Roger de Pont L’Évêque

Roger de Pont L'Évêque eller Robert av Bishop's Bridge (død 26. november 1181), født i Normandie, var en samtidig av Thomas Becket og senere erkebiskop av York. Han hadde forrang for Becket som erkediakon av Canterbury og sammen med Becket tjente han Theobald av Bec mens denne var erkebiskop av Canterbury. I Theobalds tjeneste ble Roger beskyldt for å ha begått en forbrytelse som Becket skal bidratt til å dekke over. Rover etterfulgte William Fitzherbert som erkebiskop i 1154 og mens han var i York bygde han opp York Minster som hadde blitt ødelagt av brann.

Roger de Pont L’Évêque
Født		1115 Pont-l'Évêque
Død		26. nov. 1181 Yorkshire
Beskjeftigelse		Katolsk prest
Embete		Roman Catholic archbishop of York (1154–)
Gravlagt		Durhamkatedralen
Våpenskjold

Roger ble ikke sterkt involvert i striden mellom kong Henrik II av England og Becket før i 1170 da kongen fikk Roger til lede kroningen av hans sønn Henrik den unge konge, en funksjon som normalt ville ha blitt utført av erkebiskopen av Canterbury. Becket ekskommuniserte Roger som straff i slutten av 1170, og ekskommunikasjonen har blitt vurdert som en grunn for kongens raseri som førte til at Becket ble myrdet, og påfølgende martyrdom. Etter å ha blitt suspendert fra sin posisjon av paven for sin påståtte rolle i Beckets død fikk han til slutt sin sete tilbake i slutten av 1171, og han døde ti år senere, i 1181. Etter hans død forble York erkebispedømme ledig fram til 1189.

Tidlig liv

Pave Eugenius III

Roger ble antagelig født en gang rundt 1115 og vokste opp i Pont-l'Évêque i Normandie. Hans eneste kjente slektninger var en nevø, Geoffrey, som Roger sørget fikk stillingene som henholdsvis domprost av Beverley og erkediakon av York. Roger var klerk hos erkebiskop Theobald før han ble utnevnt som erkediakon av Canterbury. Det skjedde en gang etter mars 1148. Da Thomas Becket ble medlem av Theobalds husholdning har deres samtidige William Fitzstephen nedtegnet at Roger mislikte den nye klerken og to ganger sørget for å få Becket fordrevet før erkebiskopens bror Walter sørget for at han kom tilbake.

I henhold til John av Salisbury, som første rapporterte denne fortellingen i 1172 etter at Thomas Becket var død, var Roger som en klerk involvert i en skandale som involverte et homoseksuelt forhold til en gutt ved navn Walter. Etter at gutten gjorde forholdet kjent reagerte Roger med å forviklet Walter i en juridisk rettssak som endte med at Walters øyne ble gravd ut. Da Walter anklaget Roger for denne forbrytelsen overtalte Roger en dommer til å dømme Walter til døden ved henging. Becket skal etter sigende ha vært involvert i å dekke over dette etterpå ved å sørge for sammen med Hilary av Chichester og John av Coutances for å sverge en ed om at Roger var uskyldig. I henhold til John av Salisbury dro Roger deretter til Roma i 1152 og ble klarert for deltagelse av pave Eugenius III. John påsto at det var kun etter bestikkelser at paven fratok Roger for enhver skyld. Middelalderhistorikeren Frank Barlow som skrev Beckets biografi pekte ut i denne boken at mens Roger var anklaget for disse forbrytelsene, og kan ha vært skyld i noen former for kriminell homoseksualitet, var John av Salisburys motiver for å løfte fram denne historien i 1172 helt sikkert for å sverte Roger. En slik fortelling ville naturlig sette Roger i det verst tenkelig lys.

Det var mens Roger var Theobalds klerk at han startet sitt langvarige vennskap med Gilbert Foliot og Hugh de Puiset. Roger deltok i kirkemøtet i Reims i 1148 sammen med Theobald, John av Salisbury, og muligens Thomas Becket. Dette rådet fordømte en del av læren til Gilbert de la Porrée og innviet Foliot som biskop av Hereford. Mens det senere ble nevnt at Roger og Becket ikke gikk godt sammen, er det ingen bevis på noe form for hat mellom de to før krisen med Becket begynte.

Erkebiskop

Henrik II og Thomas Becket er avbildet på dette illuminerte manuskriptet fra 1300-tallet.

Roger ble erkebiskop av York den 10. oktober 1154. Da han dro nordover til York, fulgte den juridiske lærde Vacarius, som hadde vært en del av Theobalds hushold, og tilbrakte de neste 50 årene i nord. Vacarius var ansvarlig for å introdusere den romerske sivile lov i England, Liber pauperum, og var en viktig rådgiver for Roger.

Roger var til stede ved kirkemøtet i Tours i 1163 sammen med en rekke biskoper fra England. Pave Alexander III (pave)|Alexander III navnga Roger i et pavelig legat i februar 1164, men hans makt omfattet ikke byen Canterbury eller noe som hadde å gjøre med erkebiskop Becket. De omfattet derimot Skottland.

På slutten av 1164 ledet Roger en delegasjon fra kong Henrik II som besøkte det pavelige hoff, eller curia, for å forsøke å overtale Alexander at enhver beslutning om å avsette Becket skulle skje i England under pavelig legat framfor i Roma. Mens Becket var i landflyktighet greide Roger også å sikre seg pavens tillatelse for erkebiskopene av York å bære deres kors foran seg hvor som helst i England, en rett som lenge hadde vært et stridsemne mellom Canterbury og York. Senere trakk paven tilbake tillatelsen, men konsekvent nektet å gi forrang til hverken Canternury eller York.

Roger mislikte munker, og William av Newburgh sa at han ofte refererte til grunnleggelsen av klosteret Fountains Abbey som den verste tabben til erkebiskop Thurstans episkopat. Roger ble også anklaget for griskhet og for å gjøre uverdige geistlige utnevnelser. Imidlertid begynte han også gjenoppbyggingen av katedralen York Minster, som hadde vært ødelagt av brann i 1137, og hjalp til med å få kirken i Ripon bygget. Han støttet også skolen i York med årlig bidrag på 100 shillinger.

Striden med Becket

Roger ble trukket inn i striden med Becket ettersom Henrik II ønsket å få sin eldste levende sønn kronet som konge mens han selv ennå levde. Dette var en ny praksis i England, men hadde vært vanlig hos de franske kongene, og som Henrik II ønsket å etterligne. Henrik II insisterte at hans sønn, Henrik den unge konge, skulle krones i Westminster Abbey den 14. juni 1170 av erkebiskop Roger av York. Også tilstede ved kroningen var biskopene fra London, Salisbury, Exeter, Chester, Rochester, St Aspah, Llandaff, Durham, Bayeux, Evreux og Sées. De eneste engelske biskopene som synes å ha vært fraværende var Winchester, Norwich, Worcester, og naturligvis Thomas Becket, erkebiskopen av Canterbury, som var i landflyktighet. De gjenværende engelske bispesetene sto ledige. Dette endret en lang tradisjon som hadde reservert kroninger til erkebiskopen av Canterbury, en reservasjon som ble bekreftet av pave Alexander III så nylig som i 1166. I 1170 hadde imidlertid Henrik II mottatt pavens tillatelse til å få Roger til å krone kongens sønn, skjønt paven trakk senere denne tillatelsen tilbake.

Før Becket kom tilbake til England den 1. desember 1170 bannlyste han Roger, og dessuten også Gilbert Foliot, biskop av Lincoln, og Josceline de Bohon, biskop av Salisbury. Etter Becket gikk i land i England dro de tre bannlyste til Becket og ba om syndsforlatelse, men Becket var kun villig til å løfte bannlysningen for Gilbert og Josceline, og han insisterte at kun paven kunne tilgi Roger. Denne greide å overtale de andre om å holde sammen, og alle tre dro til kong Henrik II i Normandie for å sikre seg kongens tillatelse for deres appeller til Roma.

Roger og hans medbiskopers historier til Henrik er ofte sitert som det spark som tente kongens raseri mot Becket som igjen førte denne til hans martyrium. Imidlertid er det mer sannsynlig at fortellingene om Beckets oppførsel etter at han kom tilbake til England som hadde ført til kongens raseri, og som indirekte førte til Beckets død. Roger ble suspendert av pave Alexander III ettersom han var implisert i Beckets død, men fikk sin posisjon som erkebiskop av York tilbake i desember 1171.

Død

Roger døde den 26. november 1181. Han ble gravlagt i Durham. Andre kilder har hevdet at dødsdatoen var 22. november eller 20. november. Etter at Roger var død erklærte kongen at hans testamente var ugyldig og konfiskerte all hans rikdom, og Henrik IIs unnskyldning var at biskopens testament var blitt gjort etter at biskopen var blitt syk, og hvor han ga det meste av sin eiendom til veldedighet.

Roger hadde en sønn ved navn William en gang i løpet av sin karriere. Bispesetet York forble ledig fra Rogers død i 1181 og fram til 1189. Det var en praksis som kongen utnyttet; ved ikke å utnevne en ny erkebiskop ville bispesetets inntekter tilfalle kongen selv.

Litteratur

• Barber, Richard (1993): Henry Plantagenet 1133–1189. New York: Barnes & Noble. ISBN 1-56619-363-X.
• Barlow, Frank (1979): The English Church 1066–1154: A History of the Anglo-Norman Church. New York: Longman. ISBN 0-582-50236-5.
• Barlow, Frank (1986): Thomas Becket. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-07175-1.
• Barlow, Frank (2004): «Pont l'Évêque, Roger de (c.1115–1181)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press.
• Greenway, Diana E. (1999): Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: Volume 6: York: List 1: Archbishops. Institute of Historical Research.
• Greenway, Diana E. (1971): Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: volume 2: Monastic cathedrals (northern and southern provinces): Archdeacons: Canterbury. Institute of Historical Research.
• Duggan, Charles (1965): «From the Conquest to the Death of John». i Lawrence, C. H.: The English Church and the Papacy in the Middle Ages (Opptrykk 1999). Stroud: Sutton Publishing. ss. 63–116. ISBN 0-7509-1947-7.
• Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): Handbook of British Chronology (3. reviderte utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X.
• Knowles, David (1976): The Monastic Order in England: A History of its Development from the Times of St. Dunstan to the Fourth Lateran Council, 940–1216 (andre utg., opptrykk). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-05479-6.
• Powell, J. Enoch; Wallis, Keith (1968): The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540. London: Weidenfeld and Nicolson.
• Stein, Peter (2004): «Vacarius (c.1120–c.1200)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press.

Warren, W. L. (1973): Henry II. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-03494-5.