Wikipedia

Hjalmar og Hulda

«Hjalmar og Hulda» er en skillingsvise skrevet av Vilhelmina Stålberg (1803–1872). Visa ble første gang trykt 1839 i romanen «Emmas hjärta» under tittelen «Ballad». Senere kom den i Lyriska toner 1843 da under tittelen «Hjalmar och Hulda». Som skillingstrykk kom den første gang 1856 utgitt av Otto Westin i Kalmar under tittelen Fem Wisor[1]

Melodien er av ukjent opphav, men den har sannsynligvis fulgt teksten fra begynnelsen. Den er en av 1800-tallets mest populære skillingsvisemelodier og brukt på svært mange nyere tekster.

I en del eldre norske visebøker står en tekst under tittelen: «Den riktige norske sang om «Hjalmar og Hulda».[2] Det blir også gjerne henvist til et gammelt manuskript fra Gudbrandsdalen eller et skillingstrykk fra Bergen som skal være trykt 1688. Dette manuskriptet eller skillingstrykket er foreløpig ikke kommet for dagen. Denne visa har samme strofeform og samme navn på hovedpersonene, men ellers kan det ikke sies å vere varianter av samme visetype.

I 1879 skrev Julius Strandberg en fri oversettelse til dansk, og utvidet teksten fra Vilhelmina Stålbergs 17 strofer til 23. Dette ble en av hans største visesuksesser, og i 1880 solgte han over 50 000 skillingstrykk.[3]

Visa er innspilt på Frem fra Glemselen kap. 7 med Rita Engebretsen og Helge Borglund, og består av alle 17 versene, og varer i nesten ni minutter.

Teksten rediger

  1. På blomsterkledd bakke satt Hjalmar og kvad om fortidsbedrifter en gang,
    og liljenes beger og rosenes blad seg bøyede dypt for hans sang.
    Og fuglene sade så tause på grene som gyllene kornaks på stråene pene,
    de nikkede bifalt ved vårvindens makt, kjekt strålte hans panne og krigerske drakt.
  2. Og hele naturen forynget og skjønn så yndig i festlige skrud,
    med nyflettet blomsterkrans vårkappe skjønn nu lo som en lengtende brud,
    og gleden og æren og elskovens minne sin trylleglans viste for ynglingens sinne,
    de svevde på vinger med gullfarvet glans. Søtt bød de ham ære, lykksalighet, navn.
  3. Da nærmet seg Hulda, og drømmen forsvant for ynglingens henrykte syn,
    han så bare henne, så rødmen som brant lik purpur på snehvite skyn.
    Han kysset en tåre av strålende øye, han tenkte på verden på striden så føye,
    lykksalig han sank i sin tilbedtes favn, han glemte bort ære og rykte og navn.
  4. Du elsker meg Hulda og jorda meg bær, jeg duggen på rosen er lik,
    du elsker meg Hulda og lykken den er ei nu mere fremmed for meg.
    Thi kjedsomhets tomhet og lengselens smerte de finner ei veien her inn til mitt hjerte
    thi er ei naturen, min pike, med deg et sant paradis her på jorden for meg.
  5. Men sviker du meg å, da slukkes min sol, da sprengest av angst mitt brøst,
    da finnes på jorden fra pol og til pol ei nogen som skjenker meg trøst.
    Dog sverg meg min Hulda nu Gud hører på deg, meg aldri at glemme hvordan enn det går meg,
    at være meg trofast i liv og i død at elske din Hjalmar i lyst og i nød.
  6. Min Hjalmar sa Hulda med søt melodi og lukket hans munn med et kyss,
    hvor titt har jeg sagt at jeg trofast vil bli. Det samme jeg svor deg jo nyss.
    Dog sverger jeg Hjalmar ved himmelen som hør meg, deg aldri at glemme hvordan det enn går deg,
    og blott for min Hjalmar jeg kler meg til brud, men bryter jeg eden, så straffe meg Gud.
  7. Og solen var sunken, og fullmånen lo så mildt til de elskende to,
    om bakken sitt tussmørke aftenen dro, men ennu de sade i ro,
    dog måtte de hver til sitt eget hjem vandre, da svor de så høyt at bli tro mot hverandre,
    og Hulda hun lovet at møte sin venn ved neste dags skumring på bakken igjen.
  8. Så levet i salighet Hjalmar en tid, og sommeren ilet med hast,
    med sommeren flyktet hans gyllene fred som dalens bortvisnede gress,
    thi så utbrøt krigens fortærende plage. Fra sørgende mø måtte Hjalmar bortdrage,
    i striden, men Hulda i elskovens glød ham atter svor troskap i liv og i død.
  9. Ett år var han borte, og glede og liv nu vokste i landet på nytt,
    endt var nu den grusomme blodige kiv og sorgen til glede var blitt,
    med aks og med frukter seg jorden mon smykke, da skyndte vel Hjalmar seg hjem for at trykke
    sin lengtende brud til sitt trofaste brøst, at ombytte savnet med glede og trøst.
  10. Ved hjemmet han møtte den aldrende Sven, en nabo, og trykket hans hand,
    velkommen du modige yngling igjen fra striden og fremmede land.
    Takk Sven, sagde Hjalmar, hvor går det med henne, jeg iler nu derbort og snart skal hun sende
    et himmelsk forførende blikk bort til meg, du hindrer meg Sven, jeg forstår ikke deg.
  11. Og Sven tok i bisselet og rykket hans hest tilbake et skritt noget kvasst,
    jeg frykter du blir ingen velkommen gjest. Da bleknede Hjalmar med hast.
    Oppmanne deg yngling med mot for at høre en hilsen som gleden din nok vil bortføre,
    vit da at skjønn Huldas forskrekklige bud, i dag er den store Sebastians brud.
  12. Oh himmel og avgrunn, skrek Hjalmar og slo de stålhansker sammen med skrekk,
    men ustraffet skal hun ei bryte sin tro, og døv for den gamle manns prek
    i firsprang han red til den troløses hytte hvor rundt om på veggene kranser var knyttet,
    og taket ga gjenlyd av gjestenes sang, og harper og begere klang på én gang.
  13. Og inn trådte Hjalmar i krigerens skrud, og harpene tauge med hast,
    forbitret han går mot sin troløse brud og griper i brudkronen fast,
    han river den vilt av det mørkbrune håret. Så blek som hun alt var på dødsleiet båret,
    satt Hulda med dødsskrekk og bevende barm for sin svekne kjærestes hevnende arm.
  14. Nå brudgommen løftet mot Hjalmar sitt sverd, men Hjalmar han løftet òg sitt.
    Han ropte: Du usling, blott død er du verdt! Mitt sverd biter bedre enn ditt.
    Som løver de kjempede nu mot hverandre. For livet stred hin, og for hevn stred den andre,
    som ild lyste øynenes gnistrende par, men saken dog uviss og uavgjort var.
  15. Ung Hjalmar han støtte sin klinge med hast og rammed sin motstanders brøst,
    men denne alt ham hadde banesår brakt, og bleknet med rallende røst
    sank elskeren ned ved forræderskens side som ikke lot av med at gråte og kvide,
    når hun på den døende ynglingen så, der blek som en avbrukken lilje han lå.
  16. O ve meg o ve meg, min Hjalmar jeg svek! hun ropte og hendene vred,
    at sverge er lett, men det er ingen lek at bryte så troløst sin ed.
    Nå nagende kvaler mon pine mitt hjerte, og innen tre dager hun døde av smerte.
    Ved siden av Hjalmar hun jordedes da, et ektepar ble de i graven enda.
  17. Hver gang, sier sagnet, når midnatten har sitt tåkete tussmørke strakt,
    på bakken hvor Hjalmar og Hulda før var, står Hulda i sølverhvit drakt.
    På plassen hvor titt hun med Hjalmar mon skjemte, og lovet de eder som siden hun glemte,
    hun klager og sukker så angstfull og blek: O ve meg o ve meg, min Hjalmar jeg svek.

Referanser rediger

  1. ^ Dag och Urban Dahlberg, Skillingtryck, Stockholm 1986, s. 96- 102
  2. ^ Visebog for alle: Kjærlighets-, sjømands, og folkeviser, teatersange og humoristiske viser i udvalg. Kristiania 1915
  3. ^ Iørn Piø, Viser fra din oldefars tid, København 1974: Strandbergs Forlag, s.15

Kilder rediger

  • Sangene i våre hjerter, Elin Prøysen Damm 2007
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hjalmar_og_Hulda&oldid=23058963»