Rote Kapelle
Die Rote Kapelle (Det røde orkesteret) var Gestapos betegnelse for motstandsgrupper på tysk jord som ble mistenkt for å ha en kommunistisk bakgrunn. Ettersom uttrykket ble til på et tidspunkt da man ikke hadde særlig oversikt over grupperingene man lette etter, favnet Gestapo i sin leting i virkeligheten også grupperinger som ikke var kommunistisk orientert. Men det var uansett to viktige motstandsnett i det tredje rike med tilknytning til kommunismen.
Gestapos bruk av betegnelsen Rote Kapelle gjaldt til å begynne med en krets senere identifisert som Schulze-Boysen/Harnack-gruppen, en anti-Hitlergruppe i Tyskland med forbindelser både til USA, Sovjetunionen og andre land. Gestapos uttrykk favnet også rent kommunistiske spiongrupper som sovjeternes GRU-kontrollerte Trepper-gruppe. En annen gruppe i Berlin opererte uavhengig av forbindelser østover.
Navnet Rote Kapelle hadde sammenheng med at den tyske kontraspionasjen Abwehr omtalte spionenes radiosender som «musikkboksen» og deres agenter for «musikanter». «Rød» stod for kommunismen. Gestapo opprettet en Sonderkommission Rote Kapelle som skulle sprenge de antatt sovjetiske spionnettverkene.
Falk Harnack var medlem av motstandsgruppen Weisse Rose; hans eldre bror Arvid var jurist og toppbyråkrat, og aktiv i Rote Kapelle. Teologen Dietrich Bonhoeffer var fetteren deres. Arvid Harnack fikk i sitt arbeid nøkkelinformasjoner, og spionerte til fordel for både Sovjetunionen og USA; selv var han gift med en fattigjente fra Milwaukee i Wisconsin som hadde tatt doktorgraden i litteratur. Arvid rekrutterte offiseren Harro Schulze-Boysen som spion for Sovjet, og de fikk formidlet til Stalin at en tysk invasjon av Sovjetunionen var under planlegging. På denne rapporten rablet Stalin: «Du kan be din kilde fra det tyske flyvåpen om å kn**** moren sin.»[1] Mildred Harnack kjente Weisse Rose gjennom sin svoger Falk og var selv sentral i motstandsarbeidet i Rote Kapelle. Hun ble halshogd i 1943.[2]
Trepper-gruppen ble sprengt i 1943, mens gruppen i Berlin var operativ inntil 1944.
Etter andre verdenskrig ble Rote Kapelle også benyttet som selvidentifikasjon av overlevende fra en rekke store og små tyske motstandsgrupper.
Referanser
rediger- ^ Max Hastings: All hell let loose (s. 143), Harper press 2011, ISBN 978-0-00-745072-5
- ^ Astrid Sverresdotter Dypvik: «Ei amerikansk heltinne», Klassekampen 5. november 2022