Åpne hovedmenyen
Tegning av en typisk kanonsjalupp, hentet fra «Norges Sjøforsvar 1814-1914».

Roflotiljen var en fellesbetegnelse på den samling kanonsjalupper, kanonjoller og mortérsjalupper som var en del av den Kongelige Norske Marine på begynnelsen av 1800-tallet. I årene 1808-1814 ble det bygget kanonsjalupper, kanonjoller, mortersjalupper, skonnertbrigger, kanonskonnerter og kuttere ved verftene i Bergen, Fredriksværn, Kristiansand og Trondheim.

Innhold

BakgrunnRediger

Grunnen til denne massive flåteopprustningen var ødeleggelsen og kapringen av så å si hele den dansk-norske flåten under bombardementet av København den 2. september 1807. 21. oktober samme år seilte engelskmennene hjem med 16 linjeskip, 10 fregatter, 5 korvetter, 8 brigger, 1 flåtebatteri, 1 stykkpram, 29 mindre fartøyer samt 92 transportskip med alle slags krigsforråd. Med dette opphørte den felles dansk-norske flåten, og Norge måtte bygge opp sitt eget sjøvern.

Norge var på dennet tiden svært fattig, og hadde ikke råd til de store utskeielsene innen flåtebygging. En konsentrerte seg derfor om mindre, men hurtige og slagkraftige fartøyer. Ut fra dette kom en fram til fartøyene som er nevnt over.

FartøyeneRediger

Sjaluppene var ca. 21 meter lange, og hadde to større kanoner. Den ene forut, og den andre akterut. Disse hadde en besetning på 63 mann.

Jollene hadde én større kanon akterut, og var fra 14 til 20 meter lange, med 23 manns besetning. Disse fartøyene var også utstyrt med 2 til 4 haubitser, etter størrelsen.

Spesielt for mortérsjaluppene var at disse var bestykket med 1 mortér i stedet for to kanoner, og kun var 16 meter lange. Disse hadde også noe mindre besetning, nemlig 50 mann.

Felles for disse fartøyene var at de kom seg frem overalt gjennom trange løp i skjærgården. De hadde årer til fremdrift dersom været var stille, men kunne benytte seil dersom det var vind nok. Alle fartøyene hadde to master, rigget med luggerseil. Muligheten for årer gav dem en avgjort overlegenhet over datidens seilfartøyer i trange farvand, som måtte ha vind og nok plass for å kunne manøvrere. Båtene lå også lavt i vannet og var generelt små, og var dermed et vanskelig mål å treffe.

Kanonjollene ble derimot sjelden eller aldri benyttet om vinteren. De ble sett på som vintereserve, dersom en krise skulle oppstå. Jollene var ikke særlig sjødyktige, og ble nærmest sett på som ubeboelige. Kanonene ble da også om vinteren ofte benyttet på andre fartøyer, hvor kanonene ofte måtte skiftes.

FordelingRediger

Roflotiljen var i 1814 fordelt slik:

  • I Bergen:
11 kanonjoller

Foruten:

2 kanonskonnerter
  • I Trondheim:
10 kanonsjalupper
6 kanonjoller

Foruten:

6 kanonkuttere
2 kanonskonnerter
  • Søndenfjelds:
36 kanonsjalupper
34 kanonjoller
2 bombesjalupper (mortérsjalupper)

Foruten:

7 brigger
2 armerte, innleide skonnerter
4 armerte, innleide kuttere
4 kanonskonnerter.

LitteraturRediger

  • Viceadmiral C. Sparre (red.) (opplysninger hentet fra Fartøier, av kommandørkapt. Chr. Blom, underdirektør ved marinens hovedverfts skibsbyggeri): Norges Sjøforsvar 1814-1914 Aschehoug 1914.

Se ogsåRediger