Åpne hovedmenyen

Rue de la Chaussée-d'Antin

Rue de la Chaussée d'Antin
Gaten sett fra Eglise de la Trinités klokketårn

Rue de la Chaussée-d'Antin er en gate i 9. arrondissement i Paris, i quartier de la Chaussée-d'Antin. Den løper retning nord-nordvest fra Boulevard des Italiens til Église de la Sainte-Trinité.

BeskrivelseRediger

På 1600-tallet krysset chemin des Porcherons et myrlendt område nord for porte Gaillon, en byport i muren bygget under kong Ludvig XIII, ut til landsbyen Les Porcherons. Den ble kalt en chaussée ettersom grunnforholdene krevde en oppbygning slik at veien løp på toppen av en slags voll.

Ved rue de Provence krysset veien den store kloakk Ruisseau de Ménilmontant, som var om lag to meter bred.

Gaten ble utbedret og utvidet til en bredere boulevard med en bredde på åtte toises ved beslutning datert 4. desember 1720, som dessuten forlenget den til de store boulevarder (grands boulevards) i sør. Denne nye boulevard strakk seg fra slutten av Rue Louis-le-Grand til Rue Saint-Lazare.

Kong Ludvig XVs mange opphold i Paris gjorde at han bygde en rekke storslagne residenser som for eksempel det tilhørende Louis Antoine de Pardaillan de Gondrin, hertugen av Antin (1665–1736). Hertugen var sønn av marquise de Montespan, og var superintendent for kongens byggverker, bâtiments du Roi. Hans residens[1] vendte mot gaten, og hans navn ble slik knyttet til gaten så tidlig som i 1712.

På hjørnet med Boulevard des Capucines, stod det tidligere hôtel de Montmorency, som måtte vike for Théâtre du Vaudeville i 1869, og så for Paramount Opéra-kinoen i 1927. Teaterets hovedhall svarer til hôtel de Montmorencys grand salon - som sannsynligvis var dansesalen. Rotunden over fasaden er bevart.

Den notoriske Cabaret de la Grande Pinte stod der kirken Église de la Sainte-Trinité er nå. Kabareten åpnet i 1724, og hadde rom til 600 festivitetsbesøkende.

På hjørnet med Boulevard des Italiens var barakkene til Gardes Françaises, bygd av hertugen av Biron i 1764. De ble navngivende for boulevarden for en årrekke. Den 12. juli 1789 berget en tropp gardister sin oberst M. Duchâtelet fra folkeopptøyene.[2]

Luften ble ansett som sunnere nord og vest for Paris på 1700-tallet. Dette, og den noe høyere beliggenhet, tiltrakk overklassen, som oppførte en rekke storslagne hôtels particuliers langs Chaussée-d'Antin mot slutten av 1700-tallet (nå ødelagte):

 
Hôtel de Montesson av Alexandre-Théodore Brongniart, bygd etter 1769 for Mme de Montesson, sør for Cité d'Antin i Rue de Provence.[3]
 
Hôtel of Mlle Guimard
  • I n°9, var mademoiselle Guimards hôtel; hun gjorde seg berømt som danserinne ved Parisoperaen, der hun tjente 600 livres i året. Sin formue bygde hun imidlertid opp som elskerinnen til prinsen av Soubise. Hun levde i en avansert neoklassisk bygning reist for henne av Claude-Nicolas Ledoux i 1770-73. Den fikk tilnavnet «Terpsichores tempel, kronet av Apollo», en henvisning til Mlle Guimard. Bygningen hadde et 500-seters teater som kunne måle seg med operaen. Senere i livet loddet Mlle Guimard ut sitt hôtel; hun solgte 2 500 billetter à 120 livres.
 
General Moreaus hôtel - entré
  • Frédéric Chopin bodde i nr. 38 fra 1836 til 1838, etter å ha flyttet fra nr. 5 Rue de la Chausee-d'Antin.
  • På n°46 var Mirabeaus hôtel, og der døde han den 2. april 1791 etter et overdådig aftensmåltid. Dette gav gaten revolusjonstidsnavnet rue de Mirabeau fra 1791 inntil, da Mirabeau ble forbudt i 1793, den fikk navnet rue du Mont-Blanc som hyldest til en commune som var blitt tillagt det franske territorium. Den fikk tilbake sitt gamle navn i 1815.
  • På et hôtel i n°70 bodde kardinal Fesch, som var erkebiskop av Lyon og onkel til Napoleon.

I løpet av 1800-tallet endret gaten karaktter, idet forretninger etablerte seg, og butikker ble åpnet på gatenivå i de gamle residenser. For Honoré de Balzac var det slik at «Paris' hjerte slår i dag mellom rue de la Chaussée-d'Antin og rue du Faubourg Montmartre.» I 1840 ble gaten forlenget forbi Rue Daunou. De første enveisgater i Paris var Rue de Mogador og Rue de la Chaussée-d'Antin, etter beslutning iverksatt 13. desember 1909.

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • Louis Lurine:, ed. 1844 Les rues de Paris. Paris ancien et moderne

Eksterne lenkerRediger