelske begrepet codesharing ble skapt i 1989 da samarbeidet mellom Qantas og American Airlines ble etablert. De første operasjonene ble gjennomført i 1990 mellom byer i selskapenes omfattende nettverk i henholdsvis Australia og i USA.

Rutesamarbeid er siden blitt utbredt i luftfartsindustrien, ikke minst innenfor de forskjellige alliansene som oneworld, SkyTeam og Star Alliance og er et viktig element i deres bonusprogram og konkurransestrategi.

Begrunnelse og fordeler

En avtale om rutesamarbeid gir flyselskapene tilgang til destinasjoner og rutenummer de ellers ikke ville hatt. Dette kan være en fordel både for selskapet og for den reisende.

For passasjerer

• Forbindelse videre: Rutesamarbeid gir den reisende mulighet til å bestille reise fra A til C via B gjennomgående med ett selskap. Alternativet er å velge ett selskap fra A til B og et så finne et annet som betjener strekningen fra B til C. Samarbeidende selskaper synkroniserer ruteplaner og bagasjehåndtering. Dette betyr at den reisende kan spare tid og at flybyttene blir mindre besværlige.
• Delt ansvar mellom avtalepartene: Uten samarbeid er det den reisende selv som må sørge for bagasjehåndtering og ny innsjekking og h*n må selv ta ansvar for og løse eventuelle problemer i forbindelse med mellomlandinger, flybytte og forsinkelser - og bære eventuelle merkostnader forbundet med ventetid og billettendringer selv. Med gjennomgående billett vil selskapene som er involvert normalt ta ansvaret for å få den reisende og bagasjen frem til bestemmelsesstedet uten ekstrakostnader – selv om det oppstår forsinkelser eller andre komplikasjoner utenfor den reisendes kontroll.
• Bonusprogram: For storbrukere av flyreiser er et nettverk som dekker flest mulig at de aktuelle destinasjonene gi fordeler i form av bonuspoeng som gir merverdi og fordeler.

For flyselskap

• Ressursutnyttelse: Selskapene fordeler ressursinnsatsen og utnytter den bedre. De kan tilby økt frekvens og høyere servicegrad til sine kunder enn det ett selskap kan bære alene eller har kundegrunnlag for.
• Utvidet nettverk: Selskapet kan gi sin faste kunder opplevelsen av at «deres» selskap betjener destinasjoner som egentlig ikke er en del av nettverket.
• Kostnadsreduksjon: Rutesamarbeid betyr at selskapet får tilgang til en flyforbindelse uten egne driftskostnader. De er 0. Kapasiteten kan settes inn på mer lønnsomme forbindelser.

Konkurranseforhold

Rutesamarbeid er blitt kritisert fra forbrukerorganisasjoner og offentlige myndigheter siden avtalene ikke er transparente for passasjerene. Den reisende velger gjerne en lettvint og rask løsning, mens alternativer ofte kan kjøpes til en lavere pris. For kunden er non-stop- eller one-stop-forbindelser den mest tidseffektive løsningen. Alliansenes rutesamarbeid vil kunne gi dårligere løsninger både tidsmessig og økonomisk.

Forhold til lavprisselskap

Lavprisselskap tilbyr normalt ikke rutesamarbeid. De tilbyr ikke gjennomgående billettering, slik at passasjeren selv blir ansvarlig for bagasjehåndtering i forbindelse med mellomlandinger og selv må bære kostnadene ved eventuelle forsinkelser og forandring/nykjøp av billetter.