Rosmunda som drepte sin elskede

«Rosmunda som drepte sin elskede» er et skillingstrykk som synges på samme melodi som «Hjalmar og Hulda».

Teksten

1.Skjønn Rosmunda ensom i lunden gikk ut kledd var hun i sørgelig skrud,
fra rosenrød leppe lød klagende sang så vemodig tonene klang.
Musikken den strømmet så søtt i fra leppen at hele naturen taus lyttet med streben
thi vakkert og yndig Rosmundas kvad som havfruen synger til harpen så glad.

2.Rosmunda just svulmet i ungdommens lyst dog hadde hun sorg i sitt bryst,
og liljehvit var den bølgende barm og silkebløt som hennes arm.
Og gyllene lokker for vinden den blide, smukt bølget og viftet nedom hennes side
for rødmende kinner nu snehvite var og spor ut av tårer ennå øyet bar.

3.Så bittert hun klaget for kjærlighets makt som dypt ut i hjertet var lagt
nu må jeg vel gråte som før var så glad akk mere hun ei leve gad,
thi Aksel hun haver utroskap forøvet og derfor er hun nu så såre bedrøvet
akk ve meg jeg elsket ham kun altfor ømt om sådan ulykke jeg ei hadde drømt.

4.Så kvad hun men plutselig stanset hun bratt i det raslende grønne kratt,
den troløse elsker i lunden skred frem ved siden en jomfru så sped.
Den unge herr Aksel han var nu så fager ei skulle man ane han var en bedrager
hans arm kring Elvira den hvilte så blidt sin skjønne brud favnet og kysset ham titt.

5.De nærmet se sakte med kjærlighets snakk Rosmunda tilbake seg trakk,
hun sukket og stønnet for leppen var rød ble blek liksom på en død.
Og barmen den fulle seg bølgende hevet sitt stengsel fast sprengte den slik som den bevet
men øynene funklet og lynte så kvasst å drepe sin elskede ønsket hun fast.

6.Å hør min Elvira min skatt herpå jord så ømt talte Aksel de ord,
deg elsker jeg høyest iblant hver en mø fra klippene til salten sjø.
Og derfor min lyst er i favn deg å tage så ømt og så lett til mitt bryst deg å drage
og trykke et kyss på din elskede munn sitt ord han utførte i selvsamme stund.

7.Men ordene brente i Rosmundas barm som inntrykket stempel så varm
sin sølverne dolk dro hun frem fra sitt bryst og styrtede frem med vill lyst.
Og dolken hun støtte i falskelig hjerte slik at han blødde og døde av smerte,
så vendte hun seg mot skjønn Elvira nu så rasende vred var hun ut i sin hu.

8.Du falskeste kvinnesjel, ropte hun harm, som røver min elsker så varm,
nu skal du betale den falskhetens dåd med blod sone brøden så kåt.
Og dolken hun støtte i bevende hjerte så blodet utstrømmet med sorg og med smerte
men paret i dødskampen vred seg så villt inntil de var døde og alt var blitt stilt.

9.Men Rosmunda sto der med nedslagent blikk sin sans hun i sinnet gjenfikk,
med avsindig smerte de ofre hun så som kalde og dødsstive lå.
Akk ve meg, hun klaget, min elsker jeg myrdet, akk jeg vil deg følge mitt liv er en byrde
og hurtig hun førte mot hjertet et støt så blodet utstrømmet, Rosmunda var død.

Kilder

• Oldemors visebok av Eli Støre Erichsen, Cappelen 1976