Wikipedia

Romerrikets fall (film)

amerikansk film fra 1964

Romerrikets fall (originaltittel: The Fall of the Roman Empire)[1] er en amerikansk historisk dramafilm fra 1964, produsert av Samuel Bronston og regissert av Anthony Mann. Til tross for at filmen i ettertid har fått god kritikk,[2] var den en finansiell flopp. Dette kan forklares ved at filmen kom på et tidspunkt da publikum var lei av påkostede historiske dramafilmer.[3]

Romerrikets fall
Generell informasjon
Utgivelsesår1964
Prod.landUSA
Lengde188 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiAnthony Mann
ProdusentSamuel Bronston
MusikkDimitri Tiomkin
Foran kamera
Hovedrolle(r)Sophia Loren

Stephen Boyd

Alec Guiness

Cristopher Plummer

James Mason

Omar Sharif
Annen informasjon
Budsjett$ 19 millioner
Totalomsetning$ 4,75 millioner
Eksterne lenker
IMDb

Handling rediger

Filmens første del fokuserer på den romerske filosofkeiseren, Marcus Aurelius, sine siste dager i år 180. Keiseren er i grenseprovinsen Pannonia for å bekjempe invaderende barbarer. I en tale til troppene sine sier han at han ønsker å gjøre barbarene om til romerske borgere, for å skape menneskelige grenser og en ny Pax Romana.

I sin søken etter fred og fremgang i riket, gir Marcus Aurelius den romerske generalen og familievennen Livius til sin arvtager, istedenfor sin sønn Commodus, som er uskikket til å være leder. Før Livius får overtatt makten blir keiseren drept av en konspirasjon som ønsker å sette Commodus på tronen. Siden keiseren ikke etterlot seg noen dokumenter hvor han ga arveretten til Livius, blir Commodus utropt til keiser av Livius. For sin lojalitet blir Livius forfremmet til øverste leder av den romerske hæren av den nye keiseren.

Commodus etterlater ansvaret til krigføringen hos Livius, og returnerer selv triumferende til Roma. Her setter han straks i gang med å ødelegge stabiliteten i Romerriket som Marcus Aurelius hadde jobbet for å opprettholde. For å finansiere gladiatorkamper beordrer Commodus at provinsene skal skattlegges dobbelt, til tross for advarsler om at dette vil føre til opprør.

Barbarenes rolle i Romerriket blir diskutert under et senatsmøte. Commodus og hans meningsfeller ønsker å knuse dem militært, men Livius, med hjelp av Marcus Aurelius sin gamle rådgiver Timonides, overtaler senatet til å gi dem en sjanse til å bli assimilert. Som hevn sender Commodus Livius tilbake til fronten i nord.

Som en følge av Commodus sin høye beskatning gjør de østlige provinsene opprør, og det viser seg at kongen av Armenia har alliert seg med Perserriket. Commodus tilbakekaller Livius og får han til å slå ned opprøret, noe han gjør ved å samle de østlige hærene mot perserne. En takknemlig Commodus gir Livius et tilbud om å dele tronen, mot at han brutalt straffer befolkningen i de østlige provinsene.

Livius nekter å gjennomføre Commodus sin ordre og når han finner de assimilerte barbarene og Timonides massakrert, går han mot keiseren og sin tidligere venn. For å beholde makten beordrer Commodus alle templer og monumenter smeltet for gull for å bestikke Livius sin hær. Når Livius returner til Roma blir han tatt til fange og hæren hans viser å først å fremst være lojal til den med mest penger.

Etter å ha fått vite at faren hans egentlig er en tidligere gladiator og ikke Marcus Aurelius, bestemmer Commodus seg for å utfordre Livius til en duell midt i Romas forum. Livius kommer seirende ut av duellen og får høre av senatorene at han kan utrope seg selv til keiser, men han avslår tilbudet og drar med Lucilla, mens senatorer byr over hverandre for hvem som skal sitte på tronen.

Medvirkende rediger

Historisk autentisitet rediger

Filmen både starter og slutter med en historisk betraktning fra en fortellerstemme som sier at en stor sivilisasjon ikke kan bli erobret utenfra, før den har ødelagt seg selv innenfra. Filmens historiekonsulent, Will Durant, spilte inn fortellerstemmen på begynnelsen og slutten av filmen. Regissør Mann ønsket å gjøre filmen fengende for samtidens publikum, men det var likevel viktig for han å behandle den romerske historien seriøst.[4]

Ikke alt i filmen er historisk forankret, til tross for filmskapernes fokus på historien. Noen av hovedrollene, deriblant hovedrollen Livius og Marcus Aurelius sin rådgiver Timonides, er oppdiktede. Marcus Aurelius sitt forhold til sin sønn Commodus stemmer ikke overens med antikke kilder. Han forbederedte Commodus på å ta over tronen og gjorde han til samkeiser i 177. Marcus Aurelius ble heller ikke drept av en konspirasjon, men døde av en infeksjon.[5] Krigen mot Perserriket var heller ikke noe som skjedde under Commodus sin regjeringstid. Commodus skal heller ikke ha dødd i en duell, men blitt kvelt av en tjener mens han var beruset i et bad.[6]

Periode rediger

Filmens tittel gir en forventning om at filmen skal ta sted rundt året 476, men tar isteden sted i tidsrommet 180–192. Istedenfor Romerrikets endelige fall, tar filmen for seg mer grunnleggende problemer med det romerske samfunnet som korrupsjon, maktovertakelse og ytre trusler.

Regissør Mann bestemte seg for å ta for seg perioden rundt Marcus Aurelius sin død, fordi den ble identifisert som begynnelsen på slutten til Romerriket av flere historikere, deriblant filmens historiekonsulent William Durant.[7] Kanskje den viktigste inspirasjonen til filmen var Edward Gibbons verk Romerrikets nedgang og fall (The History of the Decline and Fall of the Roman Empire) (1776–1788). Mann skrev selv at han fikk inspirasjonen til å lage filmen etter å ha sett en forkortet utgave av Gibbon sin bok etter at han ble ferdig med storfilmen om den spanske helten El Cid, i 1961.[8] Han presiserte likevel at filmen ikke var basert på Gibbon, siden dette ville være en for stor oppgave for en film.[7] Likevel formidler filmen Gibbon sin teori om at Romerriket falt, primært på grunn av indre årsaker og da spesielt på grunn av et moralsk forfall.

Mottakelse rediger

Til tross for et budsjett på 19 millioner dollar, tjente filmen kun inn 4,75 millioner dollar.[9] I løpet av 1950- og starten av 1960-tallet hadde det blitt produsert mange historiske storfilmer. Eksempler er Ben-Hur (1959), Spartacus (1960) og El Cid (1961). Etter hvert som disse filmene ble vanligere, ble de dyrere å lage fordi man måtte bruke mer og mer penger på større sett, flere kostymer, filmstjerner og tusenvis av statister.[10] Mesteparten av filmens budsjett gikk til å lage kulissene til settene av Pannonia og Roma.[11]

Etter at 20th Century Fox sin storsatsing Cleopatra (1963) gikk med underskudd og The Fall of the Roman Empire gjorde det samme året etter, ble risikoen ved å produsere slike filmer vurdert som for stor.[10] Romerrikets fall ble derfor den siste historiske storfilmen som handlet om Romerriket fram til sjangeren igjen ble gjort populær med filmen Gladiator (2000), som interessant nok tar for seg samme tidsperiode og tema som Romerrikets fall.[12]

Se også rediger

  • Gladiator – amerikansk film fra 2000. En åndelig oppfølger til Romerrikets fall, som tar for seg samme historiske periode og tema.

Referanser rediger

  1. ^ «Romerrikets fall - 1964». Filmweb.no. Besøkt 28. mars 2017. 
  2. ^ «The Fall of the Roman Empire» (engelsk). Besøkt 24. mars 2017. 
  3. ^ Cyrino, Monica Silveria (2005). «9». Big Screen Rome. Malden: Blackwell Publishing. s. 222. 
  4. ^ Ward, Allen M. (2009). «2». I Winkler, Martin M. History, Ancient and Modern, in The Fall of the Roman Empire. The Fall of the Roman Empire: Film and History. Chichester: Wiley-Blackwell. s. 57. 
  5. ^ Cyrino, Monica Sliveria (2005). «9». Big Screen Rome. Malden: Blackwell Publishing. s. 216. 
  6. ^ «Herodian 1.17 - Livius». www.livius.org (engelsk). Besøkt 24. mars 2017. 
  7. ^ a b Mann, Anthony (1964). «6». I Winkler, Martin. Empire Demolition. The Fall of the Roman Empire: Film and History. Chichester: Wiley-Blackwell. s. 131. 
  8. ^ Mann, Anthony (1964). «6». I Winkler, Martin M. Empire Demolition. The Fall of the Roman Empire: Film and History. Chichester: Wiley-Blackwell. s. 132. 
  9. ^ «The Fall of the Roman Empire (1964) - Financial Information». The Numbers. Besøkt 24. mars 2017. 
  10. ^ a b Cyrino, Monica Silveira (2005). «9». Big Screen Rome. Malden: Blackwell Publishing. s. 223. 
  11. ^ Solomon, Jon (2001). «2». The Ancient World in the Cinema. New Haven og London: Yale University Press. s. 85. 
  12. ^ Solomon, Jon (2001). «2». The Ancient World in the Cinema. New Haven og London: Yale University Press. s. 90. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Romerrikets_fall_(film)&oldid=21061821»